En «vækkelses-fortelling», ikke en frigjøringsfortelling

Ibsens Et dukkehjem fra 1879 er et av verdensdramatikkens ikoniske verk. Det ble skrevet i løpet av en varm sommer da Ibsen

Et dukkehjem

Av Henrik Ibsen

Iscenesettelse og bearbeidelse: Anna Balslev

Scenografi og kostymer: Jonas Fly

Lysdesign: Mårten K. Axelsson

Koreografisk konsulent: Niclas Bendixen

Det kg. teater, 27. august 2022

bodde i Amalfi. Lengre vekk fra den sceniske realismen kunne han neppe ha kommet, for handlingen er som kjent plassert i julehøytiden, i den mørkeste, kalde norske vinter. Det eneste ved den nye danske oppsetningen som minner om Ibsens setting, er snøflakene som danser i luften før de faller tett ned i sluttscenen. En kjelke supplerer stemningen av norsk vinter, og er den eneste rekvisitt i Anna Balslevs utsøkte, minimalistiske iscenesetting. Den loddrette steinveggen som danner bakteppet, er oppdelt liksom lukene i en julekalender. Men bak lukene er det tomt, inntil en eller flere av personene klatrer inn i dem for å betrakte spillet på gulvet nedenfor. Dette «play within the play» virker noen ganger anmasende, selv om de fysiske prestasjonene er imponerende. Bevegelsene er kraftfulle og erstatter ofte dialogen.

Lek i fugleland

Regissøren Anna Balslev sier i programmet at Ibsens tekst danner en «bunnsolid og velkomponeret fortælling» som plattform for regien. Ut fra denne har hun skapt en forestilling som er sterk, engasjerende, moderne og sanselig. Bearbeidelsen er i pakt med grunnteksten, og utelatelsen av stykkets barn, barnepike, tjenestepike og bybud skaper ikke noe vakuum i handlingen. Det superenkle, modernistiske scenerommet speiler «dukkehjemmet», en arena for spill og lek med ord og fakter. Åpningsscenen er frekk og provoserende: den pertentlige advokaten Torvald Helmer i Jakob Oftebros skikkelse kravler rundt på gulvet og etterligner dyre- og fuglelyder for å tiltrekke seg «lærkefuglen» Noras oppmerksomhet. Det er «fri lek i fugleland», som en dansk kritiker skrev. Særlig gjelder dette for de to hovedpersonene, Helmer og Nora. Men overdrivelsen fungerer. Den fysiske leken illuderer deres uegentlige ekteskap, og i denne versjonen er Torvald like mye en dukkemann som Nora er en dukke. Dermed har Balslev plassert dem på samme psykiske nivå. Helt fra starten er det er mer likestilling mellom dem enn hva vi vanligvis oppfatter ut fra teksten. Balslev har strøket drastisk, blant annet den viktige replikken som Nora allerede i første akt konfronterer ektemannen med: «Nu skal jeg si deg, hvorledes jeg hadde tenkt at vi skulle innrette oss, Torvald». Hva Nora har tenkt om deres samliv framover, får vi ikke vite. Mange andre viktige replikker er strøket, noe som kan virke påfallende i en tekst som inneholder så mange ikoniske passasjer.

Kraft og driv

Trass i den barberte teksten spiller Sicilia Gadborg Høegh fram en troverdig og sterk Nora. Hun starter som Helmers trofé-hustru i supersmarte rosa bukser og rysjet overdel. Klesskiftene bidrar til drivet i spillet. Først er hun en smart kvinne full av forventning om det gode liv som nå skal leves, takket være mannens forfremmelse. Så ifører hun seg en tettsittende gull-lamé drakt, selve kostymedrakten for juleballet. Den berømte tarantellascenen er erstattet med en fugledans der Nora iført vinger spiller ut en voksende desperasjon. Dansescenen forutsetter en identitet bak masken, og dette ivaretar Sicilia Høegh. Ved det intense sluttoppgjøret kler hun av seg også til det innerste når ektemannen klargjør at han slett ikke vil påta seg skyld for hennes falskneri, «det vidunderlige» skjer ikke. Hverdagsdrakten tar hun ikke på seg.

Det er kraft og driv over framstillingen av de to hovedpersonene. Jakob Oftebro spiller en Torvald Helmer uten de nevrotiske trekkene Ibsen har gitt ham, pertentligheten selv. Hans Helmer har utstråling, seksuell makt, kraftfull stemme og stor sjarm. Nora er flørtende, sensuell, intens og manipulerende, særlig kommer dette fram overfor sakfører Krogstad, i Kasper Dalsgaards skikkelse. Dalsgaard framstiller Krogstad som Helmers likeverdige, i intelligens og fysikk. Det er ingen fortapt og loslitt mann som utfordrer ekteparet Helmer. Dalsgaard som sakføreren er opplagt og energisk, slik at en allianse med den nyslåtte enken, fru Linde virker troverdig. Fru Linde spilles av Anna Bruus Christensen. Her kunne regissøren gjort henne mer nåtidig, i pakt med resten av karakterene. Det er en 1880-tallets enkefrue som kommer inn på scenen, med lite annet i bagasjen enn tomhet. Balslev snubler her i den logikk hun har lagt opp til; å skildre maktrelasjonene i en tidstypisk øvre middelklasse; hun lar den barnløse enken av en høytstående embetsmann komme til storbyen uten midler, bosette seg på et spartansk pensjonat for å søke jobb og by seg fram på ekteskapsmarkedet.

Kjærligheten som ikke holdt

Den mest radikale endring av Ibsens tekst består i å la den dødssyke legen, dr. Rank, spilles av en kvinne, Ida Cæcilie Rasmussen. Dermed dukes det for en framstilling av forholdet mellom legen og Nora som en lesbisk relasjon. Uten tvil er grepet i pakt med tiden; det er en syk, men likevel selvsikker, smart, maskulin ung kvinnelig lege som legger an på en tilsynelatende uberørt og naiv Nora. Regissøren har dermed skrellet bort den intensitet og erotikk mellom dr. Rank og Nora som Ibsen har lagt inn i stykket. En av de mest nærgående og sensuelle scener er når Ranks blikk følger Noras påkledning og danseøvelse. Men denne uteblir, det samme gjelder Ranks avskjed og dødsvarsel samme natt. Det tette, årelange vennskapet mellom Helmer og Rank blir også skjøvet i bakgrunnen. Dette får konsekvenser. Den dramatiske tonen i sluttscenen blir først og fremst knyttet til dialogen mellom Nora og ektemannen og hennes forventning om endring i deres samliv. Når denne brytes ned, kommer stykket til å handle om en kjærlighet som ikke holdt. Det blir det regissøren kaller «en vækkelsesfortelling» ikke en frigjøringsfortelling.

Det knyttes alltid spenning til framstillingen av sluttscenen i Et dukkehjem. Her kommer det ikke noe «drønn fra en port som slås i lås». Gulldrakten er tatt av, men hun ifører seg ikke hatt og sjal. Ingen giftering utveksles. Nora står i bare undertøyet på scenen mens snøværet tiltar; scenegolvet splittes og forskyves slik at hun nærmer seg publikum mens de andre aktørene flyttes i bakgrunnen. Helmer blir stående, de andre tre ligger på gulvet og illuderer husets tre barn. Distansen og den uoverstigelige kløften tydeliggjøres fysisk. Helmers replikk om at det er kommet en avgrunn mellom dem står dermed fast som denne forestillingens sluttsats.

Anna Balslev har skapt en sammensveiset, moderne versjon av Et dukkehjem. Både norske Oftebro og de danske skuespillerne snakker tydelig og spiller glimrende. De scenografiske løsningene er enkle og virkningsfulle. Salen var fullsatt i denne varme augustkvelden. Publikum var strålende begeistret og utløste mange framkallelser. Den eneste som ikke smilte og neiet, var Nora.

(Publisert 09.09.2022)