En teaterhistorisk begivenhet

Ei rosin i sola er aldri tidligere blitt satt opp ved et norsk teater. Stykket ble uroppført på Broadway i 1959, og ble en umiddelbar suksess. I løpet av kort tid var det oversatt til 35 språk. Filmversjonen med det originale Broadway-castet kom to år senere (og kan sees på Youtube). Dramatikeren var den 29 år gamle skribenten og borgerrettsaktivisten Lorraine Hansberry (1930-1965). For stykket vant hun New York Drama Critics’ Circle Award, i konkurranse med blant annet Arthur Miller og Tennessee Williams, og ble den første afroamerikanske dramatikeren til å vinne prisen, i tillegg til den yngste.

En drøm satt på vent

Tittelen er hentet fra diktet «Harlem» av poeten Langston Hughes, en sentral skikkelse i den afroamerikanske intellektuelle og kulturelle bevegelsen The Harlem Reneissance, basert i New York i 1920- og 30-årene. I diktet spør han: Kva skjer med ein draum sett på vent?//Tørkar han ut/Som ei rosin i sola?/Eller verkar han som eit sår –/Og sidan renn?/Eller stinkar han som ròte kjøtt?/Eller får han skorpe med sukkerlokk –/Som ei sirupsaktig søtsak?//Kanskje han berre heng/Som ei tung bør.//Eller eksploderer han?[1]

Trangbodd familie

Det er nettopp drømmer det handler om i stykket også. Familien Younger består av Mama/Lena som nettopp er blitt enke (Isabell Sterling); sønnen hennes Walter (Yusuf Toosh Ibra), kona hans Ruth (Jae Nyamburah) og den ti år gamle sønnen deres Travis (Nathan Abreham/Isak Abem Abreham), samt søsteren til Walter, Beneatha, som er student (Ameli Isungset Agbota). De bor sammen i en altfor trang og nedslitt leilighet i Chicago, med kakerlakker som gjemmer seg bak møblene og felles bad i oppgangen, som de deler med naboene. Walter jobber som sjåfør for en rik, hvit mann, Ruth jobber som hushjelp, og Mama har akkurat hatt sin siste dag på jobb, også som hushjelp.

Fremtidshåp

Nå venter de spent på livsforsikringen etter Mamas avdøde ektemann på 10 000 dollar. Alle drømmer om en bedre fremtid, og har sine egne planer for hvordan disse pengene kan bidra: Ruth og Travis vil kjøpe hus, Beneatha vil utdanne seg til lege, og Walter vil åpne sin første spritsjappe og på sikt bli forretningsmann. Men det er Mama sine penger. Hun kan være med på både hus og utdanning, men noen spritforretning har hun ikke tro på. Eller er det sønnen sin hun ikke har tro på?

Teksttro regi

Det er et ordrikt stykke, skrevet i den psykologisk-realistiske dramatikktradisjonen typisk for tidsepoken, med utførlige sceneanvisninger. Her beskrives scenografien, hvor karakterene befinner seg i rommet, deres handlinger, gester og sinnstilstand. Hvis man velger å følge disse anvisningene når man setter opp stykket, vil resultatet bli ganske likt tidligere oppsetninger. Regissør Josette Bushell-Mingo har valgt en slik tilnærming, og forestillingen fremstår følgelig med en teaterhistorisk autentisitet og aura av noe vi har lagt bak oss.

Humor og dybde

Hele handlingen skjer på et kombinert kjøkken og oppholdsrom med dører ut til to soverom og en trappegang, som karakterene enten kommer inn eller forsvinner ut gjennom. Det raske tempoet i replikkvekslinger mellom stadig nye personkonstellasjoner kan i dag minne litt om sitcom-sjangeren slik vi kjenner den fra tv, og det er mye humor i Hansberrys dialoger. Men de er også dyptgripende psykologiske personskildringer, der særlig forholdet mellom Mama og sønnen Walter utvikles og transfo4rmeres gjennom forestillingen. Akkurat denne transformasjonen kunne med fordel vært noe bedre forberedt i Bushell-Mingos regi. Det kunne vært dvelt lenger ved episoder som bygger opp mot den, slik at den ikke fremstår som et bardust og overraskende innfall fra Mamas side.

Stilig antrukket beiler

Unni Walstads scenografi er minutiøst utformet med nedslitt, tidsriktig interiør, hullete linoleum, avskallet maling og tapet. Kostymene hennes reflekterer mer kreativt overskudd, her gir ikke teksten føringer i samme grad. Særlig har Beneathas velstående beiler George (Mohammed Aden Ali), i tillegg til de obligatoriske hvite skoene, fått en  oppsiktsvekkende raff bekledning.

Det er gjennomgående gode skuespillerprestasjoner. Det er imidlertid veldig mye tekst som skal formidles, og innimellom kan det være vanskelig å få med seg alt som blir sagt. Det kan være et resultat av den psykologisk-realistiske spillestilen der samtalen skal fremstå mest mulig naturlig og ikke iscenesatt.

Bakgrunnsartikler

Teatret har lagt ut mye verdifullt bakgrunnsmateriale til forestillingen, inkludert teksten «Sweet Lorraine» (1969) av James Baldwin, om dramatikeren som var en nær venn av ham. Urpremieren i 1959 sies å ha endret amerikansk teater fundamentalt. Baldwin skriver at han aldri før hadde sett så mange svarte personer i teatret: «Dei svarte hadde ignorert teateret fordi teateret alltid hadde ignorert dei», skriver han. Også dramaturg Amy Black Ndiayes informative bakgrunnsartikkel tar for seg oppsetningens historiske og politiske betydning: «For første gong på ei scene stod ein afrikansk student, Asagai, og snakka om Afrikas komande frigjering. For første gong såg publikum naturleg hår og afrikanske klede i ein ghetto i Chicago. Den unge dottera Beneatha gjekk til åtak på tanken om å assimilere seg inn i ein undertrykkjande kultur, og tok samstundes til orde for kvinners frigjering. Stykket peika fram mot det svarte medvitsopprøret på 1960-talet, lenge før publikum var klar for det.»

Et før og et etter

Regissør Bushell-Mingo uttaler i et intervju med dramaturgen at det også vil være et før og et etter oppsetningen av stykket på Det Norske Teatret. At et så viktig stykke aldri tidligere er blitt spilt på et norsk institusjonsteater gjør oppsetningen i dag til en teaterhistorisk begivenhet, og forhåpentlig vil det bidra til at teatret oppfattes som relevant av et større og mer mangfoldig publikum. Men å tilkjenne denne oppsetningen samme banebrytende betydning som uroppsetningen i 1959 vil være å underkjenne viktige institusjonskritiske milepæler i vår egen samtid, som Camara Lundestad Joofs De må føde oss eller pule oss for å elske oss på Nationaltheatret i 2021, eller fjorårets oppsetning på Det Norske Teatret av Linda Gathus Sukker. Norsk teater og kulturpolitikk har fremdeles endel å gå på når det kommer til mangfoldighet i representasjon og nedslagsfelt, men står heldigvis ikke helt stille.

Fotnote:

[1] Gjendiktet av Sofia Knudsen Estifanos og Ida Hove Solberg.