En reise til Østfolds indre

 Ifølge rammefortellingen til Kvartal 99 har publikum kjøpt billett til en drømmereise som vi bærer rundt halsen. Min henger i et gult bånd, som signaliserer at jeg, i likhet med 11 andre heldige utvalgte, tilhører gul gruppe. Det finnes, så vidt jeg kan identifisere, seks slike grupper, markert med bånd i ulik farge, som følger hver sin karakter og dennes historie gjennom forestillingen. Det er altså seks ulike veier gjennom verket. Veiene krysser hverandre iblant, og hvis man er oppmerksom kan man få flyktige innblikk i andre historier enn den man primært følger, nok til å vekke nysgjerrigheten. Etter forestillingens slutt hører jeg en begeistret dame si at hun vil se den fem ganger til, sånn at hun kan få med seg alt. Dessverre er alle de resterende forestillingene utsolgt for lengst, så det får hun neppe mulighet til.

Stø kurs

Gul gruppe blir sendt av gårde til en adresse hvor vi skal finne en fyr som heter Pelly (Gaute Askild Næsheim). Han viser seg å være yrkeskriminell, akkurat sluppet ut fra fengsel, og veldig opptatt av at han ikke skal tilbake dit igjen med det første. Derfor må vi i gruppa hjelpe ham å holde riktig kurs. Han vil ha en ordentlig jobb, og ikke rote seg bort i noe tull. Etter å ha hilst på hver enkelt av oss husker han imponerende nok navnene til alle sammen, og bruker heretter alltid navnene våre når han henvender seg til en av oss. Pelly er ekstremt troverdig fremstilt, på godt og vondt, med styrker og svakheter. Til å begynne med viser han oss i gruppa stor tillit, og jeg tror de fleste av oss opplever å komme ganske nær ham som person. Han fremstår til å begynne med både sjarmerende, sympatisk og oppriktig i sitt ønske om å «bli normal», som han sier, sånn som oss. Etter hvert som vi blir bedre kjent med ham og opplever ham i ulike situasjoner blir det imidlertid mer og mer tydelig at denne frelseroppgaven vi er blitt pådyttet ikke har særlig stort potensial til å lykkes. Ved forestillingens slutt er vi så sausa inn i Pellys uløselige dilemmaer og (håpløst irriterende) deterministiske innstilling at det oppleves som en velsignelse å kunne forlate ham der inne i fiksjonen og returnere til våre ordnede liv utenfor.

Detaljrikdom

Kvartal 99 er tredje og siste del av Særp Tropez’ Sarpsborg-trilogi som startet i 2023 med den Heddapris-nominerte publikumssuksessen Fengselet. Året etter fulgte bedriftskrøniken Pappen, lagt til byens nedlagte pappfabrikk. Kvartal 99 utspiller seg i de gamle, nedslitte småhusene langs den sentrale gågata: Vi er innom rotete kjøkken; lurvete kjellerlokaler; et AP- eller AOF-kontor; et fordums reisebyrå (99 Drømmereiser); en tippekiosk; en spillehall og en brudesalong. Alt har en scenografisk detaljrikdom typisk for denne sjangeren omsluttende teater, der publikum til enhver tid fysisk befinner seg inne i selve fiksjonsuniverset. I tillegg til scenograf Gjermund Andresen er et scenografiteam på fire, to scenografiteamassistenter, samt en egen rekvisittansvarlig for tippekiosken kreditert på forestillingens hjemmeside.

Tidsreise?

Tidsbildet fremstår imidlertid noe uklart for meg. Tjukke, grå dataskjermer antyder at vi har reist noen tiår tilbake i tid, til 1990-tallet. På en (flat) TV-skjerm vises hjemmesnekra promovideoer som gir assosiasjoner til 1980-tallets TV-shop, innimellom avbrutt av en modernistisk animasjonsfilmsnutt, kanskje av øst-europeisk opprinnelse, som må være fra enda lenger tilbake i tid. På AP/AOF-kontoret står samtidig en stor plakat med nåværende fylkesordfører i Østfold, Sindre Martinsen-Evje (AP), som fra 2011-2023 var ordfører i Sarpsborg, i helfigur. Jeg skal derfor ikke påstå at drømmereisen fra arrangørenes side er tenkt å være en tidsreise, men personlig gir den meg så mange assosiasjoner til barne- og ungdomsår at jeg opplever den slik.

Mange involverte

De seks parallelle historiene omfatter tretten hovedskuespillere, hvorav fire er ungdommer som alternerer med fire andre ungdommer, en K-popgjeng på enda fem ungdommer samt nesten tretti statister og frivillige stasjonert på strategiske steder langs løypa. Som miljøskapende elementer i bybildet kan også disse betraktes som en del av scenografien: For eksempel de to middelaldrende kvinnene i slåbrok som tiskende dukker opp på et gatehjørne. Eller hun som muligens er innehaver av brudesalongen; en kraftig sminket, sorthåret eldre dame i brudekjole og ytterjakke som sitter der taus og skåler i champagne. Eller kanskje hun skal gifte seg? Kanskje venter hun på brudgommen?

Vellykket dramaturgi

Fremfor alt må det være en logistisk bragd å få en såpass kompleks dramaturgi til å flyte sømløst for alle de involverte publikumsgruppene, og nettopp den dramaturgiske sammenhengen har vært en utfordring ved nesten samtlige tidligere forestillinger jeg har deltatt på i samme sjanger, inkludert Pappen (jeg fikk dessverre ikke med meg Fengselet).

I Kvartal 99 er dette svært vellykket løst ved at vi følger én person og opparbeider oss et nært og personlig forhold til dennes historie, mens de andre fem historiene bare så vidt touches borti. Vårt hovedanliggende er å få skikk på Pelly, og når det viser seg at han faktisk har en tenåringsdatter (Stella Johanne Fagervold Groterød) som kunne ha god bruk for en trygg farsfigur i hverdagen, når engasjementet og omsorgsinstinktet i gul gruppe løvemammanivå.

Publikumsinteraksjon

Det er nesten en nødvendighet at publikum engasjerer seg i historien og deltar med innspill, spørsmål og interaksjon underveis som skuespilleren kan spille på. Der hadde gul gruppe litt å gå på, men heldigvis var det et par ekstroverte iblant oss som var noenlunde enkle å få i tale, og som hadde sine meningers mot. Næsheim gjorde dessuten en formidabel jobb med å tilpasse seg den gruppa han var blitt tildelt, og gikk ikke et øyeblikk ut av karakter.

Hvorfor drømmereise?

Rammefortellingen om at publikum deltar på en reise arrangert av 99 Drømmereiser tilfører forestillingen et ekstra fiksjonslag som jeg ikke helt har skjønt hensikten med. Så vidt jeg kan bedømme står dette fiksjonslaget i konflikt med den mørke sosialrealismen som ellers preger dramaturgien. Kvartal 99 er jo slett ingen drømmedestinasjon med sine sosiale problemer, åpenbare fattigdom og skakkjørte skjebner. Skal drømmereise forstås ironisk? Reisemetaforen gir jo ellers god mening i møtet med dette materialet, som i tidsreise eller klassereise, så hvorfor har man landet på drømmereise?