«En plutselig frigjørende tanke»

«En plutselig frigjørende tanke,» hvisket Tove til Inger, da vi så Tid for Glede på Det Norske Teateret for et par dager siden. «Ja, nettopp,» sa Inger. «For det er vel heller sjelden vi har sett en teaterforestilling som på en formidabel måte lykkes i å skape en helhet rett inn i en likestilt dramaturgimodell? Teorien ble, så vidt jeg husker, presentert av Knut Ove Arntzen i 1989, og var i mange år brukt som et utgangspunkt i flere forestillinger i det frie feltet.»

«Men husker du seminaret «Ingenting er tilfeldig tilstede»? Det var første gang daværende Musikkhøgskolen, Balletthøgskolen, Operahøgskolen, Teaterhøgskolen og Kunstakademiet møttes til et forberedende møte for å planlegge seminaret. Seminaret hadde foredragsholdere som dramaturg Halldis Hoaas, poet og dramatiker Cecilie Løveid, komponist Bjørn Kruse, professor Knut Ove Arntzen og billedkunstner Irma Salo Jæger. Utgangspunktet for seminaret var jakten på et felles estetisk arbeidsspråk mellom de ulike kunstartene,» forteller Inger.

«Hvordan slo dette inn i den kunstneriske praksisen?» spør Tove.

«Det var mange som hadde forsket i det tverrkunstneriske teatrale rommet i det frie feltet, men dette seminaret var et forsøk på å lete frem felles referanser. Svært mange fra det frie scenekunstmiljøet deltok,» svarer Inger og fortsetter: «I mange år var det en motsetning mellom det litterært baserte teatret, som den gang nesten alle institusjonsteatrene var tuftet på, og det mer kompositoriske, fysiske og visuelle konseptet «Tid og Rom» som fant gjenklang i det frie sceniske feltet.

I dag er det selvfølgelig ingen nyhet at det samarbeides på kryss og tvers av miljøer, kunstneriske preferanser og driftsmodeller, men det er svært sjeldent at alt smeltes sammen til et så vellykket resultat som Tid forglede.

«Man kan vel kanskje si at med Tid forglede så har den tverrkunstneriske dramaturgimodellen tatt en reise i norsk teater?»

«Ja, og det er mange interessante estetiske stopp.»

«Tenk bare på Kjetil Skøiens Schwitters-prosjekt?» sa Tove,

«Ja, det var den gang DADA kom til Black Box teater,» sier Inger.

«Jeg husker spesielt Evigheten varer lengst og Jeg vil kysse all verdens kvinner.

Det er morsomt det vi holder på med nå, denne samtalen som aktiverer så mange referanser og refleksjoner vi har sett og diskutert gjennom et langt liv i scenekunsten. Nå sitter vi altså på Det Norske Teatret, og opplever en felles begeistring av å se en gjennomført vellykket forestilling med et likestilt dramaturgisk utgangspunkt.»

«Jeg vil tilbake til Kjetil Skøien, som jo har påpekt at Schwitters lekte med språket, med bilder, ord, stiler og til og med typografi for å utviske grensene mellom kunstartene. På mange måter var det også slik Kjetil Skøien arbeidet, slik han selv beskriver det i Morgenbladets omtale i 1994 «Dada på Black Box»:

«Jeg har vært opptatt av Schwitters siden jeg gikk på Statens Kunstakademi for omtrent 10 år siden – for på mange områder ligner han på meg: han skrev dikt, lagde forestillinger, komponerte og hele tiden var han på utkikk etter totalkunstverket som skulle bestå av mange kunstverk. Jeg er opptatt av teater som skaper bilder. I Evigheten varer lengst har jeg både jobbet med scenografi og regi. Mens vanlig teater som regel er tekstbasert, ser jeg på teksten som bare en del av et hele – for meg er de andre elementene like vesentlige».

«Men du, Tid for glede er virkelig en tekstbasert forestilling! sier Inger og fortsetter: «Det hadde jo vært morsomt å lese manus, for hva er det i denne teksten som åpenbart har trigget et så fysisk, teatralt rom hvor ingen regler eller absolutter får styre utviklingen. Likevel er resultatet en stringent og uvanlig sikker komposisjon.»

«Jeg tenker at Arne Lygres tekst åpner for mange estetiske forløp i seg selv, den inviterer til å ta i bruk et fler-spektret uttrykksregister uavhengig av lineær tid. Teksten virker jo veldig plastisk,» påpeker Tove, og det plastiske finner vi jo igjen i rommet selv som er tomt for funksjonell scenografi, men har altså denne «lysfontenen» som tilsynelatende ikke har noen annen funksjon, enn å bidra til et visuelt, abstrakt dramaturgisk forløp.»

«Kan man si nå, at denne formen for «tomhetens scenografi» også var en konsekvens av at man i fri scenekunst tidligere sjelden hadde midler til scenografi?» spør Tove.

«Ja, det kan du,» sier Inger. «Vi brukte masse tid på å utvikle lysdesign som romlig element i fravær av mer tradisjonelle scenografiske muligheter.»

«Dessuten er forestillingen et sjeldent estetisk møte mellom skapende og utøvende krefter.
For det virket som om alle involverte i Tid for glede kollektivt fikk «en plutselig frigjørende tanke». Resultatet er oppsiktsvekkende organisk og tidvis burlesk, fordi de får konseptet til å svinge i mer enn to timer,» sier Tove

«Dessuten,» fortsetter Tove, «er det morsomt å se utøvere som aldri er brydd over å måtte gjøre rare ting?»

«Ja,» sier Inger, «hvor mange produksjoner har ikke jeg vært med på, hvor utfordringen har vært å få utøverne til å gjøre uvanlige ting sammen med teksten? Litt skjematisk kan man kanskje si at på institusjonene behersket man teksten, mens fri scenekunst behersket det fysiske. Jeg våger meg på tanken om at vi nå i dag har fått en estetisk utvikling som kanskje særlig på utøversiden har stimulert til et modigere arbeid? I dag er jo man også oftere medskapende i verket. Her ser vi at de aldri går ut over noe de ikke behersker i det koreograferte bevegelsesspråket – pluss at koreografen og instruktørens arbeid smelter sammen til denne berømmelige enheten som Kjetil Skøien var inne på.»

«For hvor ofte skapes det et fysisk uttrykk hos skuespillere som virkelig tydeliggjør teksten?» fortsetter Inger. «Vel, vi har jo sette dette noen ganger, men det er virkelig flott å se dette forløst nå i Tid for glede anno 2022,» sier Tove.

I spalten kommenterer Inger Buresund og Tove Bratten aktuell debatt og scenekunst.

(Publisert 29.04.2022)