
En øvelse i å utholde tap
(Bergen): «Solids» av Pedro Gómez-Egaña, visualiserer stuetilværelsens små forskyvninger, dansen i hverdagslige gester, museumsveggenes magnetisme og institusjonenes soliditet.
Solids prøver å visualisere ustabilitetene i hverdagen, gjennom iscenesettelse av et «hjemlig rom i permanent oppløsning», som det står i et intervju med Gómez-Egaña i programmet. På KODE 4 i Bergen foregår begivenheten over to etasjer – i 2. etasje er en utstilling av Gómez-Egaña, og i Tårnsalen en performance skapt i samarbeid med Carte Blanche. Før jeg ankommer KODE 4 har jeg raida gjennom all tilgjengelig informasjon jeg finner om verket, og ved ankomst får jeg ytterligere et program. Samla gir materialet en god innsikt i arbeidet, og gjør at Solids oppleves som et svært transparent verk.
Det hjemsøkte museet
Jeg går innover i noe som minner om et forlatt museum, med tomme korridorer og avlukker. Mens jeg går hører jeg lyder av skarpe smell og banking mot veggene, kan tenkes, fra de utallige monteringene av utstillinger opp gjennom? Et godt stykke inne i labyrinten, forstår jeg hvor lydene kommer fra: Stålkuler, hengende fra vaiere festa med kroker i taket, pendler vekselvis mot veggene i ulike intervaller, tilsynelatende ved hjelp av magneter inni veggene. I et mørkt avlukke får jeg øye på en stillestående kule, som ser ut til å sveve over bakken, og jeg tenker at det er som at tida har stoppa. Dette minner meg om noe Gómez-Egaña sa i kunstnersamtalen som ligger ute på KODEs facebookside: «… movement is how we understand time».
Den analoge stuemaskinen
En danser inviterer meg inn i Tårnsalen der jeg ser en stor boks på skinner. Videre geleides jeg opp en liten trapp, mot en stol, som jeg setter meg på. Ved min side: Annabelle Bonnéry (teatersjef og CEO ved Carte Blanche), i en sofa. Vi er rigga til på hver vår bevegelige plattform, og akkompagnert av ambient musikk blir vi sakte skjøvet inn i dette store titteskapet av en stueskulptur, hvis fysiske fjerde vegg er den jeg har i ryggen.
Vel lukka inne i stua, stanser plattformen. Hodet til Bonnéry har nå forsvunnet bak en lampe, slik at jeg kan ha en til dels privat stund i hjertet av Solids. Rommet er møblert med flere identiske stuemøbler og gjenstander, hvis oppstillinger er repetert ned til minste detalj. Eksempelvis har jeg på min høyre side fire «blikkboks-oppsatser» utstyrt med penner, blyanter, sammenrulla kvitteringer fra Søstrene Grene, og svartrøde sakser. Jeg forstår av tingenes møysommelige plassering (den andre saksa repeterer også presis samme retning som den første, tredje og fjerde saksa), at de ikke skal røres, men at man som publikummer skal forbli stillesittende og «enjoy the ride».
Delene i modul-stua manipuleres av danserne fra utsiden av boksen. På denne måten er omgivelsene mine i konstant bevegelse, og presenterer seg for meg i nærmest endeløse repetisjoner av seg selv. Det er som om jeg befinner meg i en «time-lapse» av «stuetilværelsen – minutt for minutt». Dette vekker omsorg fremfor gjenkjennelse hos meg, og tankene mine går til min bestefars utallige stillesittende timer i sitt hjem, hvor hver dag vel var en slags meditasjon over det samme.
I sprekkene mellom modulstuas vegger, blir livet utenfor presentert i fragmenter, i form av små utsnitt av dansernes handlinger: En kjolekant som dras opp, to hender som møtes, en danser som møter blikket mitt, en halv torso her, en forbipasserende der. Ved min venstre side: Tre små bord med hver sin sammenkrølla colaboks og lampe. Bak den ene lampa sitter fortsatt Bonnéry, og bak henne, tre veggklokker. Klokken er 13.50, altså er det kun gått 5 av 15 minutter. Slik fortsetter performancen, uten noe klimaks, som en strøm av fragmenter, utsnitt, detaljer, kroppsdeler, bevegelige flater, blikk. Rommet fremstår plutselig så mannlig, med sine brunsorte møbler og bokhyller med gullpokaler, 1001 ways to die-puslespill og arbitrære bøker som Guinness World Records 2019.
Etter ca. 13 minutter begynner jeg å føle meg fanget der jeg sitter. Jeg ser på klokkene og forstår at jeg snart skal dras ut. Vel ute spør den sammen danseren som skjøv meg inn; «are you okay?». Jeg svarer «yes», selv om jeg for så vidt er noe«shaken» fra de siste litt klaustrofobiske minuttene i stua. Jeg blir plutselig bevisst de andre menneskene i Tårnsalen, og kjenner meg litt på utstilling, der jeg troner over dem på plattformen. Jeg får beskjed om at jeg «can walk around and sit on the chairs». Uroen i meg erstattes av lykken over å få lov til å gå rundt i noe som likner en danseforestilling («i disse coronatider»), før jeg setter meg på en stol.
Dansen i Tårnsalen
Vel ute av stua, fremstår dansernes handlinger nokså uformelle, og samtidig svært «lydhøre», rent kroppslig, overfor publikum i rommet. Bevegelsene deres er presise, rolige og lada med en form for ømhet, omsorg eller ivaretakelse. Inne i skulpturen var jeg nesten som en sol – alt kretsa rundt min opplevelse. Der var det danserne som styrte showet, og dansens ble instrumentell for opprettholdelsen av stuas permanente oppløsning, som i et slags dukketeater. Her ute derimot, observerer jeg hvordan dansernes bevegelse og gester ikke nødvendigvis er dirkete knytta til manipulering av skulpturen, og disse løsrevne handlingene, opplever jeg som en stille «claiming» av dansens egenverdi.
Etter å ha vært i Tårnsalen i en times tid, forlater jeg åstedet, og går ned til Gómez-Egañas utstilling i 2. etasje. Jeg går igjen rundt i de tomme spøkelsesaktige korridorene, mens jeg funderer på museets rolle i samfunnet. Det slår meg at det står en god del tomme institusjoner rundt om i Norges land om dagen – tomme for folk om ikke annet – og at det kunne vært fint å få en tur gjennom disse rommene, om så bare for litt stillhet og tid til å fordøye dagens ustabiliteter.
Oppløsning av mannosfæren
På sin nettside beskriver Carte Blanche Solids som en «solopresentasjon», der den unike (som det heter i programmet) komponisten og visuelle kunstneren Gómez-Egaña står bak koreografi, scenedesign, lysdesign, og kostymedesign. Ordbruken i programteksten får meg til å tenke på den noe utdaterte geni-erklæringen av kunstnere. I møte med verket er det imidlertid det mannlige fellesskapet, gjennom overvekten av mannlige dansere i løpet av min tid i performancen (som forøvrig tilfører verket en svært velkommen og sensitiv «guttastemning»), som er fremtredende. Den maskuline følelsen forsterkes av habitatet i skulpturen, og tittelen Solids som referer til Marshall Bermans bok: All That Is Solid Melts IntoAir: The Experience of Modernity (1982), som igjen refererer til Det kommunistiske manifest av Marx og Engels (og er et sitat fra Shakespeares The Tempest).
Berman skriver at å være moderne er å oppleve både det personlige og sosiale livet som en malstrøm, å finne sin verden og seg selv i evig oppløsning og fornyelse – nettopp å være del av et univers der «alt som er fast oppløser seg og blir til luft». Å være modernist, er for Berman å på en eller annen måte gjøre seg hjemme i denne malstrømmen, å gjøre strømmens rytmer sine egne, og bevege seg innenfor den i søken etter formene for virkelighet, skjønnhet, frihet og rettferdighet som strømmen muliggjør. (Berman, 2009).
Det er tydelig at Solids illustrerer Bermans ideer, og stykket tilbyr en slags meta-opplevelse av modernitet, hvor hjemmet på et vis er som en malstrøm. Solids avskriver den fysiske stua som det å gjøre seg hjemme i, og impliserer at hjemmet kan finnes «der ute» i det sosiale fellesskapet – et sted fylt av omsorg og ivaretakelse.
Jeg setter på låta «Immaterial» av den nylig avdøde artisten SOPHIE. Den gjentakende teksten «immaterial girls, immaterial boys, immaterial girls, immaterial boys, immaterial girls, immaterial boys…», får meg naturlig nok til å tenke på hvordan dans gjerne blir oppfattet som noe immaterielt. I museet derimot, og med det også KODE 4, blir dansen på et vis tingliggjort, da den står i forhold til en masse andre kunstgjenstander. Med det økes kanskje sjansen for at dansen blir oppfattet som noe solid – som noe i seg selv, løsrevet fra kroppene den artikuleres gjennom. En kan jo håpe at slike potensielle øyeblikk kan bidra til at dansekunstens plass i museet styrkes, slik at den i større grad får befinne seg der på sine egne premisser, fremfor billedkunstens.
Somatisisme
Man kan si at Gómez-Egaña arbeider med en form for utvida koreografi, hvor både gjenstander og mennesker koreograferes. Kulene har sin tilsynelatende forhåndsinnstilte dans, mens danserne virker å improvisere ut fra et forhåndsbestemt score. Sistnevnte fremstår som en fininnstilt undersøkelse av betydningsfulle detaljer, som for eksempel hvordan man kan vise omsorg uten fysisk berøring, eller se på noen med empati uten å kreve noe tilbake. Jeg anser dette som er utrolig viktig danserisk arbeide, og tenker generelt at den kroppslige kunnskapen dansere besitter er sårt tiltrengt, ikke bare i dette rommet, men også i samfunnet generelt, hvor i grunn de fleste virker å være ganske fremmedgjorte fra kroppene sine.
Kjente dansetrinn som spark, hopp og piruett, får altså ikke være med i Solids. Istedenfor innlemmer performancen oss publikum i en forherligelse av det hverdagslige. I disse tider, hvor de fleste dansekunstnere faktisk befinner seg i en eller annen forestillings- og institusjonsløs hverdag, er det både noe solidarisk og ironisk over Solids antidans-dans. Hvorvidt fokuset på den «lille dansen» kommer som resultat av Pedros manglende spesialisering innen koreografi eller ei, blir i dette tilfellet irrelevant, da Solids først og fremst oppleves som et sterkt verk rota i et fruktbart møte mellom en visuell kunstner og et dansekunst-kompani.
Dansekunstens soliditet
Ordet «solids» kan oversettes til et flertall av soliditeter, eller faste stoffer. Innenfor økonomi er «soliditet» et utrykk for en virksomhets evne til å tåle tap. Jeg spekulerer i hvorvidt Carte Blanche (i kraft av å være institusjon eid av staten, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune), er de eneste innenfor det norske samtidsdansfeltet som tåler tapene pandemien medfører, og hvilke utålelige tap av dansekunst og dansekunnskap dette i så fall medfører for fremtiden, og hvor utålelig det er. I den katedralaktige Tårnsalen – belyst av både himmelen gjennom takvinduene og scenelysene festet til den portalliknende riggen som slår en bue over hele den bevegelige stueskulpturen – fremstår danserne som opphevede figurer i en parallell og fjern virkelighet.
Referanser:
Kunstnersamtale: Kunstnersamtale:SOLIDS ved Carte Blanche og Pedro Gómez-Egaña på facebook.com. Lokalisert 25. februar 2021 på https://www.facebook.com/kodebergen/videos/466435394509867
Programtekst: Solids på carteblanche.com fra https://carteblanche.no/repertoar/solids/
Berman, Marshall: All That Is Solid Melts Into Air: The Experience Of Modernity (9th ed.). London, New York, Verso pp. 345-346
Publisert 06.03.21