En ode til ulike kvinners stemmer

Den belgiske danseren og koreografen Jan Martens har utmerket seg på den europeiske dansescenen siden 2010 og har de siste årene spilt

voice noise

Koreografi: Jan Martens

Musikk: Fullstendig liste kan ses på nettsiden www.grip.house

Lysdesign: Jan Fedinger

Kostymedesign: Sofie Durnez

Scenografi: Joris van Oosterwijk

Lydteknikere: Vincent Philippart, Valentijn Weyn, Jo Heijens

Kunstneriske rådgivere: Marc Vanrunxt, Rudi Meulmans, Femke Gyselinck

Dansens Hus, 20. april 2024

forestillingene sine på Dansens Hus, herav soloforestillingen Elisabeth Gets Her Way (2022) – et danserisk portrett av den polske cembalisten Elisabeth Chojnacka, og gruppeforestillingen Any attempt will end in chrushed bodies and shattered bones (2023) – inspirert av global aktivisme og folkeopprør. VOICE NOISE tar utgangspunkt i den kanadiske forfatteren Anne Carsons essay «The Gender of Sound» (1992), som «viser hvordan patriarkalsk kultur har forsøkt å dempe kvinner ved å ideologisk assosiere kvinners stemme med monstrøsitet, uorden og død», ifølge Dansens Hus sine nettsider.

I forestillingen får noen «nyskapende, ukjente og/eller glemte kvinnestemmer fra de siste hundre årene med musikkhistorie et fokus». Disse komponistene og vokalistene er: Cheri Night, Erin Gee, Camille Yarbrough, Debby Friday, Kesarbai Kerkar, The Raincoats, Ruby Elzy, Mary Margret O’Hara, Cucina Povera, Coro Delle Mondine Di Porporana, Tanya Tagaq, samt «våre egne» Maja Ratkje og Trio Mediaeval/Marianne Reidarsdatter Eriksen.

Inne på Hovedscenen varmer danserne Elisa Mercelina, Steven Michel, Courtney May Robertson, Mamadou Wagué, Loeka Willems, Sue-Yeon Youn og Zora Westbroek opp mens de innimellom ser ut på publikum i salen. I løse, hverdagslige klær setter de en og en mikrofon forrest på den store, kvadratiske scenen, som har høyttalere hengende lavt over seg. Idet sallyset går, skrus også deler av scenelyset av slik at publikum ikke ser dansernes ansikter, mens danserne – fire kvinner og to menn – lager lyder inn i mikrofonene som et slags blandet kor. Det varer en kort stund, før en av danserne ønsker velkommen til forestilling og presenterer kveldens første komponist; amerikanske Night med låten Prime Numbers fra 1984.

Dansekonsert

Danserne inntar scenen og utfører hver sin bevegelse rytmisk på musikken, i mønstre rundt hverandre, uten å relatere til hverandre. Låten består av enkle basslinjer og klapping, og gjentagende tekststrofer som We are all numbers, nothing but numbers, som både gir en lekenhet og en dybde til den repetitive dansen. Denne måten å jobbe med dans og musikk på, der dansen – som består av individuelle/improviserte former – speiler musikken, minner meg om den svenske koreografen Stina Nyberg og hvordan hun i forestillingen Splendour (2006) ønsket å utfordre forventningen om å ha originale eller autentiske bevegelser i improvisasjon gjennom at danserne markerte lydene i musikken. Her kommer denne metoden virkelig til sin rett ved at det er musikken som er i fokus. Idet låten er ferdig, tar danserne mikrofonene én etter én, og sier:

I’m no one’s little girl, oh no, I’m not / I’m not gonna be – cause I don’t wanna be / I never shall be on your family tree / Even if you ask me to / I’m gonna turn you down / I won’t mess you around.

Setningene er hentet fra låten «No One’s Little Girl» (1977) av det britiske bandet The Raincoats og får noe ulik betydning ut ifra hvem som sier dem – en fin effekt. Deretter introduseres vokalisten Gee med låten «Mouthpiece 1», som består av stemme- og munnlyder som danserne forsøker å treffe rytmisk med sine bevegelser, noe som gir et mer komisk og underfundig uttrykk. Jeg tenker at dansekonsert som format, der hvert musikkstykke får en tilhørende dans, passer bra til å undersøke det intrikate forholdet mellom dans og musikk, og kler forestillingen godt.

Solodans 1, 2 og 3

Så introduseres en komponist både publikum og jeg kjenner til, nemlig Ratkje, med stykket «Voice» fra 2002. Robertson inntar scenen og beveger seg eksplosivt og svært presist – i takt med Ratkje. Hun er ekspressiv og hurtig, og utstråler full kontroll på situasjonen i de nesten fem minuttene stykket varer. Selv om det er den samme metoden som benyttes i tolkningen av Ratkje som i de to forrige numrene, så fungerer kombinasjonen rytmisk samtidsmusikk og rytmisk samtidsdans veldig godt, spesielt når musikerne jobber med stemme som verktøy for å produsere lyd – en direkte kobling til forestillingens tematikk.

Neste komponist ut er amerikanske Yarbrough med låten «Ain’t It a Lonely Feeling» fra 1975. Stemningsskiftet fra vestlig samtidsmusikk med fokus på form og rytmisitet, til soul/blues er merkbart, uten at dette behandles koreografisk. Jeg undrer meg over hvorfor metoden med å legge seg tett opp til musikkens form ikke har blitt oversatt til å legge seg tett opp til musikkens stil eller tekstlige innhold i utøveren Mercelinas dans, som dessverre fremstår noe utilgjengelig. Her kunne for eksempel elementer fra tradisjonell jazzdans blitt benyttet for å imøtekomme musikken i større grad.

Til neste solodans, av Wagué, hører vi låten «Safe» fra 2023 av nigeriansk-kanadiske Friday. Fra et rundt, hvitt show-lys bakerst på scenen beveger han seg sakte framover mot publikum, smått forførerisk, i takt med de heftige elektroniske rytmene. Låten pulserer av lyst og energi, og Wagué kunne godt ha benyttet anledningen til å ta seg mer ut – likevel fungerer hans mer tilbakeholdne, noe feminine tilnærming som en kontrast til det massive, moderne pop-lydbildet.

‘Bunden flyt’ tar over

Den neste introduksjonen inneholder alle de resterende sju komponistene, slik at vi plutselig ikke vet hverken hvem sin låt eller hvilken stemme det er vi hører. Lyd og bevegelse flyter mer over i hverandre, lik en «vanlig danseforestilling», og jeg opplever at fokuset på de kvinnelige komponistene havner mer i bakgrunnen. Det som nå binder forestillingen sammen er dansen. Danserne forflytter seg sakte rundt i ring – i såkalt bunden flyt (å bevege seg i én, rolig flyt, uten start eller stopp) – til indiske Kerkars låt «Raag Des, Sakhi Mohan» fra 1935, som gir en meditativ stemning. Så beveger de seg nært gulvet i «sakte film» til låten «Sometimes I feel like a Motherless Child» av amerikanske Elzy fra 1940 – sannsynligvis for å gi rom til teksten. Deretter gjør de en synkrondans basert på valsetrinn til «Not Be Alright» av O’Hara fra 1988, der musikken og dansen igjen ligger tett opptil hverandre. Selv om det er fint å se dansen ta ulike former ut ifra de ulike sjangrene låtene tilhører, kunne bevegelsesmaterialet i de delene der danserne beveger seg «friere» hatt en tydeligere form. Jeg savner også dansekonsertformatet, som gav forestillingen en tydeligere ramme.

Å skape en «alternativ kanon»

Det mest interessante med forestillingen er uten tvil utvalget av komponister. Det er bra at vi får utdelt en blekke med informasjon om disse innen forestillingen, men jeg hadde forventet meg et større fokus på hvem komponistene er og hvor de kommer fra i selve forestillingen, særlig om Martens ønsker å skape en «alternativ kanon». I ettersnakken med ham og danserne, ledet av dansekunstner og skribent Ilse Ghekiere, fortalte de at de har jobbet med såkalt åpen improvisasjon (intuitiv tilnærming til bevegelse) som en del av prosessen, og at deler av det som skjer på scenen er improvisert. Dette overrasket meg fordi forestillingen har et så tydelig konseptuelt utgangspunkt, samtidig som det bekreftet min opplevelse av at det som skjer på scenen innimellom fremstår tilfeldig. For eksempel hadde den historiske protestsangen «Bella Ciao», sunget av Coro Delle Mondine Di Porporana (2019), fortjent å bli iscenesatt med en betraktelig større tyngde enn å bli akkompagnert av en noe umotivert luftig, «belgisk hinking» med rette armer. Spennet i musikken er stort og favner over vidt forskjellige bakgrunner og utgangspunkt, herav flere BIPOC-komponister med historier fra et eksplisitt undertrykket sted, slik at usynliggjøringen blir problematisk. Muligens kunne Martens tatt i bruk flere metoder og presentasjonsformer, som å innstudere flere dansestiler som ville passet noe av musikken bedre, gjort enkle handlinger, som å sitte og lytte til musikken, tatt i bruk objekter eller skapt bilder/tablåer som refererer til innholdet i låter, eller holdt korte foredrag om komponistene for å kontekstualisere dem for publikum. Danseforestillinger der ulike låter spilles av uten introduksjon fra en spilleliste – med ulike danseformer til – har jeg sett mye av de siste årene. Derfor opplevde jeg at «VOICE NOISE» ikke fikk oppfylt sitt potensial som forestilling, og at det er researchen bak forestillingen som er mest interessant.