En mytoman manns dagbok

«Dette var jo bra!» utbrøt en publikummer i det applausen la seg. «Kjente du historien fra før av?»

kongen av veøy - et eventyr fra virkeligheten

av Vidar og Erlend Sandem

Regi: Morten Borgersen

Scenografi og kostymer: Milja Salovaara

Lys: Jonas PA Fugleseth

Medvirkende: Per Egil Aske

Urpremiere Teatret Vårt, 20. september 2024

spurte sidemannen, litt prøvende. «Bare deler av den.» Da blandet en tredje seg: «Ja, hele skulle jo godt gjøres!»

På mange måter oppsummerte dette kvelden. Den såkalte kongen av Veøy het egentlig Jonas Lied – «med d!» – og var en entreprenør og eventyrer fra denne øya utenfor Molde, der han til slutt kjøpte tilbake slektsgården Sølsnes og levde til sin død i 1969. Og med et svimlende mangfoldig livsløp, fra sekelskiftet og gjennom to verdenskriger, ble han selvsagt en skikkelse det gikk både rykter og frasagn om. Men alt han selv fortalte, og alt som den gangen ble snakket om og som fortsatt går på folkemunne – det kan da ikke være sant, alt sammen?

Vel, biografi-artikkelen i Store norske leksikon bekrefter det meste av det vi får høre i denne nyskrevne sceneteksten av Vidar og Erlend Sandem. Men, i så fall: hvordan har det latt seg gjøre? Hvordan har han kunnet utrette alt dette? Hvordan fikk han Nansen med seg på sitt storstilte eksport-import-prosjekt mellom Sibir og Nordsjøen, finansiert av briter, nordmenn og russere? Hvordan fikk han statsminister Lloyd George og det britiske kongehuset med på planen om å redde tsarfamilien fra bolsjevikene? Hvordan ble han mannen som hindret at Svalbard havnet på russiske hender? Og ikke minst: hvordan greide han å rømme fra Lubjanka da den beryktede NKVD-sjefen Dsjerinskij ville tvinge ham til å bli sovjet-spion?

Et uløst dilemma

Både far og sønn Sandem har på hver sin kant bevist sitt dramatiker-metier. Men denne gangen har de sammen skapt en litt unik sjanger – en blanding av dokumentar, karaktermonolog og rendyrket entertainment. Det er egentlig ganske raffinert gjort. Ikke minst er de små hentydningene om Lieds personlighet og psykologiske særtrekk nennsomt håndtert: et tilfeldig ikke-møte på en bar i New York med eldstebroren Fredrik, som ble kastet ut hjemmefra av faren; den siste samtalen med yngstebroren Harald, som ble torpedert ombord på et av Lieds egne – og høyt forsikrede – skip under første verdenskrig; den vakre unge mannen som kastet lange blikk etter ham ombord på et cruise-skip, men som han likevel ikke bad med på en drink. Utfordringen er likevel at det ikke gis rom for noen bakgrunn for de mange fargerike og utrolige historiene. De blir som en serie anekdoter – underholdende, oppsiktsvekkende, og mer tilfeldig plassert enn strengt kronologiske. På ett tidspunkt melder derfor spørsmålet seg: hvorfor forteller denne mannen oss dette? Vi får jo ingen forklaringer. Vi får beskrivelser. Prøver han å sjarmere oss? Forføre oss? Kan vi da stole på det han byr oss? Er det noe han finner på her og nå? Burde vi lytte til ham slik han visstnok ble hetende hos lokalbefolkningen, i følge ham selv, riktignok, som «klovnen av Veøy»?

Det er alltid grunn til litt ekstra årvåkenhet når en tekst er signert av flere. Da kan lett ettertanken, tvetydigheten, og kanskje ikke minst: den personlige nødvendigheten – ha fått vike for ‘gode idéer’ og effektive – for ikke å si effektfulle – løsninger. Det er ikke nødvendigvis tilfellet her, men jeg må innrømme at jeg på gårsdagens premiere ikke fant denne tekstens nullpunkt.

Hva slags partner skal publikum få lov til å være?

Et medansvar for dette må selvfølgelig regissør og scenograf vedstå seg. Men jeg opplever nok at både Morten Borgersen og Milja Salovaara har gjort sitt ypperste for å ta vare på tekstens egenart.

Scenografien er et åpent rom mot et hvitt bakteppe påtrykket i grått og svart noe som kan minne om et gammelt kart. Rundt om på gulvet er det plassert et oppbud av rekvisitter, som tas i bruk underveis: dagbøker, troféer, en badevekt (som Lied stadig vekk sjekker «formen» sin på), en enorm pelskåpe, en samovar, ikoner, toalettartikler mm. Og midt på et møbel, en slags ‘dommerstol’, dvs. et sete på høye ben, som Lied har som sin trone. Rommet er et ekko av hjemmet vi forstår han har skapt seg nå i alderdommen, og samtidig en arena for historiefortelling: det åpner mot publikum.

Forestillingen innledes med åpningen på den såkalte «Tårnarien» fra Tosca, en av operalitteraturens aller mest melankolske melodier, der hovedpersonen gjør seg klar til å ta farvel med livet. Og dét er jo grunnsituasjonen denne hjemvendte Jonas Lied befinner seg i. Men Borgersen har ikke funnet nøkkelen til å bevare dette som grunntone gjennom handlingen som følger. Til gjengjeld har han gjort et møysommelig arbeid med å skape en struktur for denne rapsodisketeksten, så som de stadige skift av fortellerplan. Og så langt det lar seg gjøre, holder regien oss også a jour med hvor vi befinner oss i tid og sted. Men krystallklart er det ikke. Og i sitt arbeid med skuespilleren virker det som Borgersen har hatt vanskelig for å fastlegge hvilket punkt Jonas Lied til enhver tid henvender seg til oss fra. Og da handler det ikke bare om hvor ‘upålitelig’ teksten er, men først og fremst hva slags partner publikum får lov å være.

Og dét blir selvsagt en ekstra utfordring for Per Egil Aske. Han må vel sies å være nærmest type-cast i denne rollen. Én ting er at han er romsdaling, men viktigere er at han har autoriteten som en halvannen times monolog uvegerlig krever, og dertil sitt betydelige register som karakterskuespiller. Jeg tror likevel hans tolkning vil komme til å utvikle seg betraktelig i løpet av spilleperioden (foran det som visstnok allerede er sikret som en serie fullsatte hus), der det også er lov å håpe at han får tydeliggjort sin kontrakt med salen, og i den forbindelse: får tatt enda bedre vare på skillene mellom partiene der Jonas Lied forteller og funderer, og der han – motstrebende men uunngåelig – blir stående naken.

To tekster i tandem?

Teatersjef Kristian Lykkeslet Strømskag byr denne høsten på et repertoar som virkelig kommer sitt lokale og regionale publikum i møte. Og da er det sikkert ikke så dumt tenkt å alliere seg med en regissør som kjenner Teatret Vårt så godt som Morten Borgersen gjør.

Min kollega Willy Walder var riktignok ikke så begeistret for Borgersens oppsetning av Jordmor på jorda her i tidsskriftet for noen uker siden, men jeg fikk forestillingen med meg på en matiné nå og må si jeg syns den hadde store kvaliteter – den var både følelsessterk og velspilt, og med det jeg kanskje vil kalle ‘moden’ regi. Men Walders hjertesukk om romandramatiseringer forblir relevant: de er et alter det ofte ofres mye på.

Når jeg svinger innom denne oppsetningen, er det imidlertid for å påpeke den ekstragevinsten som teatersjefen kan ha ønsket seg ved å spille Jordmor og Veøy i tandem denne høsten. I sin artikkel i forbindelse med Hoem-dramatiseringen siterer Borgersen beskrivelsen av hovedpersonen Marte Kristine som et menneske som har villet være «i livets teneste». Hos Jonas Lied handler det om det motsatte. På sin gravsten fikk han inngravert: «I dag meg. I morgen deg.» Dette er individualismens credo i rendyrket utgave, og som sådan var kongen av Veøy virkelig en borger av sin tid. Mannen var åpenbart og på alle måter en ensom ulv. Denne eksistensielle dimensjonen kunne kanskje teatersjefen insistert litt mer på?

Publisert 21.09.2023