En mektig teateropplevelse

Denne helgen ble Den internasjonale Ibsenprisen delt ut til Back to Back Theater, et australsk kompani med base i Geelong, Victoria. Siden 1987 har de

Ganesh Versus the Third Reich

Av Back to Back Theatre:

Mark Deans, Marcia Ferguson, Bruce Gladwin, Nicki Holland, Simon Laherty, Sarah Mainwaring, Scott Price, Kate Sulan, Brian Tilley & David Woods

Regi: Bruce Gladwin

Med: Mark Deans, Simon Laherty, Scott Price, Brian Tilley og David Woods

Lysdesign: Andrew Livingston, Bluebottle

Scenografi: Mark Cuthbertson

Design og animasjon: Rhian Hinkley

Musikk: Jóhann Jóhannsson

Kostymer: Shio Otani

Urpremiere, Malthouse Theatre, Melbourne, 29 sept. 2011

Nationaltheatret, hovedscenen 17.september

Pristildeling, Nationaltheatret, 18. september 2022

spilt både lokalt og på de viktigste teaterfestivalene i verden, med produksjoner som Small Metal Objects (2005), Food Court (2008), LadyEats Apple (2016), samt The Shadow Whose Prey the Hunter Becomes (2019) og Ganesh Versus the Third Reich (2011), som de har gjestespilt med i Oslo fra fredag til søndag.

Back to Back har et ensemble på seks skuespillere som er det man kaller neurodiverse. Sammen med teatersjef/kunstnerisk leder Bruce Gladwin utgjør de kjernen i et kompani hvor alle oppsetninger blir utviklet i nært samarbeid med skuespillerne, de lager «demokratiske oppsetninger», som de liker å si det selv. Det kan gjerne starte med en nyhet i en avis, eller en løs tanke, som skuespillerne og regissøren jobber med gjennom improvisasjoner, gjerne i flere år, helt til de finner fram til den endelige formen. «Vi jobber med mengder av ord skapt av mengder av skuespillere», ble det sagt i en samtale med publikum etter fredagens forestilling av The Shadow Whose Prey the Hunter Becomes på Kanonhallen i Løren (anmeldt her 17.9.2022). Back to Back tror på verdien av å lytte til andre fortellerstemmer, og resultatet er overveldende. Dette er en gruppe «som ikke er redd for å ta opp de store spørsmålene», sa professor og teaterkritiker Maria Delgado i en panelsamtale som fant sted i publikumsfoajeen på Nationaltheatret på lørdag. Og det gjør de med glans, og mye humor.

Et kompani som har vokst seg stort

I vår forbrukskultur er dessuten stabiliteten i kompaniet noe ganske unikt. Ikke bare fordi produksjonene blir stående som en del av deres repertoar, som de kan spille om igjen og om igjen uten å slutte å produsere nye av den grunn, men også fordi det er et fast ensemble som gir skuespillerne muligheten til å utvikle ekspertise og ha tette bånd seg imellom. Etter å ha fulgt dem i tre dager, føler jeg faktisk at jeg har blitt litt kjent med dem selv. Hvis man (som jeg) har trodd at autister er stille introverter som trekker seg tilbake fra verden rundt seg, er det en opplevelse å møte skuespilleren Scott Price, som bruker hashtag #autistpride og har vært i Back to Back siden 2007: Han er like selvsikker på som utenfor scenen, der han skravler i vei med mye selvironi. Inntrykk gjør også møtet med skuespiller Sarah Mainwaring, som både snakker og beveger seg svært møysommelig, samtidig som hun har et uvanlig intenst og intelligent blikk. Da hun gikk inn i kompaniet i 2006, hadde hun omfattende erfaring med one-woman forestillinger bak seg.

I panelsamtalen lørdag ble det også påpekt hvor banebrytende Back to Back har vært: Lenge før de fleste andre hadde stilt seg spørsmålet om hvem som har rett til å fortelle hvilke historier, hadde disse australierne jobbet med saken i årevis. Ved siden av sin stormende og prisbelønte internasjonale karriere driver dessuten gruppen med omfattende programmer på lokalt nivå, som for eksempel Theatre of Speed, en parallell amatørteater-gruppe. Det er verdt å ta en titt på Back to Backs nettside, som blant annet inneholder detaljert informasjon om teater- og filmproduksjonene deres. Det er jo først og fremst kvaliteten på produksjonene som gjør inntrykk.

Makt i det store og det små

Lørdag og søndag fremførte de Ganesh Versus the Third Reich på Nationaltheatrets hovedscene. Stykket handler om makt og om hvordan makt blir (mis)brukt, og det er metateater, et skuespill innenfor skuespillet. I starten har karakteren Brian (Brian Tilley) skrevet et stykke om hvordan den hinduistiske guden Ganesh, eller Ganesha som han gjerne blir kalt på norsk, blir sendt til Nazi-Tyskland for å kreve tilbake svastikaen, det gamle hinduistiske symbolet som nazistene omgjorde til sin logo, hakekorset. Dette stykket skal Brian sette opp med Mark (Mark Deans), Simon (Simon Laherty) og Scott (Scott Price) da den ikke-neurodiverse David (David Woods) trer inn og tar over regien på prøvene. Et genialt trekk ved forestillingen er kontrasten mellom Davids subtile maktutøvelse, hvis manipulasjonsteknikker er lett gjenkjennelige fra hverdagslivet, og makten til karakterene Hitler eller doktor Mengele. Men dette er ikke bare et stykke om hvordan de «normale» undertrykker de som er annerledes, for de neurodiverse er også kjipe seg imellom. I The Shadow Whose Prey the Hunter Becomes blir det sagt at vi ofte er voldelig mot dem vi opplever som underlegne, og dette blir også vist fra alle vinkler i Ganesh. Tankevekkende er det likevel at det til slutt er Mark som gir David en trøstende klem da den autoritære regissøren må forlate gruppen etter å ha gått altfor langt. Hvem tar vare på hvem? Og hvem lærer av hvem?

Når alt fungerer (eller ikke)

Scenografien til Mark Cuthbertsonbestår i hovedsak av en rekke plastikk-forheng som blir trukket over scenen når handlingen går over til prøvene på forestillingen i forestillingen. På forhengene blir det prosjektert animasjoner laget av Rhian Hinkley, som gjerne spiller med elementer fra skyggeteater. Den vakre scenen der to menn, som møtes tilfeldig på et tog som kjører gjennom et krigsherjet fjellandskap og har en stillferdig samtale, er ganske uforglemmelig.

Også forholdet til publikum er nært. På et tidspunkt går plutselig David over til å henvende seg direkte til tilskuerne: «Dere har kommet hit for å se et akvarium, eller en dyrehage», sier han: «Dere vil se et jævlig freak-show». Provokasjon er utvilsomt en viktig del av forestillingen, men pussig nok føles det ikke vondt, tvert imot, det får en bare til å tenke. Regissøren Bruce Gladwin har i intervjuer ofte snakket om hvordan han søker etter det øyeblikket der tilskuerne lener seg framover i setene, og det kjenner jeg igjen, der jeg satt storøyd og prøvde å ikke gå glipp av noe, til tross for en litt vanskelig australsk uttale og særegen diksjon.

Alt fungerte i denne forestillingen: manus, scenografi, musikk, lys og bevegelse (armspråket til Brian Tilley som Ganesh er verdt å merke seg), og ikke minst skuespillerne. Likevel er man stadig livredd for at noe skal gå galt, det er jo nesten ikke til å tro at mennesker med så store utfordringer kan klare å gjennomføre dette. På lørdagens forestilling fikk David Woods problemer med en mikrofon som sluttet å fungere, etter en stund sa han «Hang on! Jeg skal vise dere noe!» og forlot scenen. Jeg holdt pusten, for hvordan skulle det gå med dem som ble igjen? Men jeg kunne ta det helt med ro: Mark Deans sukket høylytt, så demonstrativt på klokka, fektet med armene og blunket skøyeraktig til publikum. Dette er høyst profesjonelle skuespillere som er vant til improvisasjon og har full kontroll på scenen. Jeg satt der helt paff da Woods kom tilbake, og ikke viste oss noe som helst, og forestillingen bare fortsatte. Til slutt mottok ensemblet stormende applaus.

Prisutdelingen

På søndag ble selve prisen delt ut på Nationaltheatret, med Thorbjørn Harr som sjarmerende vert og Nat Bartsch, som samarbeider med kompaniet som komponist, på piano. Back to Back pleier å hedre den australske tradisjonen med å anerkjenne de opprinnelige beboerne av landet de bor i, nemlig Wadawurrung-folket. Og i samme ånd var det Rawdna Carita Eira og Ingor Ánte Áilo Gaup, fra Det samiske nasjonalteatret, som startet seremonien med en hyllest til landet vi bor i: «Ikke før jeg begynte å miste deg, forsto jeg hvor god du var», sang Gaup. Medlemmene i Back to Back gikk opp på scenen for å motta prisen, og hver av dem takket på sin måte og i sitt tempo. Regissør Gladwin var godt fornøyd: «Vi bruker masse tid på å fikle med ting, derfor er det ganske betryggende å stå her nå», sa han. Høydepunktet på prisutdelingen var likevel dialogen This is me, av Sonia Teuben, som ble utført av Simon Laherty og Sarah Meinwaring: «Jeg trenger at folk får vite at jeg har en stemme og at jeg vil bruke den», sa Sarah. «Teater må springe ut av å lytte til hverandre».

Back to Back har budt på storartede teateropplevelser denne helgen. Det er lett å nærme seg gruppen med en overbærende holdning, men det jeg føler er at jeg har lært utrolig mye disse dagene, både om teater, men ikke minst om livet og verden.

(Publisert 19.09.2022)