En Mefisto-analyse

I begynnelsen er Klaus Mann til stede som en figur fra sin egen, berømte roman fra 1936, med noen diffuse skikkelser, blant dem en saksofonist, i den mørke bakgrunnen. Max Gindorff er kledd i en elegant, lys dress og forteller tilsynelatende nonsjalant om Hendrik Höfgen, en skuespiller fra provinsen, som gikk fra venstrepolitiske idealer til å ende opp hos riksmarskalk Göring.

.

Forbudt i Vest-Tyskland

Virkelighetens Klaus Mann skildrer Gustaf Gründgens’ karriere i Det tredje riket, i tillegg til at Gründgens, gjennom sitt ekteskap med Erika Mann, var hans svoger. Boken ble utgitt av det Amsterdam-baserte forlaget Querido, som spesialiserte seg på emigrantlitteratur. På slutten av 40-tallet, kort tid før han begikk selvmord i Cannes, fikk Klaus Mann vite at en vesttysk forlag hadde refusert romanen med den lett gjenkjennelige hovedpersonen, med en henvisning til at herr Gründgens hadde en spesiell posisjon i kulturlivet og at han kunne motsette seg fremstillingen. Han hadde blitt teatersjef i Düsseldorf i 1947.

Boken har likevel gjort en forbløffende karriere, som nådde et nytt høydepunkt med Frank Castorfs oppsetning på Berliner Ensemble (premiere 17. september). Første utgave av Mephisto – Roman einer Karriere kom i 1956, Øst-Berlin, på Aufbau Verlag, som var det viktigste forlaget for tysk litteratur i DDR. I Forbundsrepublikken skulle romanen publiseres som en del av en samleutgave av Klaus Manns verker hos Nymphenburger Verlag i München i 1966, men Gründgens’ adoptivsønn og enearving, Peter Gorski, gikk til sak og vant. Ankesaken endte i 1971 til slutt opp i Forbundsforfatningsdomstolen, som med sin «Mephisto-avgjørelse» – som har gått inn i tysk rettshistorie – for første gang tok stilling til avveiningen mellom personvern og kunstnerisk frihet på bakgrunn av en roman. Avgjørelsen om at også posthum personlighetsrett i dette tilfellet måtte vektes høyere enn kunstnerisk frihet, ble fattet med svært knapp margin. Da Rowohlt Verlag, som hadde ervervet rettighetene til pocketutgaven lenge før, lanserte boken i stort opplag ti år senere, i anledning av István Szabós filmatisering med Klaus Maria Brandauer i hovedrollen, var det ingen som ønsket å klage den inn med henvisning til «Mephisto-avgjørelsen».

Film- og sceneliv

Også på teaterscenen har Mephisto hatt en lang og rik historie, som merkelig nok startet i Frankrike. Der utviklet Ariane Mnouchkine i 1979 en versjon for Théâtre du Soleil. Denne versjonen fikk sitt eget liv og ble satt opp flere ganger på ulike tyskspråklige teatre helt frem til 1990-årene. Senere har regissører og dramaturger laget sine egne versjoner, ofte inspirert av filmen. I dag er det nesten umulig å holde tellingen over alle Mephisto-oppsetningene (det er trolig rundt femti), i tillegg til at det er skapt versjoner som for eksempel den ungarske regissøren Andras Dömötörs Mephistoland, som bare løst følger forbildene fra boken og filmen, og som Dömötör selv har iscenesatt i forskjellige varianter i Berlin og Budapest. Jette Steckels Mephisto-oppsetning fra Münchner Kammerspiele ble vist på årets Theatertreffen i Berlin[i], og kort tid i forveien ble det vist en svært interessant Mephisto i Potsdam, der Klaus Mann – for det meste taus – sto i sentrum for iscenesettelsen til Sascha Hawemann. Her ble han spilt av Guido Lambrecht, kåret til Årets skuespiller i 2026.

 Da István Szabó for to år siden overlot sine filmmanus, blant annet til Mephisto, til arkivet ved Akademie der Künste i Berlin, sa han i et intervju at han ikke visste noe om de mange teateroppsetningene i Tyskland. Han hadde i alle fall aldri mottatt royalty for bruk av materiale fra manus. Likevel har filmen hans trolig vært en inspirasjonskilde for mange oppsetninger, noe det selvfølgelig er vanskelig å bevise, bortsett fra når det gjelder markante scener (som å spise posjerte egg i et glass), som nærmest har status som sitater.

Den nye Mephisto-bølgen i tysk teater kan utvilsomt forklares gjennom en interesse for romanstoffet, med sosialpolitisk bakgrunn i fremgangen til AfD. I tillegg melder spørsmålet seg om hvor effektivt politisk teater er, og avveiningen av karrierepress og politiske hensyn. Ikke minst gjør teatermiljøets fargerike personligheter denne teaterromanen forlokkende.

Forfatter og helt

På Berliner Ensemblet er Frank Castorfs Mephisto siste del av en slags Berlin-trilogi. Det har imidlertid ikke ligget en spesiell hensikt bak det å sette opp Erich Kästners Fabian, Hans Falladas Kleiner Mann, was nun? (Hva nå, lille mann?) og Klaus Manns Mephisto etter hverandre. De tre romanene skildrer på svært forskjellige måter vendepunkter på 1920- og 1930-tallet, og et på mangfoldige måter splittet og polarisert samfunns vei inn i nasjonalsosialismen.

 Castorfs interesse ligger særlig i Klaus Manns relasjon til Gustaf Gründgens – i forholdet mellom en forfatter og hans helt, som i det virkelige livet var slektninger og homoseksuelle: Klaus Mann åpent, Gründgens skjult – som ekteskapet med Erika Mann også viser; omhyggelig skjult, slik det også var i det påfølgende ekteskapet med stjerneskuespillerinnen Marianne Hoppe.

 Herfra fører veien inn i det mangfoldige persongalleriet, som Klaus Mann selv sa at var «bare typer, ingen portretter» – ikke bare for å beskytte sin nøkkelroman, men også på grunn av historiens allmenngyldighet. I grunnen skjuler det seg en virkelig person nesten bak hver eneste figur, og ut ifra denne konstellasjonen skaper Castorf et fantastisk, men også til tider forvirrende spill. For eksempel når Dora Martin, spilt av Constanze Becker, blir tiltalt som Elisabeth Bergner. En skuespillerinne spiller en skuespillerinne, som refererer til en annen skuespillerinne.

 Men dette er bare ett nivå. Enda mer komplekse, og mer vesentlige, er motsetningsparene som Castorf finner i romanfigurene, og som han har besatt med samme skuespillere. Constanze Becker spiller i tillegg til den glamorøse Elisabeth Bergner også Lotte Lindenthal, ministerpresidentens kone; virkelighetens Emmy Göring, kjent som en skuespillerinne med et heller begrenset talent.

Motsetningspar

Et annet motsetningspar er Hans Miklas, som i løpet av historien – som utspiller seg fra 1926 til 1936 – går fra å være venstreorientert til å bli nazist, og Otto Ulrichs, en kommunistisk skuespiller med navnet Hans Otto, som ble myrdet av nazistene (og har fått det nevnte teatret i Potsdam oppkalt etter seg). Disse motsetningsfylte rollebesetningene er ikke ment som anklager, men bygger på en raffinert psykologisk analyse. Nemlig at det i hver og en også finnes en del av den andre, enten det er den politiske motstanderen eller den profesjonelle konkurrenten. Castorf poengterte det under en prøve: «Klaus Mann er en del av Gründgens, og Gründgens er en del av Mann.» Max Gindorffs Klaus Mann møter dessuten sin far Thomas, som han hadde et problematisk forhold til hele livet, i skikkelse av geheimrat Bruckner – og spytter i en avgjørende scene (som i Castorf-typisk stil er filmet fra en skjult salong) på ansiktet sitt i speilet. Iscenesettelsen går utover fortellingen i boken ved å trekke på Manns journalistiske virksomhet, for eksempel når Klaus på scenen forteller om hvordan han som amerikansk soldat så Gründgens på scenen i Deutsches Theater i Berlin etter krigen. Enda et nivå, knyttet til den virkelige teaterhistorien.

 En spesiell detalj er rollebesetningen av ministerpresidenten. Roman Ott er nemlig ikke skuespiller, men jazzmusiker – altså en amatør blant skuespillere som spiller andre skuespillere. Og så er det selvfølgelig Jens Harzer[ii] – hvordan ville han fremstille sin Höfgen? Alle som har sett Szabós Oscar-belønnete film, vil tenke på Klaus Maria Brandauer når de ser denne karakteren; han ga skuespiller-karrieristen en forfengelighet og ambisjon som drev ham til ekstase. Harzer gjør praktisk talt det motsatte. Han er rolig, virker ettertenksom og resignert, og likner utseendemessig på en nedbrutt, gammel Chaplin. Med en bowlerhatt som har glidd ned på bakhodet og en liten blyantsbart over munnen minner han også om en gangster fra 1930-tallet, og her, ved Berliner Ensemble, kan – og bør – man nok tenke på Arturo Ui og banden hans[iii].

Knyttneve

Fortellerstilen på scenen er også rolig og konsentrert, handlingen drives frem med presise dialoger eller korte fortellende passasjer. Dette er en helt ny tone i Castorfs verden og passer selvfølgelig svært godt til den psykologiske utforskningen av rollefigurene.

 Det blir fortalt inngående om Kunstnerteatret i Hamburg, med dets satsning på politisk kunst i en tid preget av kamper mellom høyre og venstre. I filmversjonen er dette bare forhistorien, mens hovedhandlingen er knyttet til Höfgens raske oppstigning til å bli diktaturets yndling. Castorf legger derimot stor vekt på perioden som kontekst for Klaus og Erika Mann, men også for den ennå ukjente Gründgens, som ønsker å skape et revolusjonerende teater for de teaterukyndige massene, noe som i realiteten bare er forfengelige kantinedrømmer. Castorf trenger ikke å komme med den minste henvisning til samtiden – alt er der av seg selv – og forblir i 1933.

Aleksandar Denić [iv] har skapt en tilsvarende scenografi, der en bar eller luksuriøs revy-scene kan dreies fremover. I bakgrunnen er det skitne vasker, et urinal og et sminkebord – ting man ellers ikke får se i bakgrunnen på teatret. Over scenen står den siste setningen i boka (og i filmen): «Ich bin doch nur ein Schauspieler.» («Jeg er jo bare en skuespiller.») Men skrevet med de buede bokstavene som man kjenner fra inskripsjonen «Arbeit macht frei» i Auschwitz – et estetisk knyttneveslag mot denne Mephisto-verdenen.

Fotnoter:

[i] Se Roland Lysells anmeldelse av Theatertreffen 2026 i papirutgaven av Norsk Shakespearetidsskrift, nr. 2-3 2026. Red. anm.

[ii] Se intervju med Jens Harzer her, eller i papirutgaven av Norsk Shakespearetidsskrift, nr. 2-3 2026. Red. anm.

[iii] Referansen er til Heiner Müllers legendariske oppsetning av Der aufhaltsame Aufstieg des Arturo Ui, med Martin Wuttke i tittelrollen som Arturo Ui. Premiere på Berliner Ensemble 3. juni 1995, spilt i repertoar i nærmere 20 år. Red. anm.

[iv] Se også intervju med Aleksandar Denić her, eller i papirutgaven av Norsk Shakespearetidsskrift, nr. 1 2020. Red. anm.