En mannlig projeksjon

2 x Medea

Medea av Evripides og Moral ifølge Medea av Athena Farrokhzad

Regi: Kjersti Horn

Scenografi og kostyme: Sven Haraldsson

Lyd: Erik Hedin

Lys: Phillip Isaksen

Torshovteatret 2. februar 2019

Den greske myten om Medea, barnemordersken som dreper barna sine av sjalusi for å hevne seg på barnas far, har blitt fordømt og diskutert i vestlig kultur i 2500 år. I vår tid har det blitt vanlig å forsvare Medea som et offer for patriarkatet. I 1975 laga Suzanne Osten og Per Lysander en ny tolkning ved Unga Klara i Stockholm – Medeas barn – som en skilsmissehistorie sett fra barnas perspektiv. I 2009 skreiv Sara Stridsberg Medealand, der Medea er en kriseramma innvandrerkvinne som har mista oppholdstillatelse, hus og inntektsmuligheter, og har endt opp på gata som prostituert fordi Jason har skilt seg fra henne.

To stykker i ett

Kjersti Horn har fått en av Nordens mest markante poeter, Athena Farrokhzad (født i Iran 1983) til å skrive en tekst i dialog med Evripides. På Torshovteatret spilles en omarbeida versjon av Evripides’ tekst etterfulgt av Farrokhzads vakre, poetiske dialog mellom Medea og en stemme, som framstår som Medeas indre dialog med seg selv. Kjersti Horn lar Medea framføre begge stemmene, som bare kan skjelnes gjennom en veksling mellom «jeg» og «du», der «du» kan referere til henne selv, men av og til også til en annen – kanskje Jason eller publikum.

Til tross for at Farrokhzad er en av Nordens tydeligste (queer)feministiske og postkolonialistiske stemmer, har hun ikke anlagt et spesifikt feministisk eller postkolonialistisk perspektiv. Selv om Medeas status som kvinne og flyktning inngår, er det den overordna moraldiskusjonen om hvilket menneskesyn som er mulig og umulig gjennom Medeafiguren, som har interessert henne, sier hun i et intervju, men hun legger vekt på hvordan Medea reflekterer over sin situasjon og sine handlinger i det hun kaller en dialog om «hva barn er og hva mødre har rett til».

Postkolonial Medea i ekspressiv og refleksiv stil

I tråd med en postkolonialistisk holdning har Kjersti Horn valgt et cross over-grep som synliggjør hvordan makt er fordelt på hudfarge. Den hvite skuespilleren Trine Wiggen, som spiller en underordna rolle som forteller (med ammens og korets replikker), er iført afro-parykk, løspupper og puterumpe, mens den fargede Selome Emnetu, som spiller Medea, har blond parykk og er syltynn.

Instruksjonen er av den fysisk-ekspressive sorten der skuespillerne beveger seg aggressivt, gestikulerer voldsomt med overtydelig mimikk og skriker ut sin smerte og sinne så spyttet står om munnen på dem mens de dunker seg i brystet, knuffer og slår hverandre, og jokker på hverandre når de kan.

Trine Wiggen og Emil Johnsen (Jason som en velmenende, men svak, selvopptatt rundbrenner) spiller overbevisende, men bruken av amatører og den karikerte, patetiske Kreon, trekker ned. Det er fint å trekke inn lokale krefter i Torshov-produksjonene, og barn kan være et sterkt virkemiddel, men da må det legges mer arbeid i det.

Dette er først og fremst Selome Emnetus forestilling. Det er ikke alltid hun er like levende tilstede i partier der andre fører ordet, men hun har en voldsom energi og et tempo, sinne og kroppsbeherskelse som kler Horns fysisk-ekspressive stil.

Sven Haraldssons scenedesign og Phillip Isaksens lys fungerte også godt. Den manesjeformede salen består av et sort basseng der det tidvis regner og tidvis skapes fine lyseffekter – og der handlinga foregår som en kamp. Det er godt gjort å skape så mye bevegelse og energi på så lite plass. Medea plasker for livet og heller bøtter av blod over døde barnekropper. Det dyttes og sklis, spyttes og grises, og potetchips trøkkes i ansiktet på et umælende kor. Vannet forsøples gradvis av gatekjøkken-søppel og gjenglemte klær. Erik Hedins elektroniske lydspor understøtter handlinga, og spill, lyd og scenografi skaper et ubehag som setter seg i kroppen og speiler karakterenes kaotiske sinnstilstand. Likevel kan det bli litt mye, slik at stilen balanserer på grensa til en klisjé.

Selome Emnetu spiller Farrokhzads reflekterende monolog med innadvendt, dempa stemme, sittende i ro på gulvet. Det fungerte godt som kontrast, og som uttrykk for at Medeas liv og energi er tømt, og her viser Emnetu at hun også behersker dette registeret. Refleksjonen løfter handlinga til et allmenngyldig plan, men den er for lang. Ikke alle momentene føles nødvendige, og kanskje er det for mange påstander og for lite refleksjon i teksten.

Iblant savner jeg en sterkere språklig bearbeidelse av Evripides’ tekst. Kjersti Horn og Sven Haraldsson har gitt karakterene et nåtidig Groruddalen-preg med treningsdresser og Jason i «sexy» trøye og gullkjede. Når Medea kaller Jason «din usle skurk» hjelper det ikke med store fakter. Her ville Øyvind Bergs saftige formuleringer vært mer passende. Det er i det hele tatt ikke så lett å tilpasse mytiske halvguder og kongeskikkelser og Evripides litterære tragediestil i en nåtidig hverdagstragedie fra Korint à la Groruddalen, men det kan jeg stort sett overse.

En tvetydig feministisk diskurs

Kjersti Horn tydeliggjør ikke bare et maktkritisk postkolonialisme-perspektiv. Hun løfter også fram Medeas feministiske potensial. Patriarkatets sanger om kvinnen skal forandres: «Ei skal vi såres med krenkende hånsord», sies det.

Evripides legger opp til flere feministiske lesninger. Alt i første scene forteller ammen barna hvilken dårlig far de har, og hovmesteren repliserer at slik er jo de fleste – barna «glemmes for brudens skyld og alle elsker mer seg selv enn nærmest slekt, - for vinnings skyld som oftest». For kvinnen Medea er det annerledes. Hun har ofra alt for den hun elsker. Hun har begått landssvik og brodermord, gjort to andre kvinner til fadermordere, og har endt opp som en forlatt og forakta flyktning for Jasons skyld.

Medea forkaster patriarkatets dobbeltmoral. I en ekteskapskritikk à la Ibsen klager hun over at menn kan forlyste seg blant andre kvinner, mens en hustru trofast må «vende blikket mot den ene mann» som rår over kroppen hennes og behandler henne som en slave. En fornuftig kvinne ville ha gleda seg over at mannen hennes fikk gifte seg med kongens datter, mener Jason. Det kunne gi dem materiell trygghet, og gi mannen og sønnene utsikter til tronen.

At Medea avviser et slikt fornuftsekteskap, kan vi forstå, men det var nok ikke Evripides’ hensikt å forsvare Medea. Medea og Jason er flyktninger, og det er nærliggende å tro at Evripides sto på korets side. De maner Medea til besinnelse og fraråder henne å hevne seg, samtidig som de fordømmer Jasons svik. Både Medea og Jason handler urett. Medea er en «barbar», og Jason hevder at bare en barbarkvinne kunne drepe sine egne barn. Det er også en brist i Medeas karakter. Den avsløres ved at hun, på grunn av manglende begjærskontroll, har forrådt fedrelandet sitt for å følge en mann, og Farrokhzad følger opp med å spørre: «Hvordan kunne du glemme at det farligste en kvinne kan gjøre, er å følge en mann».

Problemet med Medea

«Nå vet alle hva som skjer med en kvinne som har mistet alt», sier Farrokhzads Medea, men gjør vi det? Det er mye å reflektere over i dette stykket, men jeg har et grunnleggende problem. Jeg klarer ikke å tro på Medeas handling.

«Jeg har drept barna mine i to tusen år», sier Medea, og ettertidas dom har vært hard. «Dette er moral ifølge Medea, moral ifølge en mor, et monster, en barnemorder», skriver Farrokhzad. «Dette er Medeas moral, Medea ifølge moralen, ifølge menneskeheten» – men jeg tviler, for er ikke hele moraldiskursen basert på en løgn? Mødre dreper da ikke barna sine for å hevne seg på en utro ektemann. Å drepe barna sine på grunn av sjalusi, er det så vidt jeg vet bare menn som gjør. Kvinner kan drepe barna sine i desperasjon hvis de ikke har mulighet til å fø dem, eller hvis de lider av en alvorlig sinnsforvirring, og de kan nok i ekstreme tilfeller begå «barmhjertighetsdrap», men de dreper ikke barna for å hevne seg på en mann – selv ikke om de befinner seg i sjalusiens og lidenskapens vold. Og heller ikke dreper de barna sine av stolthet og egenkjærlighet for å bevare sitt eget ettermæle og sørge for at ingen skal kunne si at hun var feig, slik som Evripides’ Medea. Etter det jeg veit, kan kvinner overtales til å godta at fedre og brødre dreper døtrene deres for å gjenopprette mannens ære, men ikke en gang en sterk skuespillerprestasjon kan få meg til å tro på Evripides’ Medea, som dreper av sjalusi og for å redde sin ære.

Evripides, Horn og Farrokhzad påberoper seg til og med nødvendigheten av dette barnedrapet. «Jeg måtte ta gaven tilbake», sier Evripides’ Medea. «Noen måtte ta på seg rollen og jeg var som skapt for den», sier Farrokhzads Medea. Men Medea var ikke uten utveier. I Evripides’ versjon kunne hun ha tatt barna med til Athen, der de ville ha fått beskyttelse og barna ville ha blitt fostra av kongen selv. Men Medea vraker utveien av hensyn til sin hevntørst og sitt ettermæle. Kjersti Horn har kutta denne delen av Evripides’ tekst, og det gjør Medeas påstand om barnemordets nødvendighet noe mer troverdig, men ikke helt, for Medea har fortsatt utveier. Hun avviser kong Kreons og Jasons tilbud om at barna kan få bli i Korint med en mulig stor framtid. Dessuten kunne Medea selv ha drept Glauke, istedenfor å bruke barna til å overrekke den forgiftede gaven, og dermed utsette dem for livsfare, slik at hun selv «måtte» ta livet av dem for å spare dem for en verre skjebne. Det samsvarer heller ikke med Medeas mot og kløkt å skyve barna foran seg, og hvordan kan det anses som en modig handling som kan redde hennes ettermæle?

Alternativ til Evripides’ fantasme

Kanskje har Medeas psyke brutt sammen, men i så fall er talen hennes for logisk. For meg forblir handlingen fremmed og forklaringen hul. Enten er handlingen forståelig ut fra en kultur jeg ikke kjenner, eller også er den sjalu hevnersken og barnemodersken en mannlig fantasi – en projeksjon i likhet med Medusa og Lilith, sirener, hekser og huldrer. Patriarkalske kulturer er fulle av slike demoniserte, seksualiserte kvinneskikkelser som uttrykk for mannlige angst-, aggresjons-, skyld- og begjærsfantasmer.

Hvis Evripides’ tekst er uforståelig, må den gjøres forståelig på scenen. Det skjer ikke i denne oppsetningen. Det gjør derimot Stridsbergs Medealand, og i Suzanne Ostens og Per Lysanders Medeas barn, og Lisa Lies Mare, som også tar utgangspunkt i Medeamyten, drepes ikke barna. Medea truer med det, men det skjer ikke. Osten og Lysander har beholdt mye av Evripides’ tekst. Medea har brutt sammen og skriker og forbanner mann og barn, men med tida aksepterer hun virkeligheten og lærer seg å leve med den – slik de fleste gjør i vår verden.

Lisa Lies motbilde

Det er påfallende at Medea settes opp i så mange versjoner i vår tid. Til tross for Lisa Lies burleske, surrealistiske stil, er hennes Medea mer troverdig enn den klassiske tragediens. Perspektivet er mer konsekvent feministisk og språklig oppdatert. Hun lar Medea alliere seg med publikum og plasserer skylda på Jason (et menneske som blir «opphissa av bikkjer og oppdratt til å voldta barn») som en representant for på patriarkatet.

«Jeg drepte ikke barna. Jeg tok bare konsekvensene av Jasons svik for at du skulle slippe å gjøre det», sier Medea til publikum. Her er barnedrapet bare noe Medea sier for å hevne seg. Egentlig falt barna i en kanal sammen med tusenvis av barn som foreldrene var for slitne til å ta vare på, sier hun siden, og retter igjen kritikk mot Jason: «Jeg var sliten, og du var ikke der».

Verken Stridsberg, Osten eller Lie unnslår at kvinner kan drives til vanvidd av forsmådd kjærlighet og kan la det gå ut over barna. Og selvsagt fins kalde, forkvakla, syke og egoistiske mødre som er i stand til å begå de verste forbrytelser, inkludert å drepe sine egne og andres barn. Med utgangspunkt i Magda Goebbels, som tok livet av de seks barna sine i bunkersen for å skåne dem for livet etter Hitlers død, konkluderer Lie med at «en mor dreper for å skåne», og det er mulig – i ekstreme tilfeller – men eksempelet gir ingen legitimering av barmhjertighetsdrap, og verken Lie, Stridsberg eller Osten påstår at barnedrap kan være nødvendig, eller at en kvinne kan tenkes å drepe barna av sjalusi for å hevne seg på en mann og beskytte sitt eget ettermæle. (Publisert 04.02., revidert 05.01.2019)