
En kveld i familiens skjød
En forestilling som vokser med teksten og som vil vokse med tiden.
Lang dags ferd mot natt er et av verdensdramatikkens desidert sterkeste dramaer om familien. O’Neill søkte sin dikteriske forankring i den greske
tragedien, med sine sprengkraftige familiekonstellasjoner. Samtidig byr stykket på en kvartett med fenomenale roller – også den morfinavhengige moren, som i noen sammenhenger kan fremstå som et mindre rikt portrett, men i realiteten, og kanskje nettopp derfor, byr skuespilleren på noen enestående utfordringer.
Av begge grunner er dette dramaet derfor som en magnet på teaterfamilier, og både teatersjefer og publikum – og for den saks skyld media! – trigges av besetninger der aktørene privat er i familie. Den uuttalte forventningen er at vi gjennom det som skjer på scenen også skal få et innblikk i disse kjente kunstnernes private verden: I et så realistisk, ja nærmest naturalistisk drama som dette, vil jo skuespillerne uvilkårlig trekke på sine egne private erfaringer, og preges av sine private relasjoner – pirrende! Det er vel også en tanke om at rollefigurene derved vil bli rikere.
Her i landet har vi i så måte et legendarisk eksempel: Tormod Skagestads oppsetning på Det Norske Teatret i 1961. Der spilte familien Maurstad – pappa Alfred, mamma Tordis og den unge sønnen Toralv, mens outsideren Rolf Søder visstnok komplementerte Maurstad’ene på framifrå vis, i rollen som eldstebroren. Den gikk over hundre ganger, med et samlet publikum på formidable 55.000.
Et misunnelig teatermiljø
Denne ettertraktede effekten slår inn med full tyngde i Oslo Nyes oppsetning. Her er det fire skuespillere som faktisk alle er i familie. Det er neppe en førstegangsforeteelse i teaterhistorien, men det er unikt. Det er også fire skuespillere som på hver sin måte og på sine respektive felt har gjort seg svært bemerket, det gjelder selv yngstemann, Jonas Hoff Oftebro, som da selvsagt spiller yngstebroren, mens både Anette Hoff, Nils Ole Oftebro og Jakob Oftebro må kalles godt etablerte, ja, kjendiser. Da ryktene om dette sivet ut, spredte misunnelsen seg raskt i teatermiljøet. Dette var et scoop for teatersjef Hodne. Og ganske riktig: helgen før premieren var de alle på Lindmo – riktignok uten teatersjefen …
Jeg tenkte der jeg satt før forestillingsstart, at et sånt grep jo gir fallhøyde. Vi loves en ekstra dimensjon – hvordan vil den slå ut? Svaret er like enkelt som det er opplagt: ikke i det hele tatt. Dette er teater. Det vi får er fire gode skuespillere i møte med sine respektive roller, som rett og slett er på scenen for å fortelle oss en historie. For å berøre oss med sitt nærvær, sitt talent og sin nysgjerrighet. Vi kjenner ikke engang eimen av noe privat. Og det skal vi jo ikke. Virkningen ligger hos publikum, som møter forestillingen med en skjerpet forventning. Dét skal man til gjengjeld ikke kimse av.

Stigende bekymring
O’Neills klassiker byr på noen særlige utfordringer for en regissør.
For det første er Lang dags ferd mot natt, ja, langt. Det er snakkesalige skikkelser, som både trenger plass til å snakke seg frem til hva de tenker og hva de skal våge å røpe, og samtidig vel så ofte prøver å snakke ting bort. Nå, snart nitti år etter at stykket ble skrevet, vil det være naturlig å stole mer på skuespilleren, at ikke alle slike psykologiske vendinger og kast fordrer tekst. Men det er en balansegang. Det skal lite til før en innstramning skaper et hull.
Runar Hodne har strøket ganske mye. Spilletiden på Oslo Nye er 2.40, med pause, dvs. litt over det halve av full lengde. Og det er ikke fordi det spilles fort! Jeg har ikke originalteksten på noen måte tilstrekkelig present til å mene noe om strykningene som sådan, men gjennom førsteakten ble jeg stigende bekymret for at for mye var borte. Litt for ofte var det som underteksten ble mer uklar enn interessant, og ikke så rent sjelden virket den rett og slett ikke forstått, eller tatt høyde for, ja, borte.
På den annen side: Med O’Neill er både psykologi og situasjon så finmasket at ingen publikummer er forutsatt å få alt med seg. Følgelig kan det som er uklart for meg ikke nødvendigvis oppleves slik av andre. Kan hende er det til og med slik at den Strindberg-inspirerte naturalisten O’Neill ville regne det for et tegn på at han hadde lykkes, og at han var blitt tatt vare på, om det ble skapt slik uvisshet.
I så fall – var det noen annen gyldig grunn til min opplevelse av at dette ikke helt «fløy»? Kunne det være at forestillingen simpelthen ikke var helt ferdigprøvet?
Ja, fremme ved pause konkluderte jeg med det. Til tross for lojalt og presist spill, og en åpenbart gjennomarbeidet iscenesettelse. Og knapt en eneste tekstglipp. Det var som om skuespillerne, og dermed deres skikkelser, ikke var helt hjemme der de befinner seg, og derfor heller ikke i hendelsesforløpet de er en del av. Det var som om for mange enkeltscener og sekvenser startet fra null, som om de ikke bygget på hverandre. Dette er for grovt sagt. Men hos en teaterdikter som O’Neill blir den typen brudd i kontinuitet og sammenheng påtrengende, og noe som fort vil tappe handlingen for mening. For nødvendig troverdighet.
Stiliseringens pris
Men denne opplevelsen kunne nok ha sammenheng med den andre utfordringen O’Neill gir et kunstnerisk team av i dag.
Originalteksten forutsetter et svært realistisk interiør, som nettopp utgjør et hjemsted – og et gjemmested – for skikkelsene skuespillerne skal skape. Når scenografien stiliseres slik som i denne oppsetningen, med en ditto stilisert fargepalett i kostymene, står skuespillerne i realiteten bare igjen med hverandre. Det stiller et desto større krav til en felles situasjonsfornemmelse, og til at alle forbindelseslinjer, uuttalte tanker, glemte minner, og mulige valg tas aktivt vare på – alt som kan gi tekstur. Der er denne oppsetningen ikke ennå. Men premieren ga et klart løfte om at den med sitt unike ensemble vil vokse dit gjennom spilleperioden. Ja, her kan faktisk den private familiesamfølelsen gi en ekstra impuls, for alt jeg vet.
Scenografien er uansett underlig – en rektangulær boks i grått og svart, med høye, tett plasserte vinduer som vinterhagen i et mellomeuropeisk slott, der vi gjennom fonden ser tåken sive, og i overganger kan skimte familiens ansikter i stor størrelse – som et løfte om at det er disse fire menneskene vi skal fremkalle gjennom denne historien. Boksen er kanskje ment å gi følelse av et fengsel, dette skjebnefellesskapet denne familien befinner seg i. Men den oppleves snarere storslagen, som et monument over familiefaren James Tyrones personlige og pekuniære ambisjoner – men da stikk i strid med ambisjonene han tillegges i teksten, som er at dette sommerhuset skal være det komfortable og trygge hjemmet de aldri har hatt.
Men så vokser forestillingen
Scenografien blir til gjengjeld riktig anvendelig etter pause. Nå er kortene på bordet, nå er det ingen vei utenom – heller ikke rent konkret: Yngstesønnen Edmund har fått sin kreftdiagnose. Da vokser det også en fullverdig forestilling frem. Her har Hodne klokelig tydeliggjort teksten som en serie duetter (det kunne vært gjort annerledes, i Stavanger var de fire scenene, med hver sin hovedperson, mer som arier), og med det luftige rommet som nedtonet bakgrunn skapes det en konsentrasjon om disse enkeltskjebnenes møte med sine nederlag – det som gjør at O’Neill kalte stykket en tragedie.
Det er en fryd å følge skuespillerne gjennom disse scenene.

Det innledes med moren, Mary, som er blitt igjen hjemme mens de tre mannfolkene er inne til byen. Hun har nå gitt seg fullstendig hen til morfinen, og det er et skremmende portrett Anette Hoff lager – uten selvmedlidenhet, men med ulmende harme, og helt forsvarsløs fortvilelse. Hun våger å spille både sin alder og sitt utseende, og når denne scenen med ektemannen er omme, er hun tapt for denne verden. Siden er hun bare til stede som en skygge gjennom huset, som de andre mer sanser enn ser.
Nils Ole Oftebro spiller også sin alder, og det gjør ham til en helt egen Tyrone. For meg ble det en aldri så liten åpenbaring, at det var mulig. Han har en imponerende kraft, og skifter toneleie så lett som en ungdom. Men han er mer sårbar og utsatt, og famlende, ja, klar til å gi seg i møte med motstand, enn den publikumsyndlingen (med eget teaterkompani) og velstående eiendomsspekulanten han har levd som. Han er ikke lenger farlig. Men han har vært det. Det er faktisk rett så bevegende.
I scenen med yngstesønnen kaver han som verst. Her tar Jonas Hoff Oftebro godt vare på begges forsøk på å komme hverandre nærmere. Edmund er på mange måter den enkleste rollen – han er dødssyk, ja, men mindre ødelagt enn resten av familien, og skal være O’Neills selvportrett. Yngstemann Oftebro får oss til å lytte til ham – selv der han gjennom handlingen lytter mer enn han deltar. Så når Edmund til slutt vil gi faren en gave og slippe ham inn i sine minners verden, burde Runar Hodne latt ham få gjøre det uten å iscenesette det som et nummer, med solistbelysning og tonefølge – det ble en skjønnhetsplett.

Stykkets mest berømte scene er nok det store oppgjøret mellom brødrene, og her må jeg si Jacob Oftebro svarte på utfordringen med en bravur som overrasket meg – hvorfor gjør ikke den mannen mer teater?! Når den forfyllede eldstesønnen endelig vender hjem fra bar- og bordellbesøk i byen, gjør Jacob O. det med en oppfinnsomhet, innlevelse og forrykende vitalitet som gjør scenen til det tragiske toppunktet den skal være.
O’Neills livsopplevelse
Og med den som inngang sitter vi igjen med O’Neills livsopplevelse i sitrende utgave:
Dette handler om mennesker som alle føler at det er dem skjebnen har rammet hardest, men som vi forstår utgjør hverandres skjebne. Og det skjebnefellesskapet oppsto med det vakreste av alle øyeblikk i et menneskeliv: kjærlighetsmøtet, som vi får høre Mary minnes i stykkets siste replikk: «Den våren skjedde det noe. Jo, nå husker jeg. Jeg ble forelsket i James Tyrone, og var så lykkelig en stund.» Nå er de som innhyllet i en tåke, disse fire livene på jord. De ser hverken hvor de er eller hvor de skal. Mens en hes tåkelur insisterer på at de må fortsette å lete.
På knappe tolv måneder har vi i norsk teater fått hele tre oppsetninger av O’Neills klassiker. Det begynte på HT, deretter fulgte Rogaland Teater, og nå Oslo Nye. I forbindelse med mine anmeldelser av de to første har jeg selvfølgelig tenkt litt rundt årsaken til denne plutselig nyvakte interessen, men ikke egentlig funnet noen bedre forklaring enn at det dreier seg om solide roller til skattede ensemblemedlemmer, i tillegg til at O’Neills tragedie i sin form er et psykologisk melodrama med stor publikumsappell.

Så hva har drevet Runar Hodne til å slenge seg på bølgen? Det handler jo åpenbart ikke om ensemblepleie. Vil han noe spesielt med sin oppsetning, da? Nei, jeg hadde nær sagt gudskjelov. Men han vil fortelle historien, og der kommer han publikum i møte. Ja, jeg tror han kommer til å få fulle hus. Han leverer bevegende teater og engasjerende skuespillerprestasjoner.
Da gjenstår et helt annet spørsmål: Er Lang dags ferd – et riktig – dvs. forståelig – repertoarvalg for hans teater, for Oslos tredje teater? Retningen i det valget syns jeg det er vanskeligere å se. Med familien Oftebro/Hoff på brettet får han nok kanskje et publikum i tale som sogner genuint til hans teater. Men hva slags forventninger skaper han hos dem om fremtiden?
(Publisert 19.01.2024)