En hyllest til fantasien

Jeg har aldri vært noe særlig sikker på at Den lille prinsen er en barnebok, jeg husker i hvert fall hvor sterkt jeg mislikte boka som

den lille prinsen

Av Antoine de Saint-Exupéry

Oversettelse: Thomas Lundbo

Regissør og dramatisering: Kjersti Haugen

Komponist, musikalsk ansvarlig, sangtekster og dramatisering: Magnus Børmark

Scenograf, kostymedesigner og dramatisering: Leiko Fuseya

Koreograf: Magnus Myhr

Lysdesigner: Kristin Bredal

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Nationaltheatret, Kanonhallen, 1. desember 2022

barn. Jeg ble urolig da jeg leste den, og litt lei meg, jeg følte kanskje på ensomheten. Når jeg nå leser boka igjen, blir jeg først og fremst fylt med fryd, ømhet og undring. Og Nationaltheatrets forestillingen på Kanonhallen passer for alle aldre. Salen er fullstappet med både voksne og barn, eldre og ungdommer, uten at det er lett å bestemme hva det er mest av. Og selv om det er en gledelig og livlig forestilling, har den tatt vare på sårbarheten og undringen i boka.

Lojal dramatisering

Som kjent er Den lille prinsen (Linn Bjørnvik) vokst opp alene på en bitteliten planet. En dag vokser det opp en forfengelig Rose hos ham (Eirin Tamar Ohana Goksøyr), som han finner så plagsom at han bestemmer seg for å dra ut på en kosmisk ferd for å finne seg en venn. Men på planetene han kommer til møter han bare merkverdige voksne mennesker som han ikke forstår seg på: en Konge uten underståtter (Marika Enstad), en Innbilsk, uten beundrere (Jacob Jensen), en Forretningsmann som vil sette stjernene i banken (Vilde Moberg), og en Drukkenbolt som skammer seg. Bare i den utrettelige Lyktetenneren finner prinsen noe meningsfullt, for han bryr seg om andre. Likevel er det ikke før prinsen kommer til jorda at han får seg venner. Først Reven, som lærer ham at å temme noen er å knytte bånd, så en Pilot (Anders Mordal) som har krasjet midt i ørkenen. Likevel går det opp for prinsen etter hvert at han lengter forferdelig etter den lille Rosen sin.

Hele denne fantasifulle verdenen er vel ivaretatt av en lojal dramatisering, mens iscenesettelsen har tatt i bruk store mengder med fantasi for å fortelle historien med rene og enkle virkemidler. Det er en forestilling uten teknologiske effekter, og det er virkelig deilig å slippe skjermer og lys og bråk for en gangs skyld.

Et festlig sirkus

Leiko Fuseya har bygget et nydelig sirkus på scenen. De dempede fargene får meg umiddelbart til å tenke på de gamle Little Nemo-stripene, kanskje noen av de vakreste bildene som er skapt for barn. I midten ser vi en rund arena i grønt, beige og rød-brunt, på siden en liten scene med sirkustopp og et stripete forheng i gult og rustrødt. Fra taket henger lange rader med lyspærer som noen ganger lyser i hvitt og andre ganger i farger, som i et tivoli. Siden publikum sitter og ser ned på scenen fra to kanter, forsterker sirkusfølelsen seg. Men ingenting er sprakende eller bråkete, slik som moderne sirkus ofte er.

Også kostymene holder disse dempede og samtidig fargerike tonene. Skuespillere og musikere er kledd som klovner, harlekiner og gjøglere. Og fordi mange av fargene er holdt i jordnære toner faller de også godt inn i ørkenscenene, med sine beige og brunaktige farger. Det hele er en fryd for øyet.

Gjøglere, sjonglører, akrobater og musikere

Vi får se både akrobater (Goksøyr) og sjonglører (Brinkmann), og sirkus-numrene deres fletter seg fint inn i fortellingen, bare avbrutt av spontan applaus fra publikum, som utmerket forstår at det er et sirkus de ser på. Men også skuespillerne danser og synger, både i soloer og i kor. Selv faller jeg spesielt for scenen med Lyktetenneren på etthjulssykkel og for den Innbilske som desperat synger: «Digg meg! Digg meg!». Men også sangene til Enstad som Kongen og Jensen som Reven fester seg i minnet. Voksne og barn klapper til musikken og vi koser oss. Man kunne like godt sitte foran en commedia dell’arte-trupp på et eller annet torg, og mange av virkemidlene som brukes her ble nok også brukt i renessansen.

Det er kanskje bare i musikken man føler seg helt i nåtid, selv om den også er live. Her er det trekkspill og trommer og key-board og elektrisk gitar. Det er nesten som å være på konsert. Musikerne Magnus Børmark, Elisabeth Mørland Nesset og Peder Varkøy sitter for det meste i et lite hjørne, men de er kledd som skuespillerne og iblant går de ut på scenen og deltar i handlingen. Børmark har i det hele tatt skapt en merkverdig og variert musikk som passer utmerket til fortellingen: Vi får høre både hard-rock, sirkusmusikk og dans, til og med litt flamenco, som mine spanske aner kan glede seg over, og de forskjellige sjangerne føyer seg fint til scenene, med både morsomme, såre og dramatiske øyeblikk. Og det er rett og slett festlig å se Børmarks entusiastiske tilstedeværelse på scenen.

Et deilig tempo

For regien står Kjersti Haugen, som også tidligere har fått mye ros for barne- og ungdomsforestillinger sine. Både Et juleeventyr (2007) og Den hemmelige hagen (2019) ble nominert til Heddaprisen i kategorien, som hun vant i 2014 med Hundre hemmeligheter. Haugen har funnet fram til en fortellermåte som gir mye rom for fantasi, og som hun også tar i bruk i oppsetninger for voksne. Det effektfulle spillet med store stoffer som det skjer mystiske ting under, brukte hun også med hell i Mine venner (2021). I Den lille prinsen, er regi, musikk, kostymer og scenografi utrolig godt sammensveiset, man skjønner godt at både Haugen, Fuseya og Børmark har vært med i dramaturgien.

I det hele tatt fungerer alt i riktig tempo, hverken for fort eller for sakte. Ting tar den tiden de skal. Selv om det er tilføyde noen korte linjer om jula, er dette ingen standard juleforestilling, og det er deilig å slippe sukkeret. Det er ikke umulig at noen barn vegrer seg for de store spørsmålene og de såre temaene, slik jeg gjorde. Men det gjorde ikke noe, foir jeg visste likevel at jeg før eller siden skulle vende tilbake til denne historien, og den lille boka har vært med på alle mine flyttelass. «Alle voksne har vært barn en gang, men ikke alle kan huske det», blir det sagt forestillingen, og jeg er riktig glad for at jeg har blitt tatt med tilbake til denne verdenen.

(Publisert 02.12.2022)