En fortelling med utålmodighet

Fortellingen om løytnant Anton Hofmillers sosiale uhell, da han byr en lam kvinne opp til dans, vokser seg stor og skjebnesvanger, og får vidtrekkende

De utålmodige av hjertet

Av Stefan Zweig

Oversatt av Ursula Krogvig

Dramatisering og regi: Jon Lockert Rohde

Lysdesign: Daniel Takle Piel

Lydesign: Anders Schille

Premiere, Teaterkjelleren, Trøndelag Teater, 11. mai 2024

konsekvenser for ham selv, kvinnen og omgivelsene. Fanget mellom sosiale konvensjoner, samvittigheten sin og angsten for sladderen, dras Hofmiller inn i situasjoner han ikke finner veien ut av. Tre skuespillere gjør samtlige roller trekker publikum inn mot Hofmillers dilemmaer.

Ånd mot propaganda

Østerrikeren Stefan Zweig (1881-1942) var en kjent internasjonalt i sin samtid. Han debuterte i 1901 med diktsamlingen Silbernen Saiten og fullførte Schachnovelle i 1942, før han i fortvilelse over verdens beskaffenhet tok sitt eget liv i Petrópolis, Brasil. Romanen Ungeduld des Herzens ble utgitt i 1938, og kom i norsk utgave i 1939 på Aschehoug, som De utålmodige av hjertet, oversatt av Ursula Krogvig. Zweig, som var av jødisk herkomst, forlot Østerrike i 1934 og dro til England. I frykt for å bli internert som «enemy alien», dro ovder Atlanterhavet i 1940 og endte til slutt opp i Brasil.

Stefan Zweigs roman er, fra vårt perspektiv, en førkrigsroman som er satt til en førkrigsperiode i 1914, som da sier oss noe om begge periodene. Lik sine jevngamle, østerrikske forfatterkolleger Robert Musil (Der Mann ohne Eigenschaften) og Hermann Broch (Die Schlafwandler), tar Stefan Zweig også for seg keiserdømmet forfall og undergang, kulturelt og moralsk. Ungeduld des Herzens kan leses som en fabel der den lamme Edith von Kekesfalva er et slags forkrøplet Østerrike, og Hofmiller den som sitter fast i overflaten av det sosiale spillet, mellom skam og handlingslammelse. Romanen drøfter begreper som medlidenhet, samvittighet, sannhet og løgn, der samtalene mellom Hofmiller og doktor Condor er nærmest som et ekko fra doktor Relling og Gregers Werle i Vildanden. Den har samtidig også et preg av melodrama, med ytre handlinger som kanskje gjør den enklere å dramatisere. Schaubühne gjorde en oppsetning med Simon McBurney i 2015, og etter det har det kommet flere oppsetninger i Tyskland og Østerrike.

«Den som har mye å fortelle, skal bli fortalt til»

Et tregulv, et lite trebord, to pinnestoler og et stort rødt teppe mot bakveggen, er det som møter oss. Scenografi og kostymer er med andre enkle rekvisitter fra lageret. Skuespillerne kommer inn og begynner rett på. Isak Holmen Sørensen forteller om Hofmillers bakgrunn, og vi får i korte drag se hvordan han ender opp på slottet og byr den lamme Edith (Emma Caroline Deichmann) opp til dans i nærvær av faren, adelsmannen von Kekesfalva (Ingunn Beate Strige Øyen). Og slik begynner dramaet. Hofmiller skammer seg over hva han har gjort og er redd for hva andre skal si om ham, og Edith skammer seg over at hun reagerte så heftig på Hofmillers anmodning. Siden går Hofmiller daglig til datter og far, fordi han synes synd på dem og føler han har påført dem lidelse, samtidig som han gjerne vil bidra til å lette på lidelsene. Da han forteller von Kekesfalva (som forteller til Edith) om en mulig kur doktor Condor har nevnt, blir situasjonen bare verre, for kuren vil ikke virke på henne, og sannheten vil drepe henne og løgnen vil med nødvendighet bli avslørt med tiden. Og på toppen av det hele forelsker Edith seg i Hofmiller. Av medlidenhet ber han om hennes hånd, men får senere panikk og stikker av. Da tar Edith livet av seg. Og så begynner krigen og stykket er slutt.

«Ingen skyld er glemt så lenge samvittigheten vet om den»

Det er ingen enkel sak å dramatisere en 400-siders roman. Regissør Jon Lockert Rohde har selv tatt på seg den oppgaven og ikke riktig lykkes med den. Han har fjernet et vesentlig særpreg ved romanen, at det er en fortalt fortelling: Det er Hofmiller i 1938 som forteller forfatteren om hendelsene i 1914, og forfatteren gjenforteller historien for oss. Tempoet i forestillingen er høyt, vi føres fra den ene situasjonen til den neste uten opphold. Og mot slutten skjer alt veldig fort. Rett og slett for fort: Når begynnelsen og slutten av romanen er kuttet ut, og alle handlingene med det persongalleriet som er tatt vekk også er borte, ender man med en avstumpet avslutning. Brått er det krig og fortellingen over. Hofmillers svik mot Edith når han fornekter forlovelsen, og all fortvilelsen og hvordan han forsøker å gjøre det godt igjen, fares over med harelabb.

Regien er enkel, akkurat som den gjenstående rammefortellingen er. De tre skuespillerne ser ut til å trives på den lille scenen med publikum tett inn på seg. Handlingsforløpet farer uanstrengt og sømløst av gårde, og det er lett å følge med på det hele. Det er morsomt og underholdende, og til tider kort vei mellom melodrama og slapstick. Regien stoler på at teksten er tydelig nok til å formidle tematikken om hva medlidenheten er. Men det er mye som står på spill i fortellingen, og det høye tempoet gjør at jeg ikke rekker å bli berørt emosjonelt eller får dvele ved det intellektuelt. Det synes jeg er problematisk når stykket handler om medlidenhet. Med litt over to timers spilletid, hadde det vært plass til å spille iallfall et kvarter til.