En folkefiende, vannet og folket

En folkefiende foregår i en liten by. Her har man bygget et kurbad. Etter at badet åpner finner badets lege ut at vannet er forurenset. Alle blir forferdet når de forstår at de har tilbudt giftig vann til pleietrengende mennesker. Man tar det for gitt at eierne av badet sørger for at ledningen blir lagt om. Men eierne sier «Vi har ikke penger. Ny vannledning må bekostes av fellesskapet.» Når folket innser at de må betale med sine skattepenger, sier de.» Vent nå litt. Hvor giftig er egentlig vannet? Hva slags kompetanse, for ikke å snakke om agenda, har denne legen?» Men legen holder på sitt og ender opp med å skjelle ut dem han vil overbevise: det dumme unnfallende folket. Og folket jager legen ut av byen. I tillegg til denne egentlige slutten, føyer Ibsen til en femte akt der legen nekter å la seg jage. Han blir i byen for å undervise fattige gutter.

Lesningen bekreftet det jeg vagt fryktet: jeg liker ikke En folkefiende. Jeg opplever det som kaldt. Jeg blir irritert. Jeg tror ikke på det. Men jeg ville gjerne takke ja til dette oppdraget, så jeg leste igjen. Og igjen, uten å komme på talefot med Ibsen eller nærmere en måte å angripe oppgaven. Det jeg fant var grunnene til at jeg ikke liker stykket.

Motviljen kan sorteres under overskriftene: sjangerblanding og menneskeforakt.

Ibsen kaller stykket «Skuespil». Jeg vil si det veksler mellom lystspill og drama. Men det er ikke morsomt nok som lystspill, og for overfladisk til å kunne kalles karakterdrama. Det ble sagt om Ibsen at han ikke eide humoristisk sans. Vanskelig å mene noe om det, men humoren i En folkefiende oppleves konstruert og kjærlighetsløs.

Sjangerblandingen viser seg også i karaktertegningene. Bare to av stykkets elleve personer er framstilt som tenkende flerdimensjonale mennesker: den sannhetssøkende legen Thomas Stockmann, og hans bror fogden Peter, som blir Thomas’ motpart og seirer når han appellerer til den enkeltes lommebok. De andre karakterene er tildelt egenskaper ut fra sin funksjon i stykket, de er lojale eller påholdne, feige eller griske. Det som kjennetegner dem alle er naivitet, de skjuler sine motiver dårlig og tenker sjelden lenger enn neste trekk. Oppskriften synes å være: jo lavere sosial status, dess dummere.

Skjevfordelingen av intellektuell kapasitet gir stykket et kynisk preg og gjør det lite interessant som karakterdrama. En annen effekt er at Ibsen på denne måten avskriver folket i så stor grad at han ikke gir meg anledning til å assosiere meg med det. For jeg identifiserer meg ikke med unnfallende korttenkte idioter. Tvert imot ser jeg ned på folket, slik Peter og Thomas gjør. Jeg identifiserer meg (naturligvis) med de tenkende.

Det tok meg noen gjennomlesninger å bli klar over dette, at Ibsen med sin veldreide sarkasme står i veien for min mulighet til å knytte meg til stykket. Jeg blir stående på utsiden. Jeg opplever ikke at det angår eller handler om meg, det handler om noen andre, noen naive mennesker, et dumt folk.

En monolog basert på En folkefiende? Jeg fant ingen vei, verken inn i eller ut av stykket, det virket uinntagelig. Jeg gikk til biografene. Hvorfor skrev Ibsen En folkefiende og hvorfor skrev han det slik?

Ibsen var 53 år gammel. Han hadde forlatt Norge 17 år tidligere. Han hatet Norge og mislikte sterkt utviklingen av et parlamentarisk demokrati som var på gang der hjemme. Han sa det høyt og ofte, slik at ingen skulle være i tvil. Han bodde i Roma, uinntagelig, som en stat i seg selv. Han hadde for lengst skrevet Brand og Peer Gynt. Han hadde skrevet Samfundets støtter og Et dukkehjem, verk så store at samtiden ikke overskuet det, men ante: mannen er makeløs. Han hadde anlagt frisyren og skjegget som ble hans varemerke. Europa lå for hans føtter.

Etter god mottagelse av Et dukkehjem begynte han, som etter en klokke, på et nytt stykke. Det skulle handle om en lege, et folk og forgiftet vann. Men så presset et annet stykke seg fram. Ibsen la det forgiftede vann til side og skrev Gengangere - om incest, dobbeltmoral og syfilis i borgerskapets rekker. Stykket ble utgitt i 1881. Ibsens stigende suksess bråstoppet. Kritikerne var nådeløse. Ingen teatersjef ville spille det. Boksalg var en viktig inntektskilde for Ibsen, men få eksemplarer av Gengangere ble solgt. Den dårlige omtalen påvirket også salg av hans andre utgivelser. Forleggeren var nervøs, Ibsen var rasende. For han mente å ha rett. Han visste han hadde rett: Gengangere var et godt stykke. Det var et sant stykke. Problemet var at offentligheten ikke var moden for det. Stykket satte søkelys på forhold man ikke ville snakke om. Hva kunne Ibsen gjøre med det?

Han fant fram det påbegynte arbeidet om legen og folket. Han skrev som besatt, og for første gang gikk det bare ett år fra hans forrige stykke til hans neste. Han var badelegen, visste nøyaktig hva han ville si og hvordan. Han ga stykket en lett komedial tone, kanskje for at det skulle være lettere å svelge. Eller kanskje fordi han syntes tematikken var latterlig? Som finale føyde han en lett forsonende femte akt til den brutale og egentlige slutten, trolig med ønske om å sukre pillen.

En folkefiende ble utgitt i 1882. Urpremieren fant sted på Christiania Theater. Snart ble det spilt i Bergen, Göteborg, København. Kritikerne diskuterte stykket livlig, men publikum var begeistret og boken solgte. Ibsen hadde gjenopprettet sitt kunstneriske og økonomiske vater, han hadde skrevet seg fri. Han vendte tilbake til sin to års skrivetakt og gikk videre til neste stykke: Vildanden.

Det ser altså ut til at motivasjonen for å skrive En folkefiende var både emosjonelt og økonomisk betinget. Han var sint, han ville bli kjøpt og spilt med et stykke som spyttet på publikum - uten at de skjønte det. Dét må man si han klarte. I tillegg fikk han sagt hva han mente om parlamentarisk demokrati.

Hjelper innsikten meg i min oppgave, monologen? Ja og nei. Det hjelper meg å få tydeliggjort hva Ibsen ville si: at folket er bakstreversk av natur. At et framsynt klartenkt individ er dømt til å bli motarbeidet og utestengt. Ved å forstå hva Ibsen ville, forstår jeg hva jeg selv er opptatt av. Jeg er opptatt av vannet.

Med det samme det er uttalt, kjenner jeg behov for å trekke det tilbake: det er uhyre banalt og pinlig opplagt å være opptatt av vannet. Selvfølgelig, det er jo dét det handler om? Men nei. En folkefiende handler ikke om vannet. Ibsen bruker vannet for å si noe om mekanismer i folket og demokratiets svakheter. Men han er ikke opptatt av vannet. Hvorfor skulle han være det? Forurenset vann var knapt et problem i 1882. Rent vann fosset fra fjellene. Byen med kurbadet hadde et lokalt problem, som kunne løses dersom folket anerkjente og ønsket å løse det.

En monolog basert på En folkefiende? Det ante meg at prosjektet var umulig. Stockmanns sluttreplikk, «Den sterkeste mann i verden, det er han, som står mest alene», lot til å gjelde også stykket. En folkefiende vil ikke i dialog med noen.

Så jeg forlot Ibsen. Jeg tok med meg essensen og tematikken i det selvgode, irriterende (og jeg medgir:) geniale stykket på leting etter en stemme som kunne reflektere over problemstillingene fra en annet ståsted. Fra det utskjelte folkets posisjon; vi som fikk stemmeretten Ibsen advarte mot.

Karakteren viste seg å ligne meg. Hun er ikke meg, men ligner, slik Stockmann ligner Ibsen. Hun stemmer ved valg, men har stemt på fire forskjellige partier. Hun var radikal da hun var ung. Nå har hun en radikal datter. Karakteren er skuespilleren som står på scenen. Hun tvinges til å reflektere over spørsmålet: Hvorfor gjør vi ikke noe med vannet?

Teatersjefen som bestilte monologen gikk av da åremålet rant ut. Prosjektet var ikke aktuelt for påtroppende sjef da Covid-19 stengte teatrene. Monologen Folkefiende fikk liv gjennom Dramatikkens Hus og Kulturrådets støtteordning og framføres av kompaniet 5. etasje Produksjoner.

5. etasje består av Liv Heløe, musikerne Martin Mellem, Kai von der Lippe, Petter Asbjørnsen og produsent Rebecca Røsand.

(Publisert 02.03.2022)