En ekte kjeltring?

Richard III

av William Shakespeare

Royal Shakespeare Theatre 30. juni 2022

Regi: Gregory Doran

Scenografi: Stephen Brimson Lewis

Lys: Matt Daw

Musikk: Paul Englishby

Lyd: Claire Windsor

Royal Shakespeare Theatre

Spilles til 8. oktober

Jeg husker fremdeles da Inger Merete Hobbelstad foreleste om Shakespeares Richard III i forkant av Kjersti Horns oppsetning på Nationaltheatret i 2016. Hobbelstad forklarte at selv om Richard var ond, var det noe ved ham, hans sluhet og mørke karisma, som gjorde at vi jenter ble litt forelsket i ham. «Forelsket?», husker jeg at jeg tenkte. «Jeg er ikke forelsket i Richard III. Jeg vil være Richard III». På den tiden var den pukkelryggede hertugen av Gloucester nemlig den litterære karakteren jeg identifiserte meg mest med. Alle barnemordene til tross – Shakespeare har utstyrt Richard med noen knallsterke klagetaler om bitterhet og utenforskap, som gikk rett hjem hos mitt ensomme tenårings-jeg.

Jeg er tydeligvis ikke alene om å ha latt meg fascinere av Shakespeare machiavelliske konge; Richard III er en slags tour de force for skuespillere som er blitt for gamle til å spille Hamlet – de aller fleste mannlige (og noen kvinnelige) skuespillere har prøvd seg på rollen, fra Laurence Olivier til Al Pacino og Kåre Conradi. Richard er blitt spilt som både konspirerende krigsherre og stotrende barn, og de siste årene har også skuespillere med reelle funksjonsnedsettelser fått bryne seg på ham, sist Arthur Hughes i Gregory Dorans regi. Dette er det første stykket Doran regisserer etter at ektemannen Anthony Sher, som selv var en legendarisk Richard, gikk bort i fjor. Det er også det siste han setter opp som kunstnerisk leder for Royal Shakespeare Company.

Alvorstung fleip

Et marmorhvitt monument tårner opp bakerst på den blodrøde scenen. Det er ikke ulikt minnesmerkene man finner i London sentrum, reist til minne om falne soldater – mot slutten av stykket blir det også lagt ned en krans som forsterker dette inntrykket. Kolossen kaster lange skygger, men andre kaster også skygge på den, og det er først og fremst Richards skakke silhuett vi legger merke til. Sceneskiftene foregår til lyden av sakral guttesopran, og skuespillerne er iført stilrene periodekostymer. Rammen er med andre ord ruvende og alvorstung, og likevel – Dorans oppsetning er i bunn og grunn temmelig fleipete, og den finner formen først i stykkets siste minutter.

Det hele åpner med at ensemblet danser conga inn på scenen, som raskt fylles av ballonger og vinløvskranser. Richard kommer strenende inn, sprekker en ballong og innlemmer publikum i sine «farlige og onde planer». Tredve år gamle Arthur Hughes har full kontroll på både tekst og spill, og gir oss en morsom og temmelig camp Richard. Han kan nesten ikke tro at han slipper unna med alt det fæle han foretar seg («jeg som drepte hennes far og ektemann»), og henvender seg stadig til publikum med et vantro «what?». Hele veien legger skuespillerne ironisk trykk på Shakespeares småord, sidebemerkninger og anakronistiske detaljer («chop off his head… something»), noe som gir teksten et moderne preg og gjør at latteren sitter løst.

Mangler pondus

Likevel savner jeg noe av Richards fandenivoldske karisma. Hughes mangler litt pondus, og hans Richard ser ut til å belage seg mer på stampende sinneutbrudd enn sin egen sølvtunge. Kanskje har det med skuespillerens alder å gjøre – en middelaldrende Richard fremstår jo enda mer motbydelig, og må derfor lene seg desto mer på sitt intellekt og sine talegaver. Dorans oppsetning lider også under litt for mye løping inn og ut på scenen, og altfor mye roping. Richard III er blant Shakespeares lengste stykker, og det skal være mulig for publikum å kunne dvele ved hvert eneste ord. Her blir man derimot sliten av å lytte til mennenes utbrudd og kvinnenes skingrende forbannelser. Dette er synd, for Margaret (Minnie Gale), hertuginnen av York (Claire Benedict) og Elizabeth (Kirsty Bushell), som har mistet sønner, fedre og ektemenn til Richards blodtørst, spiller en viktig rolle i stykket – det er jo de som til syvende og sist orkestrerer hans undergang.

Først i drømmescenen natten før det avgjørende slaget mot Richmond (Nicholas Armfield) klaffer forestillingen. Monumentet innhylles i blå røyk, før Richards hvitkledte ofre kommer smygende. Resten av stykket gjør Doran sværtinteressant bruk av lyd, lys og koreografi. Det er nærmest minnene om sine døde ofre Richard slåss mot; han rir på ryggen deres inn i kampen («my kingdom for a horse!»), og det er de som overmanner ham og frarøver ham sverdet. Selvedødsscenen blir derimot for stilisert og derfor antiklimaktisk – Dorans Richard III er i det hele tatt en ganske renslig affære, med unntak av når Hastings (Mica Balfour) hode blir fisket opp av en stor aluminiumsgryte.

Det nye blackface?

Da skjelettet av virkelighetens Richard III ble funnet under en parkeringsplass i Leicester i 2012, tydet den s-formede ryggraden på skoliose. Den fiktive Richards pukkelrygg, visne arm og halte ben har derimot alltid fungert som teatrale symboler heller enn et uttrykk for faktisk funksjonsnedsettelse. Med Hughes i hovedrollen endres dette. Han er den første skuespilleren med funksjonsnedsettelse som har spilt rollen for Royal Shakespeare Company i bardens fødeby. Tidligere har skuespillere som Mat Fraser og Kate Mulvaney gestaltet rollen med dette perspektivet; Mulvaney, som fikk ryggraden ødelagt av cellegift som barn, syntes det var deilig å skulle slippe å late som om hun ikke var krumbøyd: «Jeg behøver ikke gjemme noe som helst».

Doran har sammenliknet castingen av funksjonsnedsatte i rollen som Richard med hvordan Othello ikke lenger spilles av hvite skuespillere – kanskje er tiden der Hollywood-veteraner humper rundt på scenen med armen i fatle forbi? I intervjuer har hverken Doran eller Hughes villet utelukke at Richard III kan fortsette å spilles av funksjonsfriske, men begge peker på at så lenge skuespillere med funksjonsnedsettelser fortsatt blir diskriminert på arbeidsmarkedet, bør denne rollen stå åpen for dem.

Kroppslig virkelighet

Jeg har, i likhet med mange andre, projisert min egen følelse av utenforskap på Richards visne arm og skakke kropp, og er kritisk til ideen om at kun skuespillere med samme utgangspunkt som karakteren kan spille med troverdighet. Likevel – i Hughes skikkelse er ikke Richards utseende et symbol, men kroppslig virkelighet. Hughes har radial dysplasi, som gjør at han mangler flere bein i høyre arm, og det er ikke til å komme bort fra at den berømte åpningsmonologen, her i André Bjerkes oversettelse, klinger annerledes når en mann med en faktisk funksjonsnedsettelse fremfører dem:

Jeg som en falsk natur har narret for
velskapte lemmer og et vakkert ansikt,
uformelig, uferdig, født før tiden
til livet, bare halvt et menneske,
så skakk og motbydelig å se på
at hunder stormgjør der jeg halter frem.

Det samme skjer når familien spytter på ham og kaller ham «deformert» – plutselig er det ikke Richards iboende ondskap de forbanner, men en mann med en litt liten høyrearm. Richards bitterhet, og familiens implisitte skyld i den blodtørstige hertugens tilblivelse, blir dermed tydeligere. Med Hughes i rollen blir man også nødt til å gå en ekstra runde med hvordan kulturen gjerne setter likhetstegn mellom fysisk annerledeshet og moralske avvik, enten det gjelder Shakespeares Richard, Melvilles kaptein Ahab eller skurkene i James Bond-universet.