En blomst med potensial

Flower boy

Koreograf og utøver: Carl Aquilizan

Kostyme: Chris Le

Scenografi: Nemanja Cado

Musikk: Robin Crafoord

Musikkavvikling: Ole Myrvold

Lysdesign og teknikk: Kjetil Moslåtten

Foto og film: Joshua Jacob og Antero Hein

Indre øye: Anders Engebretsen

Ytre øyne: Geir Hytten, Huy Le Vo, Magnus Myhr

Bærum Kulturhus, 11. mars 2022

Jeg kommer ned i Underhuset, scenen i kjelleren til Bærum Kulturhus, og blir bedt om å sette meg i amfiet. Tidligere samme kveld har jeg sett en annen forestilling der publikum fikk sitte på puter på gulvet i en hestesko tett på utøveren, og det å sitte i et amfi minner meg plutselig om det klassiske hierarkiet i teateret, der det er et tydelig skille mellom det som skjer på scenen og publikum. Denne opplevelsen av distanse blir værende hos meg gjennom store deler av forestillingen.

Fra skapning til vesen

Idet sallyset går av, blir det mørkt og stille en liten stund, før et blekt gult lys fyller scenerommet og avdekker en krumbøyd skapning til venstre på scenen. Det klumpete, ujevne omrisset minner meg om vekster i naturen, samtidig som kroppsligheten gir assosiasjoner til eldre, krumbøyde mennesker. Røyk siver inn på scenen og legger seg som et teppe. Bildet er både poetisk og underfundig, noen i publikum humrer litt. Så begynner skapningen å bevege seg, den snur seg rundt egen akse og jeg skimter både ben, føtter og hender, noe som gjør at illusjonen om et ikke-menneskelig vesen brytes, uten at jeg skjønner helt hvorfor.

Rommet lyses gradvis mer opp og et transparent back-drop som dekker hele bakveggen kommer til syne. Et sart, pulserende og drømmeaktig lydlandskap høres og understøtter de myke bevegelsene, som likner på den kinesiske kampsporten tai chi. Aquilizan beveger seg ut fra back-dropen og framover på scenen, det gule lyset forsvinner og stemningen blir kjøligere. Så stanser han oppreist med hendene i kryss over hodet, åpner armene til siden og avslører et ansikt dekket av blonder. Den krumbøyde, roterende skapningen presenterer seg dermed til publikum som et slags blomstervesen. Jeg tenker på det paradoksale i at forestillingen er en personlig fortelling om kjønnsnormer og identitet, og at dette vesenet framstår som et hvilket som helst kjønn, eller uten kjønn for den saks skyld, og nærmest uten identitet.

Drømmeaktig univers

Kostymet er iøyenfallende og består av en rosa bukse med vide ben og en rosa og hvit genser med store rysjer over brystet. I tillegg til hodet er også magen dekket av det transparente blonde-stoffet – kun hender og føtter er bare. Vesenet beveger seg rundt i rommet, først rolig i det samme tai chi-aktige bevegelsesmaterialet, så hurtigere med mer momentum. Her kommer kostymet godt fram: det er som en blomsterkrans tegnes opp gjennom Aquilizans snurringer. Lyset blir sterkere, det pulserer og understøtter tempoet i bevegelsene. Han setter seg ned i en havfrue-posisjon litt fram på scenen, før han reiser seg igjen og vrikker på hofta. Han går bak den transparente back-dropen og danser noe som likner på jazzballett, mens det gule lyset kommer på igjen. Lyden, som har ligget som et drømmeaktig lag gjennom hele, blir deretter høyere og mer dramatisk, før den brått forsvinner til fordel for en knitring. Aquilizan hinker rundt i rommet før han stanser framme på scenen og hopper rett opp og ned, noe som holder intensiteten oppe. Lyset tegner en firkant rundt han, og lyden går tilbake til det drømmeaktige.

Gjennom denne delen av forestillingen er det som om publikum blir presentert for blomstervesenets univers og dets ulike sider, derav vakre, energiske og ambivalente. Det veksles noe hyppig og brått mellom ulike bevegelsesmaterialer, og jeg savner en seleksjon som kunne skapt en tydeligere retning for blomstervesenet. Den drømmeaktige lyden gjør at blomstervesenets univers fremstår litt uvirkelig, noe som får meg til å tenke på hvor konkret og virkelig identitet er – men idet han begynner å riste og vibrere er det som om vesenet forankres litt mer her og nå. Han tar av genseren og avslører en torso kledd i det samme transparente blondestoffet som hodet og magen er dekket av, før han beveger seg sakte ned til gulvet og nærmest kryper ut av sin egen bukse som en larve som allerede har vært en sommerfugl.

Gutten

Mot slutten av forestillingen går Aquilizan helt fram på scenen. Han tar blondehetten av hodet og avslører ansiktet sitt, mens han synger lange vokaler på «A». Etter hvert tar han også fram en mikrofon koblet til en autotune-boks og synger i denne, mens det projiseres et bilde av noen abstrakte former på den bakre veggen. Forestillingen slutter med at Aquilizan sitter bak den transparente back-dropen og synger, og da det blir mørkt bryter flere i publikum ut i full applaus, reiser seg og jubler. Avsløringen av Aquilizans ansikt slik mot slutten av forestillingen virker som et forsøk på å synliggjøre et «egentlig» jeg. Det er tydelig at dette er ment å være et sentralt punkt i forestillingen, avsløringen av blomstervesenet som en mann, eller en gutt slik tittelen tilsier, men jeg opplever avsløringen som noe påtrengende, og kjenner at den gjør meg litt perpleks.

Identitet som konstruksjon

Uttrykket flower boy beskriver en mann som enten ser ut som eller oppfører seg som en kvinne, eller begge deler, og er homofobisk. Interessen for spørsmål knyttet til kjønnsuttrykk og normer deler Aquilizan med flere unge norske, mannlige dansekunstnere for tiden, som Harald Beharie med Batty Bwoy (2022), Jonas Øren med Hybris: Choreographing Whiteness (2021) og Magnus Myhr med I det fjerne, Troja (2018), hvilket i seg selv er interessant og kan vitne om at en ny generasjon mannlige dansekunstnere har behov for å ta et oppgjør med trange kjønnsnormer.

Aquilizans utgangspunkt for Flower Boy er, i følge Bærum kulturhus sine nettsider, å ta tilbake en tapt femininitet for å finne seg selv. Innenfor skeiv teori er imidlertid ideen om identitet som konstruksjon – altså at identiteter er formbare og ustabile, heller enn noe opprinnelig og ekte – godt etablert. Jeg finner det interessant at spørsmålet om kjønn og seksualitet blir værende på et symbolsk plan i Flower Boy, fordi jeg ikke opplever blomstervesenet kjønnet på samme måte som en kropp. Slik blir jeg sittende å tenke på hva det er ved dette vesenet som er feminint og hva som er maskulint, i sammensmeltningen mellom bevegelsesmaterialet, kroppsligheten og kostymet, uavhengig av vante identitetsmarkører. Narrativet der blomstervesenet gradvis avdekkes for å vise seg som en «egentlig» mann bidrar slik jeg ser det til å redusere forestillingens potensial.