En billig Elliott

Rommen scene er bydelsscenen til Det Norske Teatret. Ved inngangen til Groruddalen, i hjertet av Rommen skole og kultursenter finner man et

Min venn romvesenet

Tekst og regi: Kjersti Horn

Scenograf og kostymedesigner: Katja Ebbel Frederiksen

Lyddesigner: Erik Hedin

Musikk: No.4

Dramaturg: Anders Hasmo

Det Norske Teatret, Rommen Scene, 21.oktober 2021

low-key visningssted med en aura av deilig kveldsunderholdning. Det besøkende barnepublikummet og familiene deres er vanskelig å skille fra de som skal på håndballkampen i andre etasje. Rommen Scene passer perfekt for et avslappet og annerledes publikum.

Selv hadde jeg med meg en 7-åring som alibi. Den lille virket først og fremst glad for å møte en karakter som lignet på henne, da vi traff tvillingbroren Fritz (spilt av Judy Nyambura Karanja) i gangen inn til amfiet. Rampeungen jeg hadde med meg kicket i alle fall på utadvendtheten, frekkheten og glosene, som bæsjepromp og feigfis. Det lover godt at figurgalleriet utfordrer henne allerede her, tenkte jeg. Til vanlig leker hun Squid Game i friminuttene.

Regissør Kjersti Horn presenterer sammen med ensemblet fra Det Norske Teatret og poptrioen No. 4 en eventyrmusikal for de mellomste. Vi møter Ellie (spilt av Catharina Vu) som selv er 6 år og setter standarden for målgruppen. Hun bor i Melkeveien, der man tilsynelatende finner vanlige folk, apotek, kiosk og et sirkus. Det virker for øvrig som om alle er kledd for manesjen. Selv kioskeieren Ben (spilt av Manish Sharma) har flamboyante fakter og en klovneaktig snurrebart. En teatral versjon av Jens Petrus Andersen fra Skomakergata. Til tross for jordboeren og vennen Ben, later Ellie til å ha hodet sitt i skyene. Eller nærmere bestemt stjernene. Hun nerder på solsystemet og er oppslukt av de utenomjordiske fenomenenes suggererende effekt. Og så til de grader at det fremstår eskapistisk.

Elefanten i rommet

Det blir fort avslørt hvorfor Ellie lengter bort. Moren Bente (spilt av Kaia Varjord) blir mishandlet og manipulert av samboeren, sirkusdirektøren Roy (spilt av Preben Hodneland), den «nye faren» til Ellie. Som en alkoholisert og personforstyrret mor blir hun også fort en stakkarslig skikkelse i skyggen av en sær og direkte slem (men morsom) Roy. Et priceless øyeblikk er når Hodneland kommer kjørende i en altfor liten Jeep. Horn etterfølger tropen om at skurken også skal være et comic relief.

Morens outrerte stil skjuler ikke det faktum at hun er en avvikende, ressurssvak arbeideklassemamma med altfor mange barn og altfor liten kapasitet. Da oppleves det fort som noe usjarmerende og lite overbevisende at Ellie på 6 år fortsetter å tilgi og insistere på sitt gode humør gjennom hele historieløpet. Hun møter ingen glede hjemme, annet enn i dagdrømmer og i illusjonene hun bygger opp med tomme ølflasker. Ikke engang tvillingbrødrene hennes virker å ville ha henne til stede, der de så vidt er tilstedeværende selv, med mobilene sine for hånden til enhver tid.

Det mørke i denne forestillingen er ikke noe underliggende. Det er så overtydelig at det nesten virker programmert. Med blåveiser, Tuborg-bokser, og en anelse fredrikstadsdialekt hos moren, trekker jeg linjer til den harry gompefamilien til Harry Potter og de mange morbide voksenrollene i barnebøkene til Roald Dahl. Det er modig av Horn å rulle en såpass skitten realisme inn på barneteaterscenen.

Den fjerde veggen

Jeg er usikker på om barna i salen fikk med seg alvoret, når dritten er pyntet med så mye glitter, fjas og farger som i Min venn romvesenet. Det jeg husker fra Roald Dahl er at jeg ble ordentlig mistroisk og redd for de voksne. Ellie blir aldri helt skremt eller utafor. Hun er kontaktsøkende overfor oss, men avstumpet og apatisk i møte med sin egen hjemmesituasjon. Denne dybden virket å være ment for oss voksne så vi ikke skulle kjede oss. Jeg fikk inntrykk av at barna forstod det bare sånn passe.

Et annet element i forestillingen som overrasket meg, var den tydelige referansen til blockbusteren E.T. Jeg er ikke sikker på om det yngste publikummet kjenner til Steven Spielbergs eventyrfilm fra 1982, eller om de fikk mye ut av de fårete og intertekstuelle referansene i stykket. Ellie hadde i alle fall sett klassikeren. For da hun møter Romvesenet for første gang velger hun å kaller det… ja. E.T. For å understreke dette nevner hun også at «jeg har nesten samme navn som gutten i filmen.» Altså hovedrollen Elliott.

Det som skuffer mest er at Min venn romvesenet ikke synes å ha selvtillit som et selvstendig og nystrøket stykke. Det lener seg tungt på et allerede eksisterende univers og blir imitasjon. Metavitsene tiltar når Romvesenet lærer å prate norsk i takt med en gryende bevissthet om at det står på en scene i Norge, på jorden. En av de få replikkene til «E.T.» er «Rommen, Rommen» mens det holder en badeball med globustrykk.

Filmifiseringen er óg tilstede i dramaturgiens episodiske oppbygning. Seriegrepet fra norske julekalendere er det også, ved at all handling foregår i ett rom, som i et studio. Det gjør at jeg føler meg som tv-titter heller enn teaterpublikummer. Dette forsterkes av at skuespillerne ikke venter på svar fra salen, slik at den fjerde veggen sakte men sikkert reises som et glassbur mellom oss og skuespillerne. Til tider virker det som om aktørene også kjeder seg. De som virkelig gjør et forsøk på å nå ut i salen, er Vu, Sharma, Husjord og Nyambura Karanja, spesielt. Romvesenet hadde også en Teletubbie-lignende og sakral måte å nå barna på, som stod i kontrast til larmtoget av et ensemble. På barnas vegne skulle jeg ønske at de ble invitert hakket mer med på leken. Da hadde kanskje alvoret fått et skikkelig momentum.

Rompetryne fra rommet

No. 4 redder dagen med fremragende musikk. I kontrast til litt slappe segway-etapper mellom sangnumrene, er det akkurat disse innslagene som motiverer meg til å henge med. Det ser også ut til å motivere skuespillerne. De koser seg når de har koreografi, sangtekst og en helt spesifikk stemning å formidle. «Redd for Roy» og «Bente, du er en deilig jente» er blant favorittlåtene. Da hoppet også smurfen i setet ved siden av meg. Min venn romvesenet leverer derfor som filmmusikal. Selv om Horn og gjengen trekker en rekke billige triks ut av ermet, blant annet en litt svakt manifestert sirkusverden og repetitiv prompehumor, aktiviseres barna gjennom dans og sang og ikke minst mye tull og tøys. Det er en herlig og skrå erlend loesk underholdning i avslutningsreplikken: «Du er velkommen hos oss, selv om du ser ut som en rompe i ansiktet.»

Det aller, aller beste med forestillingen er Romvesenet (Spilt av Christian Eidem). Om enn litt død i maskeansiktet, gir subbingen, suttelydene og kurringen monsteret en vakker side. Man forelsker seg rett og slett i den lille krabaten. Scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel Frederiksen har lagt alle krefter inn i dette kostymet, med en SFX som sender tankene tilbake til 80-tallet. Det taktile tiåret. Det er kanskje den beste grunnen til å dra og se Min venn romvesenet på Rommen Scene.

Det Norske Teatret presentere en hjertevarmende E.T.-Elliot-duo. De er ambisiøse i musikknumrene, men halter i den enkle historiefortellingen og den billige utførelsen. Men aliendukken, dere! Den var bra.

(Publisert 27.10.2021. Oppdatert 28.10.2021)