Ingunn Beate Strige Øyen og Elisabeth Matheson. Mistanken, Turneteatret i Trøndelag. Regi: Nina Wester. Foto: Øyvind Malum

En beretning om å varsle mord

(Verdal:) «Mistanken» tar opp den muren av vantro og mistillit varslere må bryte for å bli trodd. Det er ikke en hvilken som helst varslingssak det dreier seg om, men en av de største drapssakene i Norge, mot sykehjemsbestyrer Arnfinn Nesset, som ble dømt for 22 tilfeller av overlagt drap i 1983. Teaterforestillingen derimot, er en fiksjon og tydelig i sin fortellermåte.

Publisert Sist oppdatert

Mistanken utspiller seg i en boks, tre vegger, gulv og tak. Det rommer et lite medisinrom, et

mistanken

Tekst og regi: Nina Wester

Scenografi og kostymer: Daniel Åkerström Steen

Lysdesign: Geir Ola Brattaker

Lyddesign: Kenneth Aksnes

Dramaturg: Kristin Bjørn

Medvirkende: Line Heie Hallem, Ingunn Beate Strige Øyen, Elisabeth Matheson og

Tore B. Granås

Urpremiere på Turneteatret i Trøndelag, Hovedscenen, 10. oktober, 2024.

Vega Scene 15.-17. oktober

pasientrom og er vaktrommet for de ansatte. Jeg undret meg underveis om hvor mye publikum på radene bak meg faktisk så inn i boksen, for allerede på rad 6 var jeg i takhøyden av boksen. Taket kunne vært tatt vekk, slik at alle i amfiet fikk innsyn ned i boksen. Scenen er helt realistisk anlagt (det er for eksempel vann i springen), og det er noe nesten filmatisk over scenografien. Noe som også speiler seg i tekst og regi, med flere klipp i tid, og til gjentakende hendelser, som når dødsfallene kommer tett eller kvinnene følger etter bestyreren.

Dokumentarisme?

Hva Mistanken skal kategoriseres som er ikke helt enkelt. Teksten baserer seg på intervjuer med noen av de gjenlevende pleierne fra den gang, men forestillingens karakterer er fiktive, så et dokudrama er det ikke. Fordi forestillingen likefullt følger virkelige hendelser og bygger på dokumentasjon fra etterforskning, rettssak og intervjuer av sentrale vitner, bærer den en sannhetspretensjon, som en dokumentar. Og de viktigste vitnene i Nesset-saken er kvinnene på sykehjemmet som mellom 1977 og 1980 arbeidet tett på Arnfinn Nesset, i stykket bare kalt Bestyreren. Det er deres historie og situasjon som belyses i forestillingen. Og det er disse kvinnene som er blitt omskapte til tre karakterer, Liv, Rigmor og Bjørg. Så da er vel Mistanken en fiksjon «basert på virkelige hendelser».

Man bør nok være over 55 år for å huske alle medieoppslagene mellom 1981 og 1983, men saken har fått fornyet aktualitet de siste årene: TV2 gjorde en seks episoders dokumentar på Nesset-saken i 2020, og i juni 2024 kom NRK med en fire episoders podkast, der Arnfinn Nesset fortsatt hevder sin uskyld. Som han gjorde i rettssaken i 1983. Både politiet og rettsvesenet har gjennomgått store forandringer siden da, og etterforskningen og rettssaken ville nok forløpt annerledes i dag. Så lenge det står åpent om det faktisk kan bli en gjenopptakelse av saken, er den fortsatt aktuell.

Fra venstre, Ingunn Beate Strige Øyen, Elisabeth Matheson og Line Heie Hallem. Foto: Øyvind Malum

Bestyreren og andre ekle mennesker

De tre kvinnene har fått tydelige karakter. Den rappkjefta Rigmor, spilt av Ingunn Beate Strige Øyen, den nye og unge pleiemedhjelperen Liv, spilt av Line Heie Hallem, og den forsiktige og regelbundne avdelingssykepleieren Bjørg, spilt av Elisabeth Matheson. Og alle blir de etter hvert tynget av tvil, overbevisning og angst over det de ser og opplever på sykehjemmet. Tore B. Granås spiller pasient, lege, styreleder og forsvarsadvokat.

Bestyreren ser vi aldri som annet enn en skygge ute i korridoren, bak vaktrommet. Regien er enkel og tydelig, med lineær fortelling, fra pleiernes innledende mistanker frem mot tiden etter rettssaken.

Stykkets egentlige anliggende kommer først mot slutten, der kvinnene må leve videre med egen og andres tvil, med anklager i bygda om at de både har gjort for mye (medvirkning) eller for lite (hindret drapene). Prisen disse varslerne måtte betale fortsetter lenge etter rettssaken ble avsluttet. De var nødt til å gå videre i livene sine samtidig som de bar på traumene over å ha vært vitner til drap og tvilen om de gjorde nok. Og i tillegg til å møte mistankene om de faktisk så noe. Etter rettssaken oppsto en stillhet og et fra ønske «alle» i bygda om å legge hele saken bak seg, og med det et krav mot varslerne om ikke å snakke mer om den. Gå utenom, sa bøygen, og gå videre.

All den tid stykket insisterer på å ha med fortellingen fra begynnelsen av, settes søkelyset på Bestyrerens handlinger, på styrelederen som ikke vil ha oppstuss i den søte juletiden, på rettssaken med den ekle forsvarsadvokaten som anklager dem for slarv (navnløs i stykket, likefullt Alf Nordhus). Med andre ord handler det like mye om Nesset-saken, som om varslerne. Om ikke mer.

Slutten blir usedvanlig sentimental og bryter med det øvrige realistiske preget, når karakteren Liv førti år senere, selv er på pleiehjem og deler en epilog med en av de døde pasientene fra den gang, Olav, som hun var så glad i.

Et betydningsfullt tema

Line Heie Hallem og Ingunn Beate Strige Øyen. Foto: Øyvind Malum

Saken er fortsatt av stor betydning som en av Norges største straffesaker, og selv over førti år senere finnes det ennå pårørende til ofrene. Ønsket om å lage teater om de ansatte på sykehjemmet, om varslerne, er en god måte å nærme seg denne saken på. Jeg synes dessverre at Turneteatret i Trøndelag bare delvis lykkes med det. Til det står den enkle fortellermåten og det lineære narrativet i veien for de mye mer komplekse opplevelsene og situasjonene kvinnene i stykket ender opp i. Som publikum blir vi ledet gjennom et lengre saksforløp og først når forestillingen er nesten over møter vi stykkets tema, om hva det koster å varsle og ingen tror på det.

Det er kanskje på tide å bryte stillheten og snakke om saken igjen. Mistanken er et partsinnlegg til fordel for vitnene fra den gangen. Debatten om en eventuell gjenopptakelse vil muligens handle mer om juss og politiarbeid enn om skyldspørsmålet. Forestillingen i Orkland er allerede utsolgt.

Publisert 15.10.2024

Powered by Labrador CMS