Alexander Montgomery-Andersen og Madeleine Fairminer i «Dualism», Sandnes kulturhus 2023. Foto. Antero Hein

En behagelig kamp

(Sandnes): I «Dualism» fanges den krevende balansegangen mellom savn og tilhørighet, skyld og glede, som flerkulturelle bærer med seg, på et elegant og smart vis.

Publisert Sist oppdatert

Dualisme er ideen om at det innenfor ett område eksisterer to grunnleggende forskjellige typer ting,

dualism

Konsept: Alexander Montgomery-Andersen

Koreografi: Alexander Montgomery-Andersen, Madeleine Fairminer

Dramaturg: Thomas Schaupp
Utøvere: Alexander Montgomery-Andersen, Madeleine Fairminer

Komponist og lyd design: Tuomas Rounakari, Hans-Ole Amossen

Lysdesign og teknisk ansvarlig: Kristian Idar K. Thordal
Produsent: Madelaine Gordon Graadahl

Samprodusert av: RAS - Regional Arena for Samtidsdans, Katuaq - Grønlands Kulturhus, Qiajuk Productions, Dansehallerne DK

Urpremiere Sandnes kulturhus, 20. september 2023

mens dualitet anerkjenner to komplementerende deler som utgjør et hele. I nyere tid er dualisme blitt en avleggs måte å forholde seg til virkeligheten på, men i verket Dualism fungerer det som et interessant bakteppe for en refleksjon rundt hvordan det er å være flerkulturell. På samme tid, det knapt timelange verket ønsker å ta sitt publikum «med inn i hverdagen til et flerkulturelt menneske» og viser også dualiteten – altså at en person rommer to komplementerende deler – flerkulturelle kjenner på og som tar bolig i både kropp og sinn.

Kampens kjerne

Scenerommet er enkelt definert: de to scenekantene mot publikum defineres av syv lysrør lagt rett på gulvet, og de parallelle bakre scenekantene defineres med hvite tyllgardiner fra gulv til tak. I tillegg er det lyspærer hengende fra taket samt en klynge med spotter i hjørnet bak gardinene. De to danserne er allerede inne på den svakt belyste scenen idet publikum slippes inn. Sammenklynget og så vidt synlige gjennom det massive men allikevel gjennomsiktige tyllet, ser det ut som om de er ett, og fanget inne i sin egen kokong. Det er en eterisk, drømmeaktig assosiasjon som setter stemningen for samspillet mellom de to, en duett mellom to kulturer, mennesker, med et ønske om tilhørighet og individualitet.

Danserne, naturlig sminket og antrukket i lyse denimbukser, hvite singlets og sokker, kommer ut på gulvet til et lydbilde som gir en forestilling om jordplater som beveger seg; noe mørkt og tungt som man ikke vet om varsler fare eller kun en endring. De vekker kroppens minste ledd med små, stakkato bevegelser, tærne, ankler, fingre, hender, armer, mens de står på hvert sitt sted, vendt mot hver sin publikumsretning, men uten å møte blikkene til oss som ser på. Det er kroppen som utforskes, det indre og ikke det ytre rommet.

Etter hvert spres utøvernes utforskertrang både til mer av rommet og til de større leddene. Det er en tydelig klassisk skole som ligger til grunn i dansekroppene, selv om leddene vrenges innover heller enn utover. Den dansetekniske kvaliteten til Montgomery-Andersen og Fairminer er herlig å se på og par-arbeidet, som det gjerne kan bli mer av i den norske samtidsdansen, er nydelig.

Danserne viser nærhet, som når hans bryst tar imot hodet hennes og blir både deres kontaktpunkt og støtten for det hun bærer med seg, eller når han ligger på gulvet og hun holder hodet hans ømt i hendene sine mens de ser lenge på hverandre. De to partene representert i utøverne trenger hverandre, intimiteten og tilliten syder i den kroppslige timingen i det de vikler lemmer og kroppsvekt inn i hverandre. Duettene blir et bilde på dansernes indre dualitet, uten å bli karikerende og overtydelige.

Kampen for helhet

Men det er ikke alltid så lett å trenge noe som ikke er en helhetlig del av en selv. Maktkampen som oppstår mellom partene er tydelig, den ene parten legger seg i sideleie på gulvet mens den andre setter seg bestemt på den liggende parts hofter og det blir umulig å bevege seg; den ene parten skyver seg unna den andres grep om halsen; de vrenger armene til hverandre. Føler den ene parten seg overskygget av den andre? Brytningen mellom partene forsterkes av spenninger i bevegelsene, lydbildet og lyset. Lysrørene blinker tilsynelatende vilkårlig med skarpt neonlys, den brumlende lyden får innslag av piano og fiolin.

Fortvilelsen over dualismen når sitt kokepunkt i en heftig seanse som viser hvilken begavet utøver Montgomery-Andersen er. Etter at danserne på famlende og stakkato vis har beveget seg tilbake mot åpningen av tyll-kokongen og Montgomery-Andersen får blinkende spotter på seg og musikken endres til definerte dance-beats, eksploderer bevegelsene. Det står i heftig, nærmest brutal kontrast til den sårheten og tilliten som til nå har eksistert mellom partene og gir en opplevelse av et sinneutbrudd, å rase fra seg, men også forløsning. Kampen kjennes i min egen kropp. Med store bevegelser kommer han ut fra kokongen igjen og tar, krever, plass på gulvet.

Foto: Antero Hein

Til øredøvende stillhet, i dimmet lys går partene rolig og sakte mot scenegulvet langs hver sin utside av kokongen. Nå er det Fairminers tur til å skinne der hun tar plass på scenegulvet. Til et truende lydbilde med innslag av folkemusikk og sydlandske fiolintoner beveger hun seg smektende og lett som buen til fiolinen. Bevegelsene er rundere, en kontrast til de avgrensende og kantete bevegelsene i verkets start. Dualism avslutter forsonende mellom partene, det er en behagelig og var seanse – men også her antydes det at en part alltid vil ha overtaket. Gjennom hele forestillingen er lysdesignet imponerende virkningsfullt i sin enkelhet – det underbygger, fremfor å sidestilles med tematikken og kroppene.

Kampen for tilhørighet

Montgomery-Andersen er dansk-amerikansk grønlender og vokste opp på Grønland, utdannet i Oslo og er nå bosatt på en liten øy i Stavanger kommune. Det er med andre ord flere tradisjoner og estetiske retninger verket kunne ha bygget på. Det kan innvendes at bevegelsesspråket i Dualism har sitt utspring i vestlig scenedanstradisjon, og at det, i likhet med lydbildet, er forankret i vestlig estetikk. Hvorfor falt valget på disse stilartene fremfor bevegelser og lyder spunnet ut fra opprinnelser utenfor det hvite, vestlige hegemoniet? Er det fordi vi, publikummet, skal fokusere på essensen i tematikken og ikke miste fokuset i møte med noe som for mange ville vært ukjent? Dette er tanker jeg sitter igjen med; at jeg med mine lag av kulturer, tradisjoner og miljøpåvirkninger gjenkjente egne kamper i møte med andres forventninger – på samme tid som jeg nettopp via min kunnskap fant glede i verkets estetiske forankring.

Så lenge verket lykkes med å vise dualiteten i oss, flerkulturell bakgrunn eller ei, virker det uvesentlig at estetikken ikke er «flerkulturell». Å adressere tema som omhandler ens indre på en måte som kjennes naturlig for en bør trumfe hva som er «estetisk korrekt». Vi ønsker jo alle å kjenne på fellesskap, høre til, og Dualism lykkes med å vise vår innvendige kamp for tilhørighet.

Publisert 04.10.2023

Powered by Labrador CMS