En annerledes julefortelling

Liker du En julefortelling (1843) av Charles Dickens og Piken med svovelstikkene (1848), som er Hans Christian Andersens mest kjente novelle? Da er dette forestillingen for deg. Den viser som viktoriatiden en interesse for moralske fabler og gamle og nye juleskikker, fra fortellerposisjonen til «Kidsa fra Tøyen City». Tøyen er en bydel og et lokalsamfunn i Oslo med høyest andel barnefattigdom og flerkulturell minoritetsbefolkning som ligger inntil sentrum med det enorme kjøpesenteret Oslo City som grense. Resultatet er en hybrid av svart humor og Draumkvedet, et norsk visjonsdikt som viser livet etter døden.

Drømmespill

Forestillingen følger to parallelle historier, livet til kvinnen Døsné, og ånden Magic Mouse, et alter ego til Mista Mouse som er regissøren og skaperen selv, Tani Dibasey. Innenfor rammen av å ha Scene 3 til fri disposisjon i ett år, er dette hans fjerde produksjon med estetisk diskusjon av rasisme som fellesnevner. Denne gangen lykkes han fordi vinklingen av rasisme forenes med kamp for likestilling mot sosial urettferdighet for alle.

Det er ikke noe klart narrativ i forestillingen. I stedet er scenene som visjoner i likhet med våre opplevelser når vi drømmer. Det er en assosiativ struktur der meningen bygges opp av typefigurer. Derfor er beskrivelsen min en konstruksjon basert på referansene til figurene, for slik oppstår betydningene for meg.

90-tallsform

Når vi kommer inn i teatersalen er den uten amfi, delt på tvers med en gardin i plast, så rommet er en flytende black box. Her er det mange tv-skjermer, en rød løper midt over gulvet og en bar. På skjermene vises korte introduksjonsfilmer. En film er fra «statistforbundet.no» og den forklarer hvordan en statist oppfører seg i teaterforestilling eller film. Det er et frempek, en oppskrift for publikum i hvordan forholde seg videre, uten at det er eksplisitt sagt, i tråd med relasjonell estetikk og sosial dramaturgi. Det betyr at publikum gjennom forestillingen selv avgjør plassering, bevegelse og fokus, og også står rimelig alene om å velge hvor en vil rette oppmerksomheten. Det gjør tilskuerne til medskapende deltagere i verket. Disse virkemidlene åpner for likestilt formspråk som kler prosjektet til Tani Dibasey og Magic Mouse vs. Capitalism.

Draumekompaniet

Del to utspiller seg på den andre siden av gardinen og også her går publikum rundt sammen med aktørene. I enden av rommet er en platting hvor tre kvinner, dreamsisters, synger i bandet «Draumekompaniet». Foran står et trommesett hvor musiker og komponist Jon Fossmark spiller og synger. I første del er det ofte dans på midten av gulvet som i battling, slik hip-hop dansere konkurrerer. En og en danser kaster seg inn i midten og gjør tricks, mens de andre står i ring rundt. Når vi er her, er vi i karakteren Magic Mouse sitt rike. I del to går vi tilbake til den andre siden, til Døsné sin verden. Det blir gradvis klart at alt vi deltar i, er innspillingen av en kunstfilm. Ofte projiseres også filming av handling parallelt på skjermene og plastgardinen.

Typefigurer – den kollektive underbevissthet

Etter den nevnte sesjonen med introduksjonsfilmer på rundt ti minutter laget av kringkasteren «Scene 3 Chanel», en mulig kritikk av teaterinstitusjonen som kommersielt maskineri, der publikum virrer noe ukomfortabelt rundt, blir stemningen gradvis varmere. Del én fyrer opp à la den populære tv-spesialen, From All of Us to All of You, av Walt Disney, første gang vist i 1979 i Norge og hver julaften siden. Den inneholder den klassiske kortfilmen Mikke Mus: Pluto’s Christmas Tree (1952) som forestillingen har mange referanser til. Magic Mouse har forlegg i Mikke mus som er en av verdens mest kjente fiktive figurer gjennom tidene, laget av Disney i 1928, men figuren ble offentlig eiendom 1. januar 2024. Mohammed Aden spiller Magic Mouse. Han får publikum med på dansen i battlingen, men plutselig i den kollektive vuggingen, har han hengt seg i et rep fra taket. I det samme får Ameli Isungset Agbota som spiller Døsné, et illebefinnende. Hun rives inn på den andre siden og ligger livløs på gulvet i del to. Vi setter oss i ring rundt henne. Nå er vi altså i et filmstudio og det vi ser tolker jeg som scener fra hennes liv.

Sosialrealisme

Tingelinn, spilt av Linn Skåber, har svinset rundt. Nå trer hun sterkere frem, hvisker Døsné i øret at hun er en skilpadde, som en gestalting av en indre mental kritiker. Tingelinn spiller på figuren Tingeling, en fée i historien om Peter Pan av J. M. Barris, i opprinnelig form et skuespill (1904). Hun lærer Peter Pan å fly, men er ikke bare en god følgesvenn til fantasiøya Neverland, et parallellsamfunn for drop out-gutter. Det blir en allegori på at de mange ulike muse-karakterene i stykket viser til Løvetannbarn. Underteksten er omsorgssvikt. Flertallet barn som erfarer vold i nære relasjoner er flerkulturelle, og det er dessverre avdekket mange hendelser av seksuelle overgrep på barn under norsk barnevern i senere tid. Vi ser konflikter knyttet til å etterstrebe kommersielle idoler mer enn å stole på egenverd, et giftemål med karakteren Stein, fra fødselen av en jente med navnet Sand og en gutt med navnet Grus. Det er dystert. Øyvin Berven spiller Mamma med lyst, langt, krøllete hår og i en scene roper hun etter Døsé: «forlat meg ei!», i en repetitivt nydelig og lang sekvens, mens Døsé løper sin egen vei (på en tredemølle). På Døsés side ser vi visjoner om kamp mellom godt og ondt.

TV: dagens åndeverden

I del tre blir det enda mørkere, tilbake hos Magic Mouse. Nå henvises vi til stoler på hver ende av salen. I midten er scenografien en stue lik studioet til Kvelden før Kvelden, et underholdnings-program som har vært vist på NRK hver lille julaften fra 1980. Vi er publikum i innspilling av showet til en rungende lattermaskin. Gjestene er alle muse-karakterene og artisten Safario, som kom til Norge fra Polen som 8-åring, med nettopp «Insomnia» som en viktig låt. Her spises bananris med pinnekjøtt. En pedofil får også slippe inn i varmen. Her parafraseres scenene med juletreet og Snipp og snapp fra Pluto’s Christmas Tree, Tingelinn henger i sofaen og foreslår som en trash-mor å se en film for å avverge krangel, mens faren, spilt av Taume P. Dery, sitter fraværende i en stol. Jesus, spilt av Khalid Mahamoud, henger på korset i et hjørne og det er mange pek til musikkvideoen «Heart Shaped Box» av Nirvana. Det er svart og veldig morsomt. Magic Mouse forsøker energisk å realisere en drøm, å samle gjengen sin: det er med vennene det kan bli fint! Lik Mikke Mus spiller Mohammed Aden en sympatisk underdog som klarer seg med tull og tøys på den ene siden og oppfinnsomhet på den annen i møte med utfordringer større enn seg selv.

Oppgjøret

Da plutselig, etter å ha vært betrakter i et bra spill i spillet, trer Tani Dibasey inn på video, og nær sagt dreper Magic Mouse. Det er fint og vondt på samme tid fordi Magic Mouse også symboliserer en slags overlevelseskraft hos Løvetannbarnet, ikke bare kommersielle fristelser. Det ender godt fordi moralen er å vise til at fantasien kan gi styrke til å transformere smerte og utenforskap. Alle kan føle utenforskap ovenfor juletradisjoner i Norge, ikke bare flerkulturelle barn i en ortodoks muslimsk kontekst som kan måtte forholde seg til at en fest for Jesus fødsel betraktes som avgudsdyrkelse. Det imponerer og rører meg å se skildring av både armod og glede i en og samme bevegelse. I dette bygger Magic Mouse vs. Capitalism på de klassiske julefortellingenes sosialrealisme, jamfør Dickens og Andersen. Hvorfor tenkte jeg på Draumkvedet?

Draumkvedet - norsk juletradisjon

Dreamsisters og «Draumekompaniet» pekte mot Olav Åsteson i Norges mest kjente middelalderkvad. Rudolf Steiner mente at stevet skildret en autentisk innvielseserfaring, og som barn av antroposofer lærte jeg det tidlig utenat. Olav faller i ekstatisk søvn på julaften og våkner ikke før trettendedag jul. Han krysser grensen til det overnaturlige på julaften fordi man fra gammelt av mente at overgang mellom verden og det transcendentale er mest flytende på den mørkeste tiden av året. På samme vis faller Døsé i søvn. Når kroppen til Olav er i dyp søvn foretar sjelen en ferd til det hinsidige hvor han ser en kamp mellom det gode og det onde, representert ved Grutte Gråskjegg (djevelen) og såle-Mikkjel (Sankt Mikael), som er et myte grunnlag for Mikke mus gjennom den tyske middelalderfiguren luse Mikkel. Dessuten, i 1994 regisserte Bentein Baardson Draumkvedet med musikk av Arne Norheim på Det Norske Teatret, og hele teatrets lag bak Magic Mouse vs. Capitalism og «Kidsa fra Tøyen City» står seg i en sammenlikning, men det er som fra en annen verden.