En amoralsk ridder

Den tyske kunstnerkvartetten bestående av regissør Mina Salehpour, komponist Sandro Tajouri, scenograf Andrea Wagner og kostymetegner Maria

parsifal

Av Lukas Bärfuss

Oversatt av Øyvind Berg

Regi: Mina Salehpour

Komponist: Sandro Tajouri

Scenograf: Andrea Wagner

Kostymer: Maria Anderski

Lysdesign: Eivind Myhren

Medvirkende: Kenneth Homstad, Mira Dyrnes Askelund, Madeleine Brandtzæg Nilsen, Trond-Ove Skrødal, Wenche Strømdahl, Isak Holmen Sørensen

Trøndelag Teater, Gamle Scene, premiere 2. april, 2022

Anderski har jobbet sammen i flere år, og i Parsifal har de skapt en aktuell forestilling. Med krigen i Ukraina får stykket en kontekst som forsterker tematikken voldsomt.

En kontroversiell forfatter

Lukas Bärfuss (f. 1971) er en prisvinnende sveitsisk forfatter som gjerne framprovoserer kontroverser, med kritikk av hjemlandets konservative og markedsliberale holdninger. Bärfuss sluttet skolen etter niende klasse og var delvis hjemløs fram til han ble tjue år. Etter eget utsagn lærte han da hva det vil si å være fattig i et land der fattigdom egentlig ikke skal finnes. Senere jobbet han som bokhandler samtidig som han fullførte en utdannelse, og har siden 1997 skrevet en lang rekke prosatekster og teaterstykker.

Parsifal, den moderne ridderen

Teaterstykket bygger på eposet Parzival av Wolfram von Eschenbach, fra begynnelsen av 1200-tallet. Her er Parzival ridderen som med sin uforstand stadig misforstår utsagn og situasjoner, og dermed sliter med sin søken etter den hellige gral. Lukas Bärfuss forsterker Parsifals uforstand og gjør ham til et slags naturbarn, en som er holdt isolert i ødemarken av sin mor og som kjenner verken sitt eget navn eller verden utenfor. Følelser vet han bare om som sansninger, som kulde og varme, eller når han skal drite. Parsifal har vokst opp så isolert og beskyttet at han er uten moralske forestillinger, rett og slett en amoralsk figur, uten begrep om kjærlighet, lidelse eller vold. I vår moralverden vil han oppfattes som ekstremt selvopptatt og brutal, og de mange spørsmålene hans dreier seg i hovedsak om begreper og gjenstander. Unntatt i stykkets siste replikk: Hvordan har du det? Slik blir empati til den hellige gral.

Gamle scene

Denne scenen fra 1816 er innbegrepet av «de skrå bredder» og gulvet er i Andrea Wagners scenografi blitt gjort enda brattere. Scenen domineres av et stort, rundt hull høyt oppe i bakken. Det er et vannhull og samtidig et fravær av Arturs runde bord – bordet uten høysete og der alle kan samtale som likeverdige. Det er hvite tekstiler på gulv og bakvegg, og det ligger små hauger av steiner rundt omkring. Resultatet gir et sammensatt og slående visuelt inntrykk, som sammen med Maria Anderskis kostymer hensetter oss til en underlig og mytisk verden, i tråd med tekstens fabel. Eivind Myhrens lysdesign fyller rommet med både mørke og lys og bidrar til utviklingen i forestillingen. Musikken og lydkulissene til Sandro Tajouri tilfører ekstra dramatikk til scenen, med sine skiftende rolige og brå sekvenser. Mina Salehpours regi holder forestillingen i konstant bevegelse og driver fram Parsifal på hans vandringer fra ødemarken og langsomme vei mot gralsborgen og en slags erkjennelse. Fra begynnelsen, når Parsifal blir båret naken inn på scenen av sin mor Herzeloyde, til han helt på slutten for første gang faktisk oppfører seg ridderlig.

Sterke rolleprestasjoner

De seks skuespillerne gjør forestillingen energisk og levende. Kenneth Homstad spiller Parsifal og de fem andre gjør de øvrige tjueto rollene i teksten. Homstad spiller naken i første halvdel av forestillingen og får etter hvert på seg en jakke (rustning). Nakenheten understreker opplevelsen av Parsifal som et naturbarn og gjør ham på mange måter mer brutal: Han har ingenting og krever alt, både svar, våpen og verdighet. Som Parsifal spiller Kenneth Homstad med stor troverdighet og tilstedeværelse. De fem andre i alle sine roller møter Parsifal med undring, interesse og motstand, og til sammen gjør de forestillingen til en intens opplevelse.

Et godt valg

Parsifal hadde urpremiere på Schauspielhaus Hannover i 2010 og forestillingen på Trøndelag Teater er bare den andre oppføringen av stykket. Teatret har gjort et godt valg av dramatiker og funnet en dyktig kunstnerkvartett til å lede an i arbeidet. Sammen med skuespillerne har de gjort forestillingen inntrengende og uttrykksfull, aldri likegyldig og i stadig bevegelse. Parsifal tar for seg uforstand, brutalitet og menneskelig råskap, og med krigen som pågår ved siden av oss, er forestillingen tragisk aktuell.

(Publisert 05.04. 2022)