Ekstremt høyt & utrolig nært

Dottera er tredje ledd i Goksøyr & Martens pentalogi Livet nr. 1-5, hvor kunstnerduoen utforsker hvordan forskjellige former for hjemløshet påvirker livene våre. Forestillingsrekka har livsløpet fra barndom til død som ramme. Tidligere har de presentert «barndom» gjennom suksessforestillinga 11 år som hadde premiere i 2017, og «alderdom» gjennom OMsorg fra 2013.

Nå er det ungdom som står for tur. Men etter å ha opplevd premieren på Dottera, må jeg si jeg er overrasket over at det er denne livsfasensom er utgangspunkt for forestillinga. For for meg er det de voksnes utfordringer som kommer i forgrunnen. Men i en familie henger jo gjerne alt sammen med alt.

Det handler om Pia og Mikal (pussig at to av hovedsatsingene på Det Norske Teatret i vår begge har familiefedre ved navn Mikal som hovedrolle), deres felles barn Benjamin og Casper, og Mikals datter Ane fra et tidligere forhold – som også bor hos dem med ujevne mellomrom. I tillegg kommer Anes mor, Mikals ekskone, inn som en sentral del av fortellingen. Vi følger familien helt fra natta før Anes 18-årsdag, som hun skal feire hjemme med middag med venninnene, mens Pia og Mikal skal ta med seg sønnene på telttur, til neste natt etter at en dramatisk hendelse tydeliggjør de mange betente konfliktene som ulmer under en ved første øyekasts harmoniske overflate.

Fra Goksøyr & Martens etter hvert kjente, særegne publikumsplassering – vi ser alt fra fugleperspektiv oppe på stillaser rundt spilleplassen – presenteres vi for markører for en typisk middelklassefamilie i Oslo, og dermed sannsynligvis også for kjernepublikummet på Det Norske Teatret: Interiøret er en perfekt blanding av IKEA og smakfulle bruktkjøp. Matvarene er for det meste økologiske. Foreldrene forsøker å begrense de yngste barnas iPad-bruk og oppfordrer dem heller til å leke med trelekene huset er fullt av. Og de tillater sjokomelk bare fordi det er bursdag.

Djevelen i detaljene

Alle detaljer er gjennomtenkt og nennsomt plassert i fortellinga, men det oppleves stort sett hverken kalkulert eller overtydelig. Snarere gir disse «sporene av virkelighet» en ekstra nærhet til det som blir fortalt. Goksøyr & Martens baserer seg gjerne på dokumentarisk materiale i sine forestillinger. Så også her. Innhold og tematikk i Dottera er henta fra intervjuer med «foreldre, steforeldre, barn, ungdom og kvarandre» (detnorsketeatret.no). Goksøyr & Martens klarer langt på vei å ta høyde for at virkelige liv er rotete, uperfekte og uten klare narrativer. I rotet på kjøkkenbenken og de keitete kjærtegnene skapes en mulighet for involvering og fellesskap fordi man som publikummer kjenner seg igjen.

I detaljene i fortellinga avsløres for eksempel familiemedlemmenes kjærlighet til hverandre, som når stemor lar «bonusdatteren» arve en sommerfuglbrosje – eller at familien tydelig har tillærte felles vaner og tradisjoner, som når de latterfylt sammen flerrer opp bursdagsgaven til storesøster. Også konfliktene i familien leses fra de finstemte detaljene: Ane, far og mor (på telefon) diskuterer hvordan et klesplagg Ane savner kan overleveres til «den andre heimen». Denne diskusjonen utspiller seg i sidesynet, som en samtale som går parallelt med planleggingen av teltturen og bursdagsmiddagen. Det blir likevel et helt slående eksempel på hvor hakkete livet kan være når man lever med og i to hjem.

Videre gir fugleperspektivet noen klart sanselige effekter: Vi ser hvordan niåringen i huset fyller for mye O’boy i glassene og ikke har konsentrasjon til å røre denne ut ordentlig. Den uspiste frokostblandingen står og sveller i oppvasken. Vi lukter røyken fra fyrstikken som brukes til å tenne lys på scenen.

Og noen ganger har detaljene i regigrepene enorm emosjonell kraft. Plutselig snapper Mikal til seg datteren Anes mobil og klikker Veronica Maggios låt Välkommen in, som vi først kun har ant lavt gjennom øretelefonene til Ane, over på full guffe på det trådløse anlegget i huset. Med den fabelaktig gode lyden i våre, publikums, hodetelefoner blir vi like omsluttet av låten som far og datter blir det. Det er som jeg hører superhiten for første gang, og hårene reiser seg på armene. «Det är fest hos mig ikväll och hela världen är min» synger Maggio. Slik får vi også på elegant vis en liten antydning om hvor betydningsfull en 18-årsfeiring kan være. Ikke alt for fiffig, men uhyre effektfullt.

Styrt

Et annet fast grep i Goksøyr & Martens nyeste forestillinger er altså at publikum er utstyrt med øretelefoner som all lyd formidles gjennom. Dette understreker også nærheten til handlinga – vi hører både dyner som trekkes til side, sildring når noen går på do og hvisking mellom karakterer på scenen. Men her slippes også noe av simultanprinsippet, siden det styres utenfra hvilke samtaler vi til enhver tid får lytte til. Handlinga brytes også av ikke-diegetisk musikk, som en styrt filmatisk stemningsskaper fra det kunstneriske teamets side.

Men når resten av forestillinga legger såpass stor vekt på det rotete og sanselige og på parallelle handlinger, skaper disse styrte partiene dynamikk og en opplevelse av hvileskjær i det fortettede dramaet, heller enn en følelse av «overstyring».

Relativ scenetid

Opplevelsen av tiden ting tar i forestillingen forbløffer meg. I løpet av tre kvarter er det som vi har fulgt en hel lørdags morgen og formiddag i familien i sanntid. Og jeg synes det er kult at det er hverdagen med alle dets ladede detaljer som blir gitt mest tid og utmaling, og at den mest dramatiske hendelsen vi blir vitne til blir unnagjort i highspeed.

Etterspillet denne hendelsen får på scenen, i et bittert oppgjør mellom Pia og Mikal, er sterk og preget av uhyre presist spill av Julie Moe Sandø og Oddgeir Thune. Men den første timen i forestillinga, gjennom de varsomt utporsjonerte detaljene i spill og handling, sier like mye om forholdet mellom alle de involverte, som her hvor ting blir lagt på bordet og verbalisert i klartekst.

Jeg vil likevel innvende at konfliktene i forestillinga innimellom er hakket for renskårne. Noen ganger er maktkampen mellom den tidligere og den nye kona i stjernefamilien malt med litt bred pensel, og vi blir kanskje litt for mye henledet til å ta Pias, «bonusmorens», parti i historien. Men det er i det store og hele nyansene og det som ikke har to streker under, som framheves. Uløselige floker som: kan man leve med at det fortsatt finnes kjærlighet igjen til en du ikke vil leve med lenger, kan de rundt deg leve med det, hvordan minsker man belastningen for bruddet for de felles barna, hvordan lager man en god hverdag for barn med helt forskjellige behov, etc

Gjenkjennelig

Som mor i en «stjernefamilie» selv kan jeg kjenne meg igjen i mange av situasjonene som blir skildret. Samtidig gir den smarte estetiske bearbeidingen, fugleperspektivet inkludert, en mulighet for distansering som lar meg se min egen og andre slike familiers liv i et større bilde: For eksempel hvor hardt man gjerne jobber for å få de forskjellige historiene og de forskjellige involverte livene til å henge sammen på best mulig vis. Og plutselig innser jeg hvordan det kanskje har blitt en klasse- og vellykkethetsmarkør at man får stjernefamilien til å gå harmonisk i hop. Men det blir også gjort tydelig hvor mye det koster.

Dette er så klart i-landsproblemer, men det hindrer ikke Goksøyr & Martens fra å behandle problemene med det største alvor. Når de slik gir oss anledning til å studere våre egne liv ovenfra og tett på på samme tid, legges et grunnlag for en videre utforskning av hva livet er og kan være.