Eggspiseren Epps frykt for avvik

Putins skrekkregime svirret rundt i bakhodet mens jeg satt i storsalen på Riksscenen og så (og hørte) på pensjonisten Epps triste

epp

Basert på Axels Jensens roman

Ide, regi, scenografi, kostymer og figurer: Tormod Lindgren

Dukkespillere: Thomas Hildebrandt, Geir Robsrud og Dominika Minacz-Sira

Dramatisering: Aina Villanger

Komponist: Lars Skoglund

Videoprojeksjoner: Peter Knudsen

Lysdesign: Oscar Udbye

Produsent: Syv mil/ Patricia Michlits/ Tormod Lindgren

Regiassistent: Oda Holmvik Bredvold

Scenografiassistent: Piotr Chrzanowski og Aaron Lindgren

Kostymeassistent: Klara Gecevic

Ultimafestivalen, Riksscenen, 20.september 2022

skjebne. Dagen før hadde jeg lest i Dagsavisen om den ukrainske forfatteren Victoria Belims over 80 år gamle onkel Vladimir, som savner Sovjetunionen og tror fullt og fast på Putins propaganda. Det at han ble arrestert i Sovjet-tiden for å ha solgt Beatles-kassetter, og at han fortsatt bor i Ukraina, er irrelevant når den eneste informasjonen han forholder seg til er russisk, statskontrollert tv.

Epp er (litt) som Vladimir. Axel Jensens roman fra 1965 er en dystopisk visjon fra et kjønnsløst, totalt kontrollert fremtidssamfunn der myndighetenes påvirkning er gjennomborende på grensen til identitetsutslettende. Epps miserable liv minner svært så mye om en høyst reell, parallell tilværelse der sosial og politisk kontroll er internalisert. Det som en gang i tiden, gjennom moderne klassikere som George Orwells Animal farm og 1984, ble etablert som en grufull fremtidsvisjon, er blitt levende realitet gjennom, blant andre, Kina og Russlands utnytting av informasjonsalderens teknologiske muligheter.

Dukketeater

Epp lever en traurig tilværelse i pensjonistblokk 982. Han fyller dagene med rapportering fra et enkelt liv, der koking av egg, mating av den kjøttetende planten og vurdering av andre beboeres valg av tapet fyller pensjonistens dager. Det er som å høre et sitat fra barne-tv-klassikeren Pompel og Pilt: «Repareres, revideres, registreres, reflektere, reformere, revitere, resignere, respirere, resultere, revultere, respektere, reparere, reglerere, respirere». (Ifølge et sitat som refereres flere steder på nettet.)

Dukketeaterensemblet Theater Corpus har dramatisert romanen, og sammen med Oslo Sinfonietta presenterer de historien om den desillusjonerte pensjonisten så det gir resonans til samtidens utvikling.

Bruken av nyskrevet musikk er blitt et kjennetegn for Theater Corpus. Også i Simplicissimus, kompaniets forrige oppsetning, var komponist Maja S. K. Ratkje og ensemblet POINGs musikk en integrert og viktig del av opplevelsen. Da satt musikken som et skudd med orkesteret på sidescenen.

Denne gangen oppleves komponist Lars Skoglunds musikk som en aktiv del av handlingen. Den er ikke like poengtert som Ratkjes lydbilde til Simplicissimus, men den bidrar til å skape refleksjon og gjenkjennelse med alt fra modernistiske Arne Nordheim-allusjoner til mer jazzaktige melodier. Oslo Sinfoniettas 13 personer sterke orkester fyller scenen, og visuelt sett tar de stor plass i sammenhengen. Orkesteret bruker størstedelen av rommet bak de bevegelige scenografielementene som er ramme for handlingen. Men dette er uvesentlig i den store sammenhengen, for denne fremføringen er et engangstilfelle: Når forestillingen skal ut på turné i 2023 skal den nedskaleres og fremføres med musikken på bånd.

Dystopisk dukketeater

De tre dukkeførende skuespillerne er aktivt og synlig til stede mens de håndterer de relativt små dukkene i en fascinerende og flertydig scenografi: Tre podier kan trilles og snus rundt og representere ulike utgaver av interiørene i leilighetene og gangene i boligblokken. Med orkesteret på scenen virker dukkene og scenografien unaturlig små. Når musikken er på bånd, og i mindre saler enn Riksscenens storsal, vil scenografien og dukkenes størrelse fungere godt. Når turnéen starter vil dukkeførerne forhåpentligvis ha oppøvd sine skuespillerferdigheter, for på premieren var de dessverre preget av en lite nyansert stemmebruk. Men selv om dukkespillerne tradisjonelt forventes å synes minst mulig, brukte de ansiktsmimikken som et godt supplement til handlingen. Deres tilstedeværelse harmonerer godt med innholdet.

På bakveggen projiseres en evigvarende film som sender oss rundt mellom de modernistiske høyblokkene med sin traurige arkitektur. Nok en gang bringes tankene til overvåkingssamfunnet: Animasjonsfilmen synes tatt opp med en drone, og det hele er som hentet ut fra en Pushwagner-tegning. Tanken oppstår garantert ikke ved en tilfeldighet: Det var «Push» (eller Terje Brofos (1940–2018), som er hans egentlige navn) sin illustrasjon som prydet omslaget på Axel Jensens bok i 1965.

I dag er Axel Jensen (1932–2003) like kjent som eksmannen til Marianne Ihlen, musikeren Leonard Cohens muse, som han er som forfatter. Men Jensens forfatterskap har vist seg å beholde sin aktualitet, noe denne oppsetningen bekrefter. Dystopien er ikke bare trist. Den byr også på sine humrende morsomme stunder. Epp er redd for å miste en bokstav i navnet fordi det gir redusert status. Samtidig er han vitne til at Lul, kjæresten til naboen Lem, går berserk. Det får Epp til å spekulere på om hun kan få sitt navn redusert til L. Akkurat som Epp frykter at «de» en dag henter ham og Lem for så å redusere dem til Le og Ep, før de ender opp som bare L og E. Det er en skjebne verre enn døden, men han hever seg over det. Det er tross alt for sent å skulle bli Eppe eller Eppen.

Epp lever et kontrollert og repetitivt liv. Den eneste forstyrrelsen er vennskapet med Lem, som bærer på en drøm om å bore hull mellom de små leilighetene og knytte beboerne sammen i et frihetssøkende nettverk utenfor myndighetenes kontroll. Det er alt for farlig for Epp. Han bekymrer seg for alle konsekvensene, for trekken og støvet sagingen vil virvle opp.

Slik avdekkes et liv som er redusert og kontrollert inntil det absurde av myndigheter som ikke har noen annen visjon enn å kontrollere og redusere. I Theater Corpus’ versjon synes det som teaterets leder, Tormod Lindgren, får utløp for et samfunnskritisk refleksjonsbehov uten noe klart svar. Hva Epp egentlig har å kjempe med, hvordan samfunnets politiske strukturer ser ut, forblir en gåte.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av premieren under Ultimafestivalen 2022. Forestillingen skal ut på turné i en redusert versjon med innspilt musikk.

(Publisert 30.09.2022)