Effekten av estetiske sprik

Med Kampen katastrofefilm undersøker regissør Ludvig Uhlbors og visuell designer Hanna Sjöstrand og

Kampen katastrofefilm

Av Ludvig Uhlbors og Hanna Sjöstrand
Med: Arturo Tovar og Tarjei Westby
Lyd: Kjersti Vetterstad
Kamera: Kjersti Vetterstad og Hanna Sjöstrand
Klipping og regi: Ludvig Uhlbors
Visual design og digital plattformer: Hanna Sjöstrand
Med støtte fra: Kulturrådet i Norge, Dramatikkens hus
Co-produksjon Black Box Teater, BIT Teatergarasjen. Sett 24. og 25. september 2020

tilhørendekompani hvilke kunstneriske rammer Covid19 har å by på. Resultatet er at publikum sitter hjemme hver for seg foran sin egen skjerm. På skjermen ser vi to mennesker løpe rundt i leiligheten sin mens de mimer til replikker fra ulike katastrofefilmer. Det er et fascinerende skue.

Med enkle midler

Den store styrken til dette prosjektet er at selv om det er gjort med enkle midler, er vi like fullt med på en komplisert øvelse. Det krever praktiske ferdigheter og en stor dose kreativitet å skape de effekter som kunstnerne her skaper, ut av så lite.

Det er nesten litt for profesjonelt. For selv om vi vet at det hele foregår live, er flerkameraproduksjonen såpass velprodusert at man kan få følelsen av at det hele er et opptak.
Men det er det altså ikke. Det vi er med på er en sending som foregår live - ved hjelp av webinarfunksjonen til progamvaren Zoom. Produksjonens språk kan knyttes mer til filmen enn teateret, og sendingen er ikke – selv om det loves i programteksten – spesielt interaktiv.

Populærkulturens krisefortellinger
Sendingen er en underholdende refleksjon over hvordan populærkulturens krisefortellinger former vår forståelse. For slik er det jo. Mange av oss har aldri opplevd verken krig, pandemi eller hvordan det er å leve i et diktatur. Men gjennom fiksjon har vi gjort oss mange erfaringer. En av kunstens viktigste funksjoner er jo nettopp at den gjør oss i stand til å leve oss inn i situasjoner vi selv ikke befinner oss i.
Det mest effektive grepet er bruken av lydbilde og replikker fra filmer som gjerne har vært såkalte «blockbustere» sammen med en kinematografi vi kjenner fra filmproduksjoner på helt andre enden av skalaen – nemlig det håndholdte kameraet.

Lydbildet kolliderer totalt med det håndholdte kameraets kinematografi. For der klassisk film gjerne har brede panoreringer, oversiktsbilder og ryddig komposisjon, er billedspråket i Kampen katastrofefilm ristende og fullt av bevegelse. Kameraets øye ser verden ved hjelp av raske skift både ovenfra, nedenfra og nær sagt innenfra.

Profesjonelt amatørskap

Det håndholdte kameraets estetikk ble særlig tatt i bruk i løpet av 90-tallet, for å understreke følelsen av usikkerhet og mangel på stabilitet. Slik er det også i dette prosjektet, som lar oss se filmens univers gjennom mobilkameraets øye. Det medfører jo en mulighet for ultranære billedutsnitt, der kameraets objektiv gir skuespillerne bittelitt for store neser, men også følelsen av privatliv og autentisitet.
Produksjonen har rett og slett en nydelig tøtsj av amatørskap som er svært profesjonelt gjort. Både for rekvisitt og effektmakeri har man tatt i bruk det som til enhver tid måtte finnes i et helt vanlig hjem, så som vannbaljer, lamper, komfyrer, blomsterpotter, skuffer og skap. Mest imponert ble jeg av hvordan det runde glasset i døren til husets tørketrommel ble tatt i bruk. Det kan virke som om man inne i tørketrommelen plasserte et blått lys, som eneste lyssetting.
Resultatet er en dramatisk avskjedscene. Men fordi vi innser at skuespilleren utgyter de store ordene så å si inn i husets tørketrommel, skaper det estetiske spriket den humoristiske avstanden vi trenger for å reflektere over de store filmfortellingenes pompøse språk.

Programvare som scene
Rammen rundt dette er altså webinarfunksjonen – ikke møtefunksjonen – til Zoom. Før livesendingen mottas vi av en rolig, svensktalende Ludvig Uhlbors som ønsker oss velkommen. Han har lange 70-talls skjortesnipper og en veldig markant brilleinnfatning. På min side av skjermen blir jeg sittende og undre meg på om han har kledd seg ut. Er dette et teaterkostyme? Eller om det bare er slik de ser ut i dag, dagens «unge» kunstnere?

Kanskje er mitt mottakerapparat farget av at jeg skal oppleve noe som har med «katastrofe» å gjøre. Opplevelsen forsterkes imidlertid av at samtidig som Ludvig snakker, forteller systemet – altså min egen datamaskin – meg at alt ikke er som det skal. Her byr selve systemet meg på følelsen av stress og usikkerhet.
Uhlbors funksjon i denne innledende fasen er å vennlig roe oss ned og føle oss trygge i webinarets rom. Ok, det er greit. Dette er naturligvis en interaktiv fase, på samme måte som muligheten til samtale i etterkant er det. Men strengt tatt kunne selve live-sendingen ha vært streamet via YouTube, via Twitch, man kunne kommunisert via tjenester som Discord, eller man kunne sett på mulighetene i Microsoft Teams eller Google Meet.
Når valget av har falt på webinarfunksjonen til Zoom, synes det som om man også har valgt vekk muligheten for å ta i bruk såkalte «break-out-rooms» som gir rom for at deltakerne deles inn i grupper og inviteres inn i det felles rommet igjen.

Publikumsbegrensninger
I denne produksjonen blir vi først og fremst behandlet som et filmpublikum, selv om vi får muligheten til å snakke med hverandre underveis i en chat, så vil ingenting av det vi gjør ha noen som helst innvirkning på hva som skjer live.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor kunstnerne har gjort dette valget, dette er sannelig komplisert nok som det er fra før. Likevel ender jeg opp med å tenke at heller ikke denne produksjonen tar opp i seg de reelle mulighetene for interaktivitet – altså publikumsdeltakelse i ergodisk forstand - altså at deltakeren gis mulighet til å interagere med spillet. (Publisert 02.10.2020)