Drømmene i drabanten

Etter en tjue minutters busstur sør for Nidarosdomen, befinner jeg meg på Saupstad. Trondheims tetteste befolkede og mest mangfoldig bydel.

Utopia–Et drømspel fra Saupstad

Av og med Drømmefakultetet:

Regi og koreografi: Maja Roel Kunstnerisk høyre hånd: Ibrahim Fazlic

Medskapende utøvere: Henrik Hoff Vaagen, Nina Wollny, Berit Rusten

Medskapende utøvere (ungdom): Isra Albader, Victor Jowele, Ariana Simone Malm, Lajwa Mwise, Emma Victoria Rye-Hytten

Tekst: Toril Solvang, Ibrahim Fazlic, Henrik Hoff Vaagen og Maja Roel

Scenografi og kostyme er basert på konsept av Fredrik Floen, Ingeborg Staxrud Olerud og Lærke Bang Barfod

Lys: Eirik Brenne Torsethaugen basert på konsept av Ingeborg Staxsrud Olerud

Komponist: Julian Skar

17. mars 2024

Sammen med et knippe oppmøtte står vi på torget og ser avventende på hverandre, og på det påbegynte byggeprosjektet. Rester av vinter, oppigget asfalt og brostein ligger strødd utover. Blå kontainerhus og byggjerder deler inn og rotes sammen med 60-talls lavbygg i murstein. Saupstadsenteret er selve midtpunktet, et sentrum med apotek, coop extra, post-i-butikk, bibliotek og treningsenter, alt man måtte trenge for å overleve. Kanskje er det sånn begynnelsen på et utopi ser ut, tenker jeg, som et ingensteds eller ny mulighet?

Der det er liv, finnes det vilje

Utøver Ibrahim Fazlic kommer glidende mot oss på det ujevne terrenget. Han har på seg lag på lag med plastikk i form av en kjortel og utvekster av sammenrullet plast, som ligner en diger parykk, tapet fast på hodet. Han ser ut som om han nettopp har landet på Saupstad, og skuler mot oss med et smil som rommer både kunnskap og medlidenhet: han vet noe om oss som vi ikke vet. Kanskje er det guden Indras datter i August Strindbergs Et drømmespill som har kommet for å se til oss menneskene? Hen forteller oss om Saupstad og folket som bor der, Saupstadværingene: «Her græv dæm høl, dæm e gla ti det på Saupstad.»

Vi blir delt opp i mindre grupper med hver vår guide. Fem av utøverne, eller guidene, er ungdommer fra nærmiljøet, de er også drapert i plastikk-togaer med skulptur-lignende hodepryder i resirkulert nyklassisisme og svulmende rokokkostil; kanskje er de barn av greske guder alle sammen. Guiden vår, Lajwa, forteller oss om biblioteket som er mer enn 250 år gammelt, og ett av landets eldste. Vi går mot matbutikken som ble «grunnlagt av hain Olav, kjenne dokk hain?» Mens vi står å tar inn Saupstadsenteret som de byutviklingsturistene vi er, blir forbipasserende en del av fantasien. En mann og dame kommer gående forbi oss: «Dæm har kjent kvarteiner læng, og endelig har dæm turt å dra på en date sammen,» sier guiden vår. Denne utenomjordiske distansen til de lokale er en morsom tilnærming, som samtidig forteller oss noe om hvordan slike bydelsløft oppleves for dem som bor der, og forskjellen på å bli snakka om kontra det å snakke sammen.

Muligheter for deltakelse

Vi får utdelt hvert vårt «drømmeslør», et visir som farger omgivelsene røde. Vi blir oppfordret til å bruke det så mye som mulig, men kan ta det av når «drømspelet» starter. Vi blir guidet inn i den delen av senteret som skal rives, altså den gamle bruktbutikken, som for anledningen er omgjort til et popup drømmesenter. Vi blir bedt om å henvende oss til disken i loungen. Vi får utdelt hver vår morgenkåpe og kan finne et sted å vente til det kommer en drømmolog og henter hver og en av oss. Når jeg er blitt gjort klar med lysterapi og desinfiserende sitronvann, blir jeg ført lenger inn i lokalet til et rom med stoler i ulike høyder med et slags presenningtelt under setene. Jeg blir fortalt at dette er min drømmealkove, og at jeg må legge meg ned og stikke hodet inn under teltet. Inne i alkoven er det en svakt pulserende pære med et varmt lys. Lyden i rommet er høres ut som om noen har søkt «mindfullness» på Spotify, og som merkelig nok gjør at jeg automatisk tenker at jeg må la tankene få vandre fritt.

Mens jeg ligger og transcenderer, hviskes det fra utsiden inn i alkoven min: «Æ ska gi dæ ein drøm, utpå torget her står det ei ku, dein står der og et gras», og noen minutter etterpå blir jeg fortalt at alt kommer til å bli som jeg vil. Vanligvis er jeg ikke noe fan av new age-tilnærminger, og vi (dansekunsten) hadde en lang periode for noen år tilbake der «iscenesettelse» var byttet ut med «rituale», selv om publikum satt passivt fast i amfiet, og rommet stinket sage og Palo Santo. Men i Et drømspel… lar jeg meg forføre inn i fantasien. Mulig det har noe å gjøre med at det balanseres på et så mesterlig vis mellom den (irriterende, men) sjarmerende trønderske skråsikkerheten og det åpenbart tøysete. En lun, men omsorgsfull tilnærming til et tema som flere av dem som har møtt opp og som er med i forestillingen er opptatt av; for hva er det egentlig Saupstadværingene drømmer om?

Det er synd om menneskene

Vi får beskjed over høytaleranlegget om at vi kan krype ut av alkoven og sette oss, for nå begynner drømmespillet. Min stol ligner en dommerstol jeg må klatre opp i, sånn som man bruker på tenniskamper. Vi er vendt mot butikkvinduet med utsyn mot torget. Musikken endres til sirkus-lignende pop og utøverne kommer til syne fra utsiden. De forflytter seg frem og tilbake i en klynge som en stor plastikk-amøbe. Jeg er en sucker for slapstick og sitter å humrer og ler under visert mitt, enda gøyere blir det når saupstadværingene går intetanende forbi og blir en del av spelet. En uaffektert eldre dame presser ansiktet mot ruta for å bedre se inn hos oss, mens utøverne danser lik greske statuer rundt og forbi henne. Etterhvert forflytter de seg inn i salen vi sitter i, og dansen kommer tettere på oss, enten som en flokk som skyller gjennom rommet og oss, eller som korte dansesoloer og monolog.

Teksten er en blanding mellom det folk på Saupstad faktisk drømmer om, frie påhitt og eksistensielle motsetninger, ikke ulikt Strindbergs opprinnelige stykke. Vi mennesker savner det vi før tok for gitt, plutselig blir parkeringsplassen et viktig møtepunkt samtidig som man drømmer om flere grøntområder. Fpu-lignende gründere med sine grønne takterrasser og uteservering som vil bidra til et «levende og pulserende» nærmiljø blir uglesett, selv om man lenge har drømt om et rikere uteliv. Det er synd om menneskene! Følelsan dæm slit i mæ – vi dras i ulike retninger av ville hester av motsetninger, besluttsomhet og disharmoni.

Hensyn og omtanke

Når drømmespelet er over blir vi invitert til å bli og utnytte de ulike drømmebehandlingene senteret har å by på. Jeg benytter sjansen til å få utstrålingen min lest og å sende ut en drøm til det globale drømmenettverket. Jeg prøver å legge godviljen til og forsøker å drømme noe fint; man vet jo aldri. To timer fyker av gårde, at de unngår at så mange ideer og påfunn føles umåtelig eller rotete er godt gjort. Jeg opplever også at ungdommene som er med koser seg og møter produksjonen med en nødvendig dose alvor og distanse.

Første versjon av Roels Et drømspel ble gjenomført på Tøyen i 2021^[i] i forbindelse med Tøyenløftet. Et bydelsløft som i etterkant har blitt mye kritisert for mangel på langsiktige tiltak og omtanke rettet mot ungdommene over 15 år. Vi får håpe at områdeprogrammet er lyttende til folket og spesielt ungdommene på Saupstad, det er jo tross alt de som har dårligst forutsetninger for å materialisere drømmene sine. Da er det fint at Et drømspel gjør akkurat det, om det så er bare for en stakket stund.

(Forestillingen er bygd på Utopia – et drømspel fra Tøyen utviklet av Maja Roel og Toril Solvang)