Drifter og distanse

Det grusomme har allerede skjedd: Medea har drept ikke bare ektemannens elskerinne for å hevne hans svik, men også sine egne

MORAL IFØLGE MEDEA

Tekst: Athena Farrokhzad

Regi: Saila Hyttinen

Med: Synnøve Fossum Eriksen og Janne Kokkin

Scenografi og kostymer: Vilde Jønland

Musikk og lyddesign: Gyrid Nordal Kaldestad

Lysdesign: Daniel Takle Piel

Trøndelag teater, teaterkjelleren, premiere 29. januar 2023

barn.

I Moral ifølge Medea på Trøndelag Teater møter vi dramatikkhistorie-kjendisen Medea der tragediedikteren Evripides slapp henne i 413 f.kr. «Dramaet er over og hun står alene igjen uten barn, ektemann, hjem og familie, med moralen som eneste følgesvenn», slik Trøndelag Teater beskriver det i programteksten.

Ettertenksomt

Poeten og dramatikeren Athena Farrokhzad har altså plukket opp tråden fra et av antikkens mest kjente tragedier, og lar Medea gå i dialog med sin egen og vår moral, 2500 år etter Evripides’ skuespill. Fokus rettes her mer mot figuren selv framfor handlingene hennes, og hun er svært bevisst på sin egen posisjon som en av historiens mest omdiskuterte og uutgrunnelige litterære skikkelser:

Menneskeheten hadde noen spørsmål og jeg besvarte dem grundig.

Nå trenger ingen lenger å sveve i uvisshet, ingen trenger å undre.

Nå vet alle hva et desperat menneske er kapabelt til å gjøre.

Noen måtte ta på seg rollen og jeg var som skapt for den.

Den filosofiske bearbeidingen av myten forsterkes i Saila Hyttinens regi: Forestillingen er svært teksttung, kvalene Medea føler eller ikke føler vektlegges i en messende dialog mellom de to figurene Medea og Moralen.

Den kan leses både som en anklage og et forsvarsskrift, men mest som et innblikk i en evigvarende grubling over udådene som er begått.

Synnøve Fossum Eriksen som Medea og Janne Kokkin som Moralen framfører teksten så tydelig og dynamisk at det er umulig ikke å lytte intenst. På tross av den korte forestillingslengden (1 time og 10 minutter) og at de to skuespillerne i store deler av tiden henvender seg vekk fra hverandre på scenen, oppleves tekstframføringa ettertenksom og lyttende.

Det skaper spenning og nerve i den øvrige tilsynelatende flate dramaturgien.

Skjelver

Når vi tar plass på det trange amfiet i Teaterkjelleren, står Moralen (Kokkin) langt bak på scenen og starter med å føre ordet, mens Medea (Fossum Eriksen) sitter bredbeint på en stubbe midt på scenegulvet og stirrer rett på oss.

Den direkte henvendelsen av publikum er noe vi kjenner igjen fra Verk produksjoners forestillinger, der regissør Hyttinen har vært sentral helt fra starten. Som publikum er vi altså invitert inn. Men selv om blikket til de to skuespillerne ofte nagles i oss, og selv om Fossum Eriksen ofte flekser muskler, skjelver de to konstant og nesten umerkelig på hodet eller søker seg famlende inn i forestillingas koreograferte partier. En utsøkt måte å legge inn menneskelig usikkerhet i det tilsynelatende sterke og skråsikre.

Helhetsinntrykket er likevel nokså flatt og kjølig, og man må konsentrere seg for å få med seg nyansene i spillet, i lydbildet og det visuelle.

Stilisert

Selv om forestillinga er teksttung, vektlegges også en særegen fysisk tilnærming til teksten: Stiliserte, gestiske og koreograferte partier settes opp mot det tekstfokuserte – noe som gir antydninger til luft i det messende. De to rollefigurene reflekterer høyt i en veksling mellom monologer, dialoger og koringer over Medeas handlinger og valgmuligheter, over forholdet til barna, og over den uretten hun har vært utsatt for.

Vilde Jønlands scenografi og kostymer består av kontraster mellom hardt og mykt: Nakne, svarte scenevegger og gulv kontrasteres av et hvitt, mykt og tykt strikket teppe. Grovhugde stubber i hvert scenehjørne skaper kontrast til skuespillernes bare armer. De svarte kostymene kontrasteres av mykt og løsthengende hår.

Jeg lar meg særlig fascinere av skuespillernes sminke: Glittersminke markerer og uthever overraskende kroppsdeler. Hos Medea er øynene, øreflippene og skuldrene framhevet av glitter, hos Moralen er det halsmusklene. Nok en kul og kroppslig understreking av både styrke og sårbarhet.

Sakralt

På bakveggen har lysdesigner Daniel Takle Pil heist en enorm, kaldt lysende ring, som minner om Ledlys-ringene profesjonelle fotografer eller videobloggere bruker for å framheve ansiktsuttrykk. Ringen blender både utøverne på scenen og oss i publikum, lyset lar oss ikke slippe unna. Er vi en jury som skal tvinges til å lytte oppmerksomt på rettergangen, muligens? Det hele oppleves iallfall en anelse kompromissløst, som om vi blir tvunget til oppmerksom lytting.

Utover i forestillinga heises ringen opp til horisontalt over scenegulvet som en glorie, og gir mulighet til å lese det som utspiller seg som noe mer sakralt. Men det er så nennsomt gjort, alle tolkningsmuligheter bare antydes.

Gyrid Nordal Kaldestads illevarslende og klangfulle lyddesign flettes fint inn med tekstframføringa og er med på å underbygge min uvanligbegjærlige lytting til teksten. Det er også et friskt brudd når Kaldestads organiske lydspor mot slutten avbrytes av at de to skikkelsene på scenen synger med til den eksentriske og politisk hardtslående rapperen M.I.As F.I.A.S.O.M. Når akronymet «Freedom Is A State Of Mind» repeteres og repeteres, før det pareres med «Whatcha gonna do with mine?» er det et stilig oppspill mot Medea som überkjent feministsymbol.

Men det hele oppleves likevel i overkant tenkt. Jeg blir iallfall ikke veldig berørt.

Innovervendt

Det var Kjersti Horn som for få år siden inviterte Farrokhzad til å skrive fortsettelsen på Evripides eksplosive stykke. I Horns regi på Nationaltheatrets Torshovscene i 2019[1] framførte Selome Emnetu begge stemmene i en lavmælt monolog som bare ble mer og mer innovervendt utover i forestillinga.

I Hyttinens regi er Moral ifølge Medea litt mer vendt ut mot publikum. Men det emosjonelle engasjementet for karakterene uteblir dessverre lell.

Selv om alle virkemidler bygger opp under en enorm konsentrasjon rundt det som utspiller seg på scenen, er det altså likevel vanskelig å bli skikkelig engasjert av det som fortelles. Jeg tror det muligens handler om at temaet barnedrap behandles så rasjonelt, cerebralt, stilisert og kjølig.

Urmareritt

At mor blir en fremmed, at hun ikke kan berge deg, er kanskje et av ur-marerittene til alle som har hatt en mor. Når hun går til det skrittet at hun til og med kan drepe sine egne barn, er det gjerne så emosjonelt ladet at det nesten ikke går an å se på det med klartenkt distanse. Men her behandles temaet altså mest som intellektuell idé.

De to klassiske moralske reaksjonene på Medeas ugjerninger i de utallige kunstneriske bearbeidelsene er gjerne motstridende: Den ene fordømmende overfor det onde, den andre på et vis forståelsesfull og forklarende. Men dramatiker Farrokhzad har bedyret at hun ønsker å se en tredje vei – med å fokusere på barna[2].

Det er svært ømme partier i Farrokhzads tekst når Medea omtaler barna sine. Denne ømheten får iallfall ikke jeg helt tak i i denne svart-hvite og stiliserte sceneversjonen. Om det også hadde blitt gjort bittelitt mer rom for det inderlige, tror jeg engasjementet for fortellingen ville økt.

(Publisert 01.02.2023)