Martin Svedman, Per Bogstad Gulliksen, Bertil Greging i «Når jeg drikker», Trøndelag Teater 2024. Foto: Thomas Tveter.

Distanserte dikt om alkoholisme

(Trondheim): Fire klovner med tomme plastflasker som hatter, gjør Martin Svedmans diktsamling «Når jeg drikker» som teaterforestilling. Den makter å leve sitt eget liv i og rundt diktsamlingen. Det blir overraskende bra.

Publisert Sist oppdatert

Martin Svedmans diktsamling, «Når jeg drikker», kom ut i 2019. Flere kritikere var begeistret over

når jeg drikker

av Martin Svedman

Av og med: Martin Svedman, Per Bogstad Gulliksen, Bård Lie Thorbjørnsen og Bertil Greging

Trøndelag Teater, Teaterkjelleren, 13. september, 2024.

boken, for dens helhetlige form og dens evne til å behandle alkoholisme som tema. En sammenlignet sågar Svedman med Charles Bukowski. I boken forteller jeg-personen om da han fant gleden i rusen allerede som elleveåring. Det er en reise gjennom ungdom, voksenliv, familie, brutte forhold, behandling, abstinens, AA-møter, angst og depresjon. «Når jeg drikker» er en enkel og direkte diktfortelling i fem deler om en brutal og voldsom virkelighet, men likefullt sobert (!) skrevet. Jeg-personen har en distanse til det som fortelles.

på fredager / lager jeg middag / drikker / to flasker vin / tar en øl / før kinoen / fem øl fire whiskey / på byen / på lørdagene / går sofie i butikker / treffer venninner / mens jeg sover ut / drikker / en halv flaske vodka / etter at hun / har lagt seg / om morgenen / før hun våkner / kaster jeg opp / drikker resten / av flasken

Fire kunstnere er fire klovner

Bård Lie Thorbjørnsen og Martin Svedman. Foto: Camilla von Køppen

Skuespiller Per Bogstad Gulliksen, scenograf Bård Lie Thorbjørnsen, billedkunstner Bertil Greging og dikteren Martin Svedman har laget denne forestillingen sammen, og er alle aktører på scenen. Når publikum kommer inn i den lille salen, ligger fire menn på scenegulvet og stirrer inn i hver sin lyskaster. Er de opplyste eller fire avslørte selv? Alle lysene i salen er lavt plasserte. Enten på gulvet eller på en stol. Mennene ligger der lenge i taushet. Lenge. Så reiser de seg opp, tar på seg flaskehatter og begynner å legge ut jernplater på gulvet. De tar seg god tid i alle sine gjøremål. Jernplatene lager skvulpende lyder når de håndteres.

Så dras boken fram og det leses. Det er ikke så lett, for lyset kommer nedenfra, og godt voksne menn trenger godt lys for å kunne lese. Derfor står de litt krokrygget, vridd i overkroppen for å få nok lys til å se teksten ordentlig. De leser jevnt og tydelig, og med fast stemme. Slik blir innholdet i teksten løftet ut fra boksidene og overlevert oss, uten effekter eller affekter.

driter på meg i en taxi / hva slags taxi / har hvite seter / taxien hadde hvite seter

En forestilling med få virkemidler

Det er en grovt tilhugget og enkel forestilling vi møter, kanskje like mye en installasjon som teater. De skulpturelle sidene er sentrale, både fra aktørene som med gjenstandene, for rekvisittene er få, og det er lite bevegelse hos aktørene. De er sminket som klovner, men med sminken rennende og gnidd utover. De står der nærmest som skrekkfigurer i det mørke rommet. Mest bevegelse blir det når de henter fram rekvisitter, eller skrur på og av en CD-spiller med Mozart. Etter den første lesningen blir det hentet en stor isoporblokk, en søyle som Per Bogstad Gulliksen klatrer opp på. Da går Martin Svedman med et lys og Bertil Greging med et speil, og følger ham med gjenskinnet der han går rundt på toppen av søylen. Etterpå blir det satt bein på isoporblokken med bøyde jernstenger.

Bertil Greging. Foto: Thomas Tveter

Martin Svedman har på seg en engelsk skolejakke og spiller crocket mellom jernbøylene med en metallkube. Senere finnes fram en annen isoporboks, med slåbroker oppi, som de tar på seg. For nå handler det om rusbehandling. De få effektene og virkemidlene gruppen har valgt viser seg å fungere godt opp mot teksten. Diktene gir bare små fragmenter av livet med og uten alkohol, og virkningene av den. De i hovedsak statiske omgivelsene som blir satt opp mot diktene, gir dem rom. Teksten blir framført messende og monoton, og da er det møtet mellom indre og ytre bilder som skaper fortellingen. På den måten har de skapt en tolkningsåpen forestilling som gir plass for publikum, og egne tanker og opplevelser.

jeg skrur av mobilen / låser meg inne / med en plan om å se på netflix / røyke sigaretter / ikke komme ut / før skjelvingen har gitt seg / kan ikke holde et glass / fyller vasken med vann / drikker rett fra vasken / etter tre dager / får jeg i meg en skje / fiskesuppe / det er deprimerende / når jeg drikker igjen / er det som å bli frelst

Publisert 01.10.2024, rettet fotobyline, kl. 23.15

Powered by Labrador CMS