Digitalt nærvær

Det har vært rettet kritikk mot teatrene de siste ukene, både fra de som etterlyser at teateret er mer aktive i å utvikle formater tilpasset forsamlingsrestriksjonene, og de som har sett seg lei på alt som nå gjøres digitalt. I et velfundert innlegg her i tidsskriftet (http://shakespearetidsskrift.no/2020/04/produksjon-enhver-pris) stiller Mariken Lauvstad betimelige spørsmål omkring scenekunstneres overivrige trang til å spy ut ting på nett i disse tider. Det er naturlig å tenke at det er produksjoner som disse hun har i tankene. Frykten for å ikke være aktuell, kan føre til at barnet kastes ut med barnevannet. Vi risikerer å miste selve kjernen i teateret; at nærværet forsvinner, argumenterer hun. Selv har jeg følt på noe av den sammen uroen. Det ligger jo i teaterets natur at det utspiller seg i sårbarheten ved et felles nærvær. Likevel: Hvordan er det mulig å se teater og ikke være nærværende? I teateret er nærvær en konvensjon som alltid har vært i endring. Med et ønske om å forstå hvordan de digitale koronaversjonene forvalter teaterets ideal om nærvær vil jeg se de tre digitale produksjonene.

Hjemmelaget collage

EBOB er Haugesund Teaters nettversjon av En beretning om blindhet, som ble spilt på teateret tidligere i år. Den legges ut i episoder på Youtube og på teaterets nettside. Forestillingen baserer seg på romanen, med samme navn, av José Saramago. Den handler om en epidemi som gjør folk blinde. Og selv om det er uklart om denne sykdommen er medisinsk eller skyldes en åndelig oppvåkning er parallellene til dagens pandemi tydelige.

Nettversjonen er filmet i hjemmekontorene til skuespillerne og legges ut som episoder på fem til tolv minutter. I første episode forteller alle historien fra sitt perspektiv. Det er tydelig at de har fått frihet til å leke seg med mobilkameraer og PCer. De har filmet seg selv og sine omgivelser mens de forteller historien i situasjoner preget av en ensom, og ja – desperat kreativitet. Det hele er klippet sammen til en stor collage som driver historien framover. De lekne vinklingene og den raske klippingen skaper rytme og driv i en fortelling som hverken er filmatisk eller teatral, men mer som en blanding av utsagn på sosiale medier, klippet sammen av en som akkurat har lært seg alle mulighetene i iMovie. Episodene er preget av en teatral lek med virkeligheter.

En meta-lek

Leken er også tydelig når teatersjef og regissør for forestillingen, Morten Joachim, innleder og avrunder episodene. Mens han filmer seg selv med mobilkameraet oppfordrer han oss til å vaske hendene, og gir oss både forutsetningene for produksjonen og knagger for å henge med i historien. Det er betryggende og gjør det lettere å følge med. For etter hvert blir det tydelig at meta-lagene er mange. Episode to innledes med at skuespillerne leser manus på sin private PC. Der står det som teatersjefen akkurat har sagt. Snart skal de også diskutere hvem som skal spille de ulike rollene. I de private stuene brukes det som er tilgjengelig for å illustrere historien. Bilder fra internett og deres egne nettmøter klippes også inn.

Dette får meg til å tenke over mine fordommer mot teater på skjerm. For paradoksalt nok så opplever jeg en form for nærvær i dette grepet. De ulike vinklingene på historien om en verden som rammes av en merkelig sykdom, fortalt i et språk hvor de hele tiden utfordrer med nye vinklinger, påfunn, estetikker og overraskelser, får meg til å tenke at ja – slik lever vi i dag. I form og innhold speiler de en virkelighet hvor sammenblandingen av historier, kommentarer, estetikk og perspektiver skjer digitalt. Intellektuelt er det gøy å tenke over hvordan dette speiler måten vi er nærværende på i disse tider. Men er det et teatralt nærvær?

I episode fire har jeg rukket å bli ør i hodet av alle perspektivhoppene og påfunnene for å få fortalt historien. Jeg gjør noe jeg ikke kunne gjort på teateret. Jeg setter dem på pause og henter meg en kopp kaffe. Det er først tilbake i sofaen at jeg tenker over hva det er jeg har gjort. Dette er ikke live. Jeg kan selv styre tiden. Det er befriende, men opplevelsen skaper også et tyngende og ensomt ansvar. Med frihet kommer alltid ansvar.

Lengsel etter å se deltagelse

Ønsket om å slippe ansvaret for egen opplevelse og tolkning ga meg forhåpninger til Villanden – koronaversjonen av Teater Ibsen. Premiereinvitasjonen på Facebook fikk meg til å håpe på en direktesending à la konsertene som legges ut på Brakkesyke. Denne gangen skal jeg følge med i kommentarfeltene, tenkte jeg da jeg benket meg i sofaen for første episode. For slike kommentarfelt oppfordrer jo til sosial interaksjon og deltagelse. Der finnes muligheten for et felles sosialt nærvær hvor man, i likhet med i teatersalene, speiler hverandre og muligens bygger en felles sosial disiplin (uten at de er kjent for å være preget av det). Og grunnkonseptet i Thomas Byes bearbeidelse av Ibsens stykke skal visstnok springe ut av diskusjoner teatersjefen har hatt med flere i Skien; er Gregers Werle en helt eller en skurk? Er han skyldig i Hedvigs selvmord?

Produksjonen er også en bearbeidelse av Vildanden – et rettsdrama, som jeg så på premieren på Teater Ibsen for noen måneder siden. Min anmeldelse kan du lese her (http://shakespearetidsskrift.no/2020/02/domt-fiksjon), men kort fortalt opplevde jeg at iscenesettelsen slo bena under grunnlaget i Byes bearbeidelse av teksten. I hans versjon blir nemlig historien iscenesatt som en rettssak, men denne gangen som en videokonferanse – på nett. I originalversjonen deltok ti utvalgte publikummere som lekdommere på scenen. Er det nå vi skal få se hvordan nettrollene i Skien dømmer i saken? undret jeg.

«Live»

I likhet med EBOB legges også Vildanden – koronaversjonen ut som episoder. Første episode er satt av til Greger Werles forklaring. Skuespillerne sitter i nøytrale hvite rom, og vi ser kun overkroppen til de ulike aktørene – fire av gangen. Det skaper illusjonen av å observere en live videokonferanse. Raskt avsløres det at jeg også denne gangen er vitne til et opptak. «Jeg kan se at juryen er tilstede», slår dommeren fast med et raskt blikk ned på skjermen. På Facebook kan man lett se hvem som ser på, og om dette virkelig hadde vært live ville det gitt dem mye å spille på.

I første episode følger jeg allikevel med i kommentarfeltet. Det strømmer inn ros og kommentarer om at de spiller bra. Administratoren til Teater Ibsen, og Bye kommenterer tilbake; takker og bukker. Det får meg til å trekke på smilebåndet – kanskje fordi det har motsatt effekt på meg enn hva jeg trodde. Jeg føler meg mindre påkoblet et felles nærvær. Jeg synes ikke at de spiller så bra, eller: Det ville vært skikkelig bra om skuespillerne nå reagerte på disse kommentarene, tenker jeg. Jeg savner live-elementet.

Teknologiens restriksjoner hjelper til

Allikevel – videokonferanseteknologiens utfordringer er gjenkjennbare. I likhet med EBOB speiles gjenkjennelige elementer i opplevelsen av å være nærværende på nett. Verbale avbrytelser av motspillerne fungerer dårlig. Alt tar litt lengre tid. Ansiktsuttrykkene kommer «tettetere» på når vi ser dem på film. Det får meg til å lytte bedre og til å fokusere mer på det som blir sagt. Jeg tenker på versjonen jeg så på premieren – kjenner igjen mange av replikkene. Hvordan Ibsens ord blir blandet sammen med et nåtidig norsk, kommer tydeligere fram i dette formatet. Kanskje fordi de fremføres med større ro enn i sceneversjonen?

I episode to innser jeg at det nedstrippede formatet gjør at historien og Byes prosjekt fremstår klarere enn i sceneversjonen. Det teatrale ved en rettssak blir tydeligere uten den teatrale innpakningen. Dimensjonen med at karakterene kan lure deg ved å manipulere sin framtoning blir sterkere enn den var i det teatrale uttrykket som preget sceneversjonen. Det fanger meg inn i Byes prosjekt. Når jeg søndag kveld har sett episode tre, opplever jeg, til tross for det manglende live-elementet, at de lykkes bedre i å belyse Greger Werles skyld i Hedvigs selvmord. Det får meg til å stille spørsmål ved mine egne fordommer: Kanskje teater faktisk kan bli bedre på skjerm?

Satire

På fredag kastet også Teater Innlandet seg på trenden. Deres produksjon Koronamonologene legges også ut som episoder. Men i motsetning til de andre produksjonene er det ikke snakk om bearbeidelser av sceneversjoner, men monologer som er skrevet for dette formatet spesielt, av dramaturgen Jørgen Strickert.

Strickert er kanskje best kjent som satiriker i P2s Salongen, og de to første episodene fremstår som satirer over i-landsproblematikkene som oppstår i koronakrisen. I første episode hører og ser vi skuespiller Anne Guri Tvedt. Hun forteller om angst for edderkopper, sykdom og for ikke å være en del av felleskapet, hjelpeløsheten hun opplever når hun innser at hun ikke vet hvordan hun kan hjelpe, og aggresjonen man kan oppleve mot en tomatplante. I episode to møter vi Tom Styve, som i telefon selvsikkert forteller om karantenen etter ferieturen til Alpene, om ønsket om å få koronaen for å bli «ferdig med det», og om de økonomiske konsekvensene pandemien har for russe-bedriften hans. I begge episoder lar rollefigurene sin frustrasjon gå ut over den gamle damen Brinkmann. Tvedt kjøper en hund til henne som hun ikke vil ha – for å tilfredsstille sitt behov for å være til hjelp. Styve forgriper seg på henne seksuelt i jakt på å bli smittet av viruset.

Bedre som radioteater?

Jeg undrer meg over hva det visuelle laget egentlig tilfører monologene. I første episode ser vi en desperat Tvedt lage smoothies, drive hjemmetrening og klappe for helsearbeiderne. I Styves monolog sitter han bare i en sofa og snakker i telefonen, av og til avbrutt av klipp fra Donald Trumps merkverdige pressekonferanser. For meg er det uklart hva de vil tilføre tekstene med disse «iscenesettelsene». Er det jeg som begynner å bli lei skjermlivet, eller hadde det vært bedre som radioteater? Jeg benytter meg av friheten og ansvaret formatet gir i forhold til min egen opplevelse, skrur skjermen i svart og later som om det er radioteater. Jeg tenker at du og Teater Innlandet godt kan prøve det samme.

Ikke alt koronateater behøver å foregå på skjerm. Den som tør å lete etter teaterets muligheter til å speile samtiden og til å skape nærvær i nye formater vil finne et vell av muligheter. Det merkelige, ensomme nærværet som oppstår digitalt er en ting som preger alle disse produksjonene. Det speiler samtiden på ulike, og interessante måter. Gjennom å være videoer utelukker de live-elementet. Muligheten til å kontrollere egen tid gir oss frihet og ansvar til selv å kontrollere eget nærvær. Men selv om jeg tror det hadde vært mye å hente i å nærme seg live-situasjonen digitalt, imponerer disse produksjonene meg i sitt ønske om å speile samtiden. Deres søken etter å være nærværende i samtiden oppleves som mer relevant enn de teatrene som har valgt å sette tiden på vent. I en tid hvor det legges mye vekt på økonomiske og administrative konsekvenser av nedstengningen, er det befriende å se at noen tar samtiden på alvor og påpeker de kulturelle og kunstneriske dimensjonene ved å leve her og nå. Det bør tjene som en god påminnelse om at teaterets ansvar for samtiden ivaretas når kunstnerne får jobbe. (Publisert 28.04.2020)