Det kommer til å bli gjort et unntak i ditt tilfelle

I Full spredning følger vi den indre dialogen til fastlegen Elin, som midt i livet forsøker å finne mening

full spredning

Av Nina Lykke

Nordnorsk oversettelse: Endre Lund Eriksen

Regi: Ingrid Forthun Scenograf og kostymedesign: Gjermund Andresen Lysdesigner: Jon H Paulsen Lyddesigner: Stian Weenås Vevik

Dramaturg: Morten Kjerstad Lys: Malin Tara Viketun Sakstad

Hålogaland Teater, 5. september 2024

i det trauste og gjentagende. Selvmedlidende forsøker hun å resonere seg ut av skyld i et pågående utroskap. Det var jo ikke hun som hadde tatt kontakt først, hun sendte en venneforspørsel ja, men det var ved et uhell. I tillegg kommer misantropien snikende i et krevende yrke der en endeløs strøm av pasienter, som i behov for henvisning og bekreftelse, helst vil ha kjappe løsninger kontra å faktisk måtte gjøre en innsats selv. I Hålogaland Teaters oppsetning møter vi Elin på samme sted som i boken, sovende på kontoret sitt, fortsatt gift, men separasjonen er et faktum.

Det floker seg til i døren

Trude Øines, i rollen som Elin, ruller av benken og ned på gulvet når hun vekkes til lyden av en tekstmelding. Krabbende i mørket, forsøker hun å navigere seg frem til telefonen og slår hodet i skrivepulten: “faen i hælvete”, utrykker hun på bredt nordnorsk. Tanken streifet meg om hva de kom til å gjøre med alle Oslo vest-referansene i boka, men vi befinner oss langt unna Solli plass og er godt plassert i Tromsø sentrum. Meldingene er fra Bjørn (Jørn-Bjørn Fuller-Gee), Elins barndoms-eks, nåværende elsker og fluktprosjekt. Han lurer på hvorfor hun ikke svarer? Elin påbegynner en frustrert klagesang om livet, menneskeheten og at alt som kunne gå galt, har gjort nettopp dét. I kontemplasjonen forsøker hun å overbevise seg selv om hvor uungåelig det hele var, og at det, med nærmere ettertanke, var Bjørn som jo var den mest ivrige av dem to.

En stemme som lyder over høytaleranlegget spør retorisk om det virkelig ikke var noe hun kunne ha gjort annerledes? Stemmen tilhører det anatomiske plastskjelettet Tore, Elins indre dialog og moralske rettesnor. Skjelettet byttes snart ut med Kristian Fr. Figenschow, malt i ansiktet for å ligne en hodeskalle og iført grønn kåpe med påsydde ribbein. Tore er blanding av Dr.Frank-N-Furter og Erlend Elias, belærende og frekk, på et klagende nordlansk med lange vokaler. Sammen med Elin, hopper de fram og tilbake i tid og forøker å nøste opp i kaoset. Imens hoper det seg opp utenfor kontoret, pasientrekken virker å være uendelig.

Kammerspill

Øines og Figenschow har god dynamikk og timing, og dialogen dem imellom raser av sted og er lettfattelig og morsom. Men allerede her lugger det litt i denne tolkningen. Jeg opplevde Elin i boken som tørrvittig og sarkastisk, men fattet. Fornektelsen var en åpenbar selvmotsigelse fordi det mellom linjene kunne leses som at hun egentlig er glad for at det skjer noe, at hun bak i bevisstheten et sted kjente på en eller annen form for spenning; et snikende håp om endring. I Hålogaland Teaters tolkning er Elin hysterisk, en kvinne påranden, der ønsket om å si fra seg alt ansvar fortoner seg mer som en vrangforestilling. Energinivået er høyt fra start av, noe som igjen gjør dramaturgien forutsigbar. Når det virkelig floker seg til og Elin ukontrollert begynner å si høyt hva hun tenker om pasientene som er i rommet, oppleves det ikke som en reell dramatisk stigning, men at det er her vi har vært hele tiden.

Stalking på ulike sosiale medier og meldingkorrespondanse blir projisert på kontorveggene, slik at publikum får innsyn i litt av den selektive hukommelsen til Elin. Scenografien er todelt, der legekontoret ligger i forgrunnen, representerer nåtiden, og fungerer som en ramme de kan gå inn og ut av fortiden med. Fortiden er konstruert som en bratt oppoverbakke, der bord, stoler og lamper kan heises opp og ned etter behov. Bakken gjør det vanskelig å gå og sitte, et enkelt, men smart grep som understreker den klønete og ustabile dynamikken mellom Bjørn og Elin, eller mellom henne og hennes mann, Aksel (Espen Mauno). Dette gir anledning til flere morsomme fysiske utfoldelser, blant annet en utagerende fyllekule og en deilig klein sexscene.

Samtid og satire

Det er ikke på ingen måte feil å fokusere på de morsomme og presise observasjonene i Full spredning. Lykkes fortelling om menneskers evne til å lyve for oss selv og følelsen av aldri helt å bli fornøyd, er noe de fleste kan kjenne seg igjen i: Kan grunnen til at jeg føler meg så sliten og trøtt ha noe å gjøre med overdådig scrolling og alkoholinntak rett før leggetid? Nei, jeg er nok gluten sensitiv. Gøy er det også å se hvordan Elin og Aksel på hver sitt hvis gradvis flykter fra seg selv og ekteskapet. Aksel tilbringer all sin fritid på forberedelser til maraton, knapt holdt sammen ved hjelp av dyr lycra sykkelshorts med seler og polstring i skrittet. Elin derimot, ligger på sofaen og storkonsumerer fjernsynsserier og pappvin (den dyreste de har på vinmonopolet, selvfølgelig). Men dette er jo strengt tatt bare det øverste laget i fortellingen, hvor blir det av det gjenkjennbare som treffer der det gjør vondt mens man ler?

Nina Lykke er ikke kjent for det mest komplekse karaktergalleriet, så jeg stiller meg undrende til Hålogaland Teaters ønske om å kjevle ut Elin enda mer, heller enn å gi henne flere lag. Er det kanskje for at det skal treffe bredere? Men humoren og gjenkjennelsen forsvinner jo ikke fordi om man velger å vise de vonde sidene i boka, som når Elin forteller om barndommen sin. Her får vi et innblikk som kan fortelle oss noe om behovet for trygghet, og hvorfor hun tviholder på et dødt ekteskap og en tilsynelatende trygg fasade.

Det er lenge siden noe har vært i orden

I Hålogaland Teaters Full spredning drives historien litt for overfladisk fremover. Mye av den satiriske middelklasse-kommentaren har blitt silt vekk, og det som er igjen bidrar utelukkende til å skape en komisk effekt. Jeg hadde for eksempel helt glemt at Elin var utro, det fremsto som en detalj i boka, men i forestillingen dyrkes det til det kjedsommelige. Joda, det er morsomt, innimellom, takket være gode skuespillerprestasjoner. Spesielt det rike pasientgalleriet, er lekent og deilig overspilt av Hanne Mathisen Haga og Espen Mauno. Forestillingen fremstår som en enkeltstående og gøyal fortelling, som handler om hu derre Elin, men som oppleves unikt for henne. På den måten gjør Ingrid Forthun detkomfortabelt for publikum, som kan lene seg tilbake og slippe å dvele for lenge ved egne liv og eventuelt hvor medskyldig man er i sin egen hverdagstragedie. Ikke ulikt karakteren Elin, som i alle fall ikke må ta seg sammen, for det er jo alle de andre det er noe galt med.

Publisert 18.09.2024