Denne galskapen må opphøre

Denne talen starter med mange konjunktiver. Jeg skulle stått på scenen til Burgtheater og åpnet Wiener Festwochen. Jeg skulle vært første urbefolkningsrepresentant til å holde tale på dette teatret, som jeg har hørt er det største og rikeste i verden. Jeg skulle åpnet med et sitat fra en europeisk klassiker, Antigone: «Jorden er rik på underverk. Største underverk er mennesket selv»*

For jeg skulle kommet rett fra prøvene på en brasiliansk-europeisk nytolkning av Antigone, i Amazonas. Jeg skulle spilt Antigone, som setter seg opp mot herskeren Kreon, som ikke tillater at hennes bror blir gravlagt, fordi han regnes som en fiende av staten. Koret skulle bestått av overlevende fra en massakre den brasilianske regjeringen begikk mot landløse. Vi skulle oppført forestillingen på en okkupert gate gjennom Amazonas - der skogen står i brann. Det skulle ikke være et teaterstykke, men en aksjon. Ikke en kunsthendelse, men en akt av motstand mot statsmakten som ødelegger Amazonas.

En kongedatter, som Antigone

Men ingenting av dette skjedde. Gaten i Amazonas ble ikke okkupert, jeg har ikke spilt Antigone. Vi er på ny spredt rundt i verden og ser hverandre kun på skjermbilder. De europeiske vennene mine har spurt om hvordan det går med meg. Jeg har det bra. Jeg er i skogen. Hos folket mitt, nord i Brasil, ved bredden av elven Oiapoque. Jeg er omgitt av natur som nærer og beskytter meg. Jeg lever til rytmen av regnet og fuglesangen, og utfører ritualer som setter meg i kontakt med mine forfedre. For første gang på 500 år er Europa og Amerika adskilt fra hverandre.

Jeg tilhører Tariano-folkets tredje stamme, torden-stammen. Jeg er en datter av tordenguden. En kongedatter, som Antigone. Ifølge myten var tarianerne opprinnelig mennesker av stein. Men i moderne tid antok vi menneskekropp, slik at vi kunne kommunisere med de menneskene som kom til oss. Moren min, som er en tukana, ga meg navnet Kay Sara. Det betyr: «Hun som bryr seg om andre». På farssiden er jeg altså en Tariana. Som alle andre er jeg en blanding av mye: Jeg er tukana og tariana, kvinne, aktivist og kunstner. Jeg snakker til dere som alt dette.

Vår historie, fortalt av oss selv

Vi tukanoer blir kalt for indianere. Men jeg insisterer på at vi skal kalles urbefolkning. For urbefolkning betyr at man er innfødt. Jeg ble skuespiller for å kunne fortelle om oss, urbefolkningen. I lang tid ble historien vår fortalt med ordene til de ikke-innfødte. Det er på høy tid at vi forteller vår historie selv. Ulykken vår startet da spanjolene og portugiserne kom til landet vårt. Først soldatene. Så de geistlige. Med europeerne kom sykdommene. Millioner døde. Enda flere millioner døde i prestene og soldatenes hender, i en gud og sivilisasjons navn, i fremskrittet og gevinstens navn.

Enkelte forlot skogene for å arbeide på markene. Men etter arbeidet var over ble de drept, slik at man slapp å betale noe. I dag er bare noen få av oss igjen. Jeg er en av de siste blant tarianoene. Så, for noen få uker siden kom altså den neste sykdommen fra Europa: Corona. Dere har kanskje hørt at Manaus, Amazonas hovedstad er rammet på det grusomste av sykdommen. Man har ikke lenger tid til ordentlige begravelser. Mennesker ligger i massegraver, og skyfles vekk av traktorer. Andre ligger på gata, uten å bli begravd, slik som Antigones bror.

De hvite utnytter kaoset til å trenge enda dypere inn i skogene. Brannene blir ikke lenger slukket. For hvem skulle de det? Den som faller i hendene på hogstmennene, blir myrdet. Og hva har president Bolsonaro gjort? Det samme som han alltid gjør: Han trykker hendene til sine tilhengere og håner de døde. Han har gitt sine medarbeidere i oppdrag å informere urbefolkningen om at det har brutt ut en sykdom. Det er et opprop om å drepe oss. Bolsonaro vil fullføre folkemordet på urbefolkningen, som har pågått i 500 år.

Jeg vet: Dere er vant til taler som dette. Når det er for sent, kommer det alltid en spåkvinne eller spåmann til dere. Når Kassandra eller Teiresias opptrer i den greske tragedien, da vet man at ulykken allerede har satt seg i bevegelse. For dere vil gjerne høre oss synge, men ikke like gjerne snakke. Og når dere hører på oss, forstår dere oss ikke. For problemet er ikke at dere ikke vet at skogene våre brenner, og at folket vårt dør. Problemet er at dere har vent dere til å vite dette.

Bare deres dårlige samvittighet

Jeg sier dere altså noe dere allerede vet: For noen år siden tørket sideelvene til Amazonas ut, for første gang i menneskets erindring. Om ti år kommer økosystemet til å tippe, hvis vi ikke handler straks. Denne planetens hjerte vil slutte å banke. Det sier våre, og det sier deres forskere, og det er kanskje det eneste de er enige om. Vi kommer til å gå under, hvis vi ikke handler.

I de siste ukene har man sendt oss en mengde pamfletter, som er undertegnet av berømtheter. Dere vil fly mindre, røve mindre, drepe mindre. Men hvordan kan dere tro at det etter 500 års kolonialisme, tusen år med undertrykkelse av verden kan komme en tanke fra dere som ikke bringer med seg ødeleggelse? Nå dere lytter innover, hører dere bare deres egen dårlige samvittighet. Og når dere reiser gjennom verden, oppdager dere bare skitten dere har sølt den til med. Det fins ingenting dere kan vende tilbake til. Jeg er ikke bekymret for meg selv, jeg er bekymret for dere.

Ingen gevinst, bare livet

For dere er altså tiden inne for å tie. Det er en tid for å lytte. Dere trenger oss, fangene i deres verden, for å forstå dere selv. For saken er enkel: Det er ingenting å vinne i denne verden, det er bare livet som gjelder. Og derfor er det fint at jeg ikke står på scenen på Burgtheater. At det ikke er som skuespiller jeg snakker til dere. For det handler ikke lenger om kunst, det handler ikke lenger om teater. Tragedien vår finner sted her og nå, i verden, foran øyene på oss.

Og det er kanskje det som uroer meg mest, når jeg hører Kreon snakke: Han vet at han har urett. Han vet at det han gjør, ikke er det riktige. At det i enhver forstand er galt. At det vil føre til hans og hans families undergang, apokalypsen. Men likevel gjør han det. Han kritiserer seg selv, men fortsetter å gjøre det han hater.

Denne galskapen må opphøre. Vi må slutte å være slik som Kreon. Vi må være som Antigone. For når rettsløsheten hersker, blir motstanden en plikt. La oss gjøre motstand sammen, la oss være mennesker. Hver på sin måte og på hvert sitt sted. Forenet gjennom vår forskjellighet og vår kjærlighet til livet, som vi deler. (Gjengitt i avisa Der Standard, 16.05.2020. Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe. Publisert 20.05.2020)

Fotnote:

* Gjengitt i den norske gjendiktningen til Østbye, Vandvik og Gullberg. I den tyske tekst siteres gjendiktningen til Hölderlin, som har en annen ordlyd: «Ungeheuer ist viel. Doch nichts ungeheuerer als der Mensch.»