Den «velmente» rasismen
«Det kvite kortet» (2019) av Claudia Rankine viser hvordan svarte mennesker som endelig får et sete ved bordet, blir snakket om og med, men ikke lyttet til, av velmenende hvite allierte. Den sceniske lesningen inngikk i en større presentasjon av Claudia Rankine på Litteraturhuset i Oslo.
Publisert
Sist oppdatert
Under sesongåpningen til Litteraturhuset i Oslo, ble skuespillet Det kvite kortet presentert i en iscenesatt lesning. Det er første gang stykket blir presentert
Det kvite kortet
Temauke: Verden i Svart/hvitt, Litteraturhuset i Oslo
Scenisk lesning av Claudia Rankine
Ovresatt av Camara Lundestad Joof og Kristina Leganger Iversen
Regi: Øyvind Osmo Eriksen
Med: Eivin Salthe, Ellen Birgitte Winther, Judy Nyambura Karanja, Karl-Vidar Lende og Øyvin Berven
Litteraturhuset i Oslo, 19. agust
for et publikum utenfor USA. Åpningsuken er kalt «Verden i Svart/Hvitt», og setter rasisme, diskriminering og undertrykking på dagsordenen. Ikke som et historisk prosjekt; men som en høyst aktuell tematikk. Til å belyse temaene har Litteraturhuset invitert en rekke ledende forfattere, deriblant professor i poesi ved Yale University, Claudia Rankine. Hun fikk sitt store gjennombrudd i 2014 med diktsamlingen Citizen, som avslører hvordan rasediskriminering er en realitet som fortsatt gjennomsyrer afroamerikaneres liv.Fra tennisstjernen Serena Williams til politivoldsofferet Philando Castile og Rankines egne erfaringer, utforskes den psykiske belastningen ved rasisme i dybden.Citizen har vært lengre på New York Times bestselgerliste enn noe annet poesiverk. Det kvite kortet problematiserer hvordan hvite middelklassemennesker, på tross av gode intensjoner, forsvarer sitt eget selvbilde som progressive samaritanere framfor å konfrontere sin privilegerte posisjon som hvite.
A Seat at the Table
Den lovende afroamerikanske kunstneren Charlotte Cummings er invitert på middag til det velstående eldre euroamerikanske ekteparet Charles og Virginia Spencer. Sammen med kuratoren Eric Schmidt, er de sterke beundrere av Cummings verk, især Charles, som har dekorert hjemmet sitt med bilder av svart lidelse. Men til tross for deres beundring for arbeidet hennes, blir de rasistiske undertonene i samtalen stadig tydeligere. «Se så beherska ho er.» «Charlotte, du er ein av oss.» De av oss i publikum som har minoritetsbakgrunn ler nervøst og unisont. Slike utsagn er nemlig svært gjenkjennelige, særlig når man som melaninrik person er i selskap med hovedsakelig hvite. Å rose Charlottes selvbeherskelse, er basert på en stereotypi om at svarte mennesker, og især kvinner, er sinte, høylytte og ikke i stand til å kontrollere følelsene sine. Som en suksessfull svart kunstner som ikke lever opp til the Angry Black Woman-tropen, blir hun belønnet med assimilering: «Du er en av oss.» Hvithet er lik suksess og dannelse, svarthet det stikk motsatte. Dette fastslås ikke eksplisitt, slik som en høyreekstremist hadde gjort i et radikalisert nettforum, det kommuniseres implisitt ved hjelp av ord som virker velmenende, men disse holdningene har mer felles enn vi liker å tro. Og det er dette som er utfordringen når den hvite middelklassen diskuterer rase; holdningene er ofte problematiske, men måten de fremstilles på, gjør dem kulturelt «akseptable». Snillere forkledninger av diskriminerende holdninger, motvirker ikke rasisme. Tvert imot, opprettholder det status quo, men på en sosialt akseptabel måte. På Litteraturhuset kan man høre folk i publikum gispe av noen av replikkene, særlig de drøyere utsagnene. Som i en farse, blir overdrivelser brukt til å vektlegge absurditeten i det som blir sagt. Og ingen avslører det så godt som Virginia, spilt av Ellen Birgitte Winther. Som erklært sympatisør av den svarte frigjøringskampen, virker det tragikomisk når hun blander Charlotte sammen med en annen svart kunstner, uttaler navnet til en svart forfatter feil, og bare så vidt husker navnet på boka hans, som hun visstnok har lest. Hennes forskjellige utspill kulminerer når hun resiterer dødsordene «I Cant Breathe» av Eric Garner, og kaller ham Freddie Garner. Det oppleves som tonedøvt heller enn solidarisk, og det går ikke ubemerket hen av hennes sønn, Alex. Som en samfunnsbevisst milennial deltar han på Black Lives Matter-demonstrasjoner, protesterer mot Trumps rallyer og oppfordrer foreldrene sine til å ransake sin priveligerte rolle. Han fungerer som en sosial samvittighet som avkler hykleriet ved hvitt overherredømme og ideer som kan støtte opp om det.
Enkle grep med stor effekt
De dramaturgiske grepene som er gjort er ganske enkle; scenografien består ikke av annet enn et langbord, et par stoler og en hvit skjerm på en av veggene, som viser noen av kunstverkene skuespillerne diskuterer. Sammen med de hverdagslige kostymene bryter den enkle scenografien det formelle ved forestillingen ned, så det er lite skille mellom oss i publikum og skuespillerne. Det føles som om vi tyvlytter til en samtale mer enn vi ser på en fremførelse. Skuespillerne holder manuset i hånden, da de kun hadde to dager til prøver. Allikevel virker ikke manuset distraherende, og de holder karakterene sine gjennom forestillingen. Særlig Alex, spilt av Karl-Vidar Lende, snakket så raskt og overbevisende at man skulle trodd han hadde hatt langt mer tid på seg.
Svart erfaring til salgs
Stykket tar opp den eksisterende dobbeltmoralen i mye av solidaritetsarbeidet til den hvite middelklassen. Et eksempel er når Alex avslører at farens stiftelse har aksjer i private fengsler. Private fengsel som drives for profitt er et viktig ledd i det såkalte massefenglingskomplekset, der flere afroamerikanere blir arrestert og ofte dømt til å sone mye lengre dommer enn deres hvite medborgere, for samme lovbrudd. Aktivister hevder at massefenglingskomplekset er det 21. århundrets slavehold, da mange innsatte er tvunget til å jobbe for luselønn som en del av straffen. I stykket fremstår det som om Charles kjøper kunst av svarte kunstnere for å lette på samvittigheten i forhold til den svarte lidelsen han profitterer på. Og dette er kjernen i mye antirasistisk arbeid - det handler om å stille seg selv i et godt lys.
Hvit frelser
White saviour-komplekset knytter seg til hvordan hvite, vestlige mennesker reiser til land i det globale sør for å drive bistandsarbeid, men har mer fokus på egen innsats enn på om hjelpen faktisk forbedrer livssituasjonen til dem man forsøker å hjelpe. Mange trekker linjer til kolonitiden, da misjonærene skulle redde «hedningene» fra fortapelse. Som Desmond Tutu sa: «When the missionaries came to Africa they had the Bible and we had the land. They said ‘Let us pray.’ We closed our eyes. When we opened them we had the Bible and they had the land.» Ofte fører frelservirksomhet til berikelse på bekostning av de svarte. Og det er ikke bare et historisk fenomen. Amerikanske Røde Kors mottok massiv kritikk da de etter en innsamlingsaksjon på 500 millioner dollar til gjenoppbygging av Haiti etter jordskjelvet i 2010, kun bygde seks permanente hjem. Det er vanskelig å finne ut hvor resten av midlene havnet. Ved å fremheve dobbeltmoralen i stykket, understreker Rankine hvordan den hvite middelklassens forsøk på å støtte de svartes kamp, ofte er mer performativ enn effektivt.
Hva med henne?
«Kvithet blir tilrettelagt for, det er som ei støtteordning», sier Charlotte, når hun konfronterer Charles sine utsagn om at ikke alle hvite mennesker er del av en ond konspirasjon mot svarte. Istedenfor å la henne fortsette, blir hun avbrutt enda engang av de andre ved bordet. Charlotte er den sentrale figuren både i stykket og på scenen, men også den med færrest replikker og lavest stemme. Det virker som om Rankine vil demonstrere hvordan hvit dominans utspiller seg under slike sammenkomster, og hvordan stemmene til svarte og andre med etnisk minioritetsbakgrunn druknes i et hav av hvite følelser og misforståelser. Å høre mer fra Charlottes perspektiv, er noe jeg savner i stykket. Når det bryter ut full krangel mellom middagsgjestene, reiser hun seg opp og stiller seg inn i obduksjonsbildet av Michael Brown, en afroamerikansk ungdom som ble drept av politiet i Ferguson i 2014; Charles kjøpte det nylig inn til sin dystre samling av svart lidelse. Svart kunst, svart lidelse og svarte liv blir redusert til brikker i et spill om å være mest mulig progressiv, og på bekostning av svarte.
https://www.youtube.com/watch?vhaFdtgUr52s
