«Panser», koreografi av Jonathan Ibsen og Fredrik Petrov. Black Box teater 2024. Foto: Karl Oskar Sørdal

Den subversive mannen

«Panser» dasker maktstrukturene lett på rompa, innimellom er det ganske fint, men jeg skulle så inderlig ønske at de slo mye hardere.

Publisert Sist oppdatert

Store scene på Black Box teater er et dronelandskap med tysk inndekning; sorte tepper som innkapsler rommet på alle sider. På gulvet ligger det fire

panser

Koreografi, utøvere: Jonathan Ibsen, Fredrik Petrov

Utøvere/medskapende: Tormod Skår Midtbø, Even Eileraas

Komponist Fredrik Petrov

Lysdesign Karl Oskar Sørdal

Black Box teater, 3. mai 2024

halvannen meter lange lysstoffrør som gir et dunkelt blått lys, og som gjør det mulig å navigere til putene plassert langsmed veggene. Tett på oss bak lysstoffrørene, ligger fire utøvere på magen. De har på seg grå, kortermet body med hals og fransk snitt; en string som går langt over hoftekammen. Vibrasjonen fra subvoofrene skaper en tykk atmosfære i det ellers nakne rommet, og det kjennes ut som jeg får dotter i ørene. Blikket mitt går vekslesvis mellom de passive kroppene – etterhvert innser jeg at de er i bevegelse. Blottlagte bein og rumper vrir seg anstrengt i et nesten umerkelig tempo, inn i en kne-til-bryststilling med ansiktet trykt ned i gulvet. Gradvis presser de rumpa i været og inn i lyset.

Underkastelse, eller om det å bli pult

Den tynne stoffstrimmelen (mellom rompeballene) overlater lite til fantasien, eller kanskje er det omvendt, at den gir rom til hele fantasien. Vi sitter på gulvet i rompehøyde, og utøverne er plassert sånn at hvor enn du snur deg, må du ta et aktivt valg om hvor du skal se. Etterhvert som øynene vender seg til mørket, blir publikum akutt selvbevisst og må finne ut av hvor vi skal hvile blikket. Mulig det er begrensa hvor lenge det er greit å stirre noen inn i skrittet, men samtidig vil man jo ikke vise at man synes at det er ukomfortabelt? Dette dilemmaet fins kanskje bare inne i hodet mitt, men blikk-leken ser ut til å ha spredd seg og folk veksler mellom å feste blikket på en utøver, eller å kikke opp i taket. Men er det egentlig frykten for hva man kommer til å se som utløser usikkerheten, eller er det synet av mannen i en underdanig og sårbar posisjon?

For litt siden falt jeg ned i et skrolle-hull på Instagram og fikk opp en kort video av en professor som snakket om homofobi, og hvorfor homofili er så truende for særlig heteromannen. Kort oppsummert argumenterte han for at ingenting er verre, ingenting et hardere slag i trynet på patriarkatet, enn når en privilegert mann (privilegert fordi han er mann og ikke kvinne) tillater seg å bli behandlet som en kvinne; å bli pult som en kvinne. Resonnementet kjennes litt for lettvint, og ikke all homofobi bunner i et kvinnehat, men spørsmål knyttet til adferd, forventninger til kjønn og skam blir relevant når man snakker om homofobi. For hva betyr det når man seksualiserer mannskroppen med et mannlig blikk?

Vannsport

Foto: Karl Oskar Sørdal

Halvveis inn i forestillingen, har utøverne nådd et slags toppunkt, opp-ned enten hvilende på underarmen, hodet eller nakken. De ser ut som om de forsøker å finne den mest ukomfortable posisjonen å være i. Brått kaster en av utøverne seg om på ryggen og begynner å slå rompa repetitivt i gulvet, de andre følger tett etter. Lyden av rumper som klasker mot gulvet overdøves av techno. Én etter én stanser de og blir liggende å puste, før de reiser seg og tar med seg et lysstoffrør og henger det i en tråd i taket. Lyset senkes og musikken forsvinner, bare de hvite dansemattene synes og det kjennes ut som om rommet blir mindre. Etter en liten pause, fylles rommet av en svak plystring, eller surkling, som om noen forsøker å inhalere mens de har vann i munnen. Det minner om lyden av små fugler.

Sakte begynner utøverne å krype inn fra siden på alle fire. De drar med seg en blå drikkeblære; en pose fylt med vann. De er fokusert ned i gulvet mens de plystrer, og det blir liggende en sti av vann etter dem. Utøveren nærmest meg har både maskuline og feminine trekk, noe som gjør hen til en androgyn skikkelse, et velkomment ekstra lag til forestillingen som godt kunne ha blitt jobbet mer med.

Er kvinne/mann tilsvarende natur/kultur?

Lyset i rommet vokser i takt med at utøverne beveger seg større. De gjør yoga-lignende posisjoner og skyter brystkassa mot taket, mens de gurgler høylytt så vannet spruter ut av munnen. De går sammen i par og lar det renne vann på hverandre, på skulderen, i ansiktet, i munnen; homoerotiske fontener med knappe vannrasjoner. Flere i publikum begynner å le og utøverne sliter også med å holde seg, spesielt den som er mottaker av vannet. Scenen fungerer godt og gir forestillingen en tydeligere kroppslighet. Selv om porno-referansen er åpenbar, leder det meg til antropologen Sherry B. Ortner som tidlig på 70-tallet forsøkte å finne svar på kjønnsulikheten i samfunnet.

Med Simone de Beauvoirs tanker rundt kvinner (og menns) kropper som utgangspunkt, laget Ortner en forklaringsmodell som plasserte kvinner i relasjon til menn som naturen står til kulturen. Beuvoir mente at kvinner har en kropp som fra naturens side jobber imot stabiliteten til individet, og at flere av kvinners organer er kilde til ubehag, smerte og fare (fødsel, menstrasjon, amming), og på den måten er «et vesen som er rotfestet i naturen; hun er i større grad enn mannen underkastet arten» (1). For Ortner ga dette mening symbolsk, og at kvinner på grunn av ideer knyttet til deres kropp alltid har vært assosiert med naturen, mens mannen i større grad assosieres med kulturen. Siden naturen er underordnet mannen, blir de facto også kvinnen det (2). Panser derimot snur en sexistisk trope på hodet og plasserer mannekroppen «nærmere naturen», i en passiv og innbydende posisjon, der det renner væske ut av dem, på gulvet og på hverandre. Utøverne i Panser forsøker ikke å være som kvinner, men å utfordre det skjøre mannsidealet ved å spekulere rundt hvordan menn kan være.

Baby, se meg inn i rompa

Innledningsvis nevnte jeg det mannlige blikket (male gaze), og hvordan homofobi og skam ofte er to sider av samme sak. Menns seksualitet eksisterer i et slags evig prøvespill, der ett feiltrinn korsfester dem til en identitet de ikke er komfortabel med. Når en manns seksuelle preferanser reiser tvil, blir han automatisk homofil og veien tilbake til hetero-nåden blir umulig. Resultatet er at menn ikke tillates «komplekse» seksualiteter, og må navigere ut i fra negasjoner – hva de ikke har lov til heller enn hva de har lyst til.

I programteksten forklarer Ibsen og Petrov at de «går til angrep på den heterofile mannen» fordi han dikterer og begrenser deres handlingsrom. På mange måter gjør Panser dét, men i en relativ trygg avstand til patriarkatet. For mannsidealet defineres i hovedsak av de samme undertrykkende strukturene som kvinneidealene, og med sine tynne, trente og hvite kropper i en flatterende belysning, eksisterer aktørene i Panser i stor grad for (å begjæres av) menn. Dette kunne de ha utfordret i mye større grad hvis de eksempelvis hadde presentert kropp(er) som utfordrer deres eget og publikums begjær.

Boomers og zoomers

Jeg er usikker på hvilke menn Panser forsøker å utfordre. Hvis det er mann 50+ i kommentarfelt, hadde det holdt med et tynt lag med neglelakk. Men i en tid der kjønn og seksualitet(er) influeres av SoMe og nye økonomiske strukturer, har såkalte nyliberale subjekter større frihet enn tidligere til utforske seksuell identitet. Heteromannen rommer mer enn før, og grensene for hva som er innafor tegnes opp på nytt. En av Onlyfans største influensene, en (heterofil) bonde som drev et småbruk i Arizona, ble i et intervju spurt om hva han syntes om at 80% av følgerne hans var menn. «I love them», svarte han, og påpekte at det var helt uproblematisk. Og på oppfølgingsspørsmålet om han hadde noen gode råd til menn som ønsker å lykkes på Onlyfans, svarte han: «Show your ass.»

Fotnoter:

1: Beauvoir, S. de, Moi, T., & Christensen, B. (2000). Det annet kjønn (pp. XXX, 778). Bokklubben dagens bøker. s.315

2: Ortner, S. B. (1972). Is Female to Male as Nature Is to Culture? Feminist Studies, 1(2), s.77-78


Powered by Labrador CMS