Den burleske angsten

Publikum sitter i én rad rundt hele Studioscenen. Rett foran oss er et gjerde og innenfor en slags vollgrav, før det gule gulvet midt på. Det er som en øy, som et hus uten vegger eller en boksering. På den

nokon kjem til å komme

av Jon Fosse

Regi: Sigurd Ziegler

Scenografi, kostymer og lysdesign: Norunn Standal

Komponist og lysdesign: Alf Lund Godbolt

Premiere på Studioscenen, Trøndelag Teater, 26. februar 2022

ene siden er en veltet benk og på den andre siden et rundt hull i gulvet. Det drypper et sted. Han og Ho kommer inn fra hvert sitt hjørne. Ansiktene deres er sminket hvitbleke. Og de er så glade for å ha sitt eget hus, for å være helt alene og bare være sammen. Selv om angsten for andre forstyrrer idyllen.

En moderne klassiker

Nokon kjem til å komme var det første teaterstykket Jon Fosse skrev og er spilt verden over. Det har til og med blitt et tegneseriealbum, Quelqu’un va venir, av Pierre Duba. Kort sagt handler stykket om Han og Ho som har kjøpt et øde hus for å kunne være alene, og de kan bare være sammen om de to er alene. Men noen er der, for Mannen som solgte dem huset, bor ikke så langt unna. I teksten legger Fosse opp til en langsom og gjentakende rytme med mange pauser. Han og Ho er fylt med angst, sjalusi og paranoia, og Mannen inngir frykt. Men selvsagt går det an å se bort fra dramatikerens regianvisninger og søke etter andre uttrykk i de talte ordene.

Et frigjørende øyeblikk

Sigurd Ziegler debuterer som regissør med Nokon kjem til å komme, etter utdannelsen på Kunsthøgskolen i Oslo. Han har valgt å peke på det absurde og de latterlige sidene ved gjentakelsene i språket, i påstandene om lykken ved delt ensomhet, og om angsten for andre mennesker. Dette grepet løfter fram noe annet enn det eksistensielt alvorstunge og urovekkende, som vel er noe av en konvensjon i nordisk kunst. Med regianvisningene sine legger Jon Fosse seg trygt i denne konvensjonen, men setter også begrensninger på tolkningsrommet. Når Sigurd Ziegler forstørrer karakterene og situasjonene med det utrerte, burleske og komiske, klipper han samtidig korsettet av Fosse og slipper figurene løs. Disse er fortsatt eksistensielt utsatte i ensomheten sin, men blir hos Ziegler også mer selvopptatte og smålige. Mer latterlige.

De ytre attributtene

Scenografien til Norunn Standal er enkel og tydelig. Det er et sentrum, en åpen grav rundt, en kant og et gjerde. Hele scenebildet kan minne om en boksering, gulvet i midten blir kampplass for de tre. Det fiktive huset er i dårlig stand og det ramler ned ledninger fra oven. Mot slutten av stykket senkes lysriggen helt ned og legger seg rundt Hanog Ho, og fanger dem i et klaustrofobisk favntak.

Kostymene tar tak i stereotypene; urban middelaldrende mann med yngre kvinne, og den enkle landsens skikkelsen. Hani femtiårsalderen er kledd i dressjakke, høyhalset genser og pene bukser. Ho i trettiårsalderen har på seg en rød paljettbuksedrakt. Mannen i tjueårene har rutete flanellskjorte, arbeidsbukse og skyggelue. Det er tydelige overflater til enkle figurer.

Alf Lund Godbolts lyddesign består både av musikk og lydbilder. Det drypper vann et sted, det er noen toner som holder ved eller det blir helt stille. Eller høylytt. Når Mannen banker på for å besøke sine nye bekjentskaper, smeller det mange ganger i hele rommet. Både det synlige og lydlige legger seg fint på Zieglers regi og understreker den tiltakende angsten gjennom forestillingen.

Klovner i kamp

Skuespillerne formidler rollene sine med overbevisning. Hans Petter Nilsen og Madalena Sousa Helly-Hansen som Han og Ho, er paret som har flyktet fra sosial omgang for å kunne hvile i hverandre. De smiler bredt eller fortviles, mens alle gjentakelsene blir som mantra de sitter fast i. Når de skal kysse er det med vidåpen munn og uten riktig å treffe den andre på munnen. Carl Martin Eggesbø som Mannen, kommer selskapssyk og snakkesalig til de motvillige naboene. Han er eplekjekk og fornøyd med inntekten fra hussalget, og byr på drikke og et dødt og blodig rådyr. De tre skuespillerne veksler mellom det burleske og alvorlige, og finner en god rytme med hverandre gjennom hele forestillingen.

En interessant og annerledes Fosse

Et kvart århundre etter urpremieren gir Trøndelag Teater oss en spennende fornyelse av Nokon kjem til å komme. Fosses stykker blir ofte spilt alvorstungt, minimalistisk og statisk. Sigurd Ziegler og ensemblet bryter opp konvensjonene og tilfører teaterstykket en annen dybde ved å utvide mulighetene i språk og situasjoner. Det skal bli interessant å følge Sigurd Ziegler videre i karrieren.