De moderne hamløperne

Med REPLICA søker den Montreal-baserte koreografen Andrea Peña å adressere spørsmål rundt

replika

Konseptuell og kunstnerisk regi: Andrea Peña

Koreografi: Andrea Peña i samarbeid med Frédérique Rodier, Jean-Benoît Labrecque og James Phillips
Utøvere: Frédérique Rodier, Marco Curci
Lysdesign, visuell dramaturgi: Hugo Dalphond
Musikkomposisjon: Eƨƨe Ran

Scenografi: Andrea Peña i samarbeid med Jonathan Saucier

Visuell kunst: Antonio Della Guardia

Bærum Kulturhus, 19. september 2024

hvordan digitale og historiske representasjoner påvirker våre egne forestillinger om, og relasjoner til, kroppen i dag, eller med koreografens egne ord: «hvordan vi lever i kroppene våre»[HS1] . Gjennom en antropologisk utforskning av hvordan kroppen har blitt representert gjennom tidene, forsøker Peña å finne svar på noen av disse spørsmålene, samt iscenesette en «queer garden of Eden». Peña, som ble født i Bogotá, Colombia, jobber som tverrdisiplinær kunstner og vever sitt koreografiske arbeid sammen med sin tidligere utdanning innen industridesign. I 2014 grunnla Peña scenekunstkollektivet Andrea Peña & Artists (AP&A), som arbeider med kritiske installasjoner og alternative universer. Kompaniets siste forestilling,REPLICA, hadde urpremiere på Bærum Kulturhus 19. september.

REPLICAslår meg umiddelbart som et interessant, men svært ambisiøst prosjekt, da det tar for seg sværtkomplekse strukturer og problemstillinger. Idet sal-lyset senkes høres den mekaniske lyden av scenens bakdør som går igjen, og rommet omsluttes av et stummende mørke. Det kjennes som om en sitrende forventning brer seg i publikum, jeg opplever at stemningen skjerpes mens vi sammen venter og undrer oss over hva vi skal få være med på den neste timen. I neste øyeblikk lyses to skikkelser opp. Utøverne, som er nakne og kun iført joggesko, hvite sokker og knebeskyttere, svaier rolig frem og tilbake. Med blikket festet stivt fremover, ser de ut til hvile i egen kropp. Bak dem henger en stor plast-duk fra taket, til venstre henger en kjetting og et enslig par grønne gummistøvler er plassert i forkant. Den eneste lyskilden kommer fra noen lysstoffrør som gir rommet et kaldt uttrykk. Over høyttaleren høres lyden av elektronisk musikk, kombinert med støy, og noe som kan høres ut som insekter, eller fugler.

Den konstruerte kroppen

Etter hvert blir jeg oppmerksom på et bord dekket med gress på høyre side av scenen. Kontrasten mellom det harde, metalliske bordet og gressets frodighet skaper en viss friksjon i scenebildet. Det først så brutale rommet, som føltes så forlatt, virker med ett mer familiært. Scenerommet gir nærmest et post-apokalyptisk inntrykk, der nettopp naturen, underbygget av den lille «hagen» og det pågående, og mildt insisterende, lydbildet, lever videre og forbi mennesket. Denne opplevelsen forsterkes når plastduken tidvis heves og senkes, slik at mer av den scenografiske hagen kommer til syne. Når en scenearbeider noe senere, og tilsynelatende uberørt av dansernes arbeid, bedagelig vanner «hagen», opplever jeg at rommet blir mer kunstig igjen, idet naturen ikke står for seg selv, men opprettholdes av mennesket. I kontrast til dansernes nakne kropper og det kontinuerlige arbeidet de utfører, skapes et noe absurd bilde der det «naturlige» det «kunstige» begynner å skli over i hverandre. For hva er det egentlig som skiller natur og kultur? Med disse tankene begynner perspektivet mitt på utøvernes kropper å endre seg: de fremstår ikke lenger som rå i sine bevegelser og sin nakenhet, men heller iscenesatte og «konstruerte».

Danserne forlater den nesten transelignende svaiingen, og navigerer seg over i et bevegelsesspråk preget av kroppslige forhandlinger mellom ulike referanser til antikkens idealiserte skulpturer. De organiseringer og bygger opp kroppene til å danne referansene, før «kopiene» dekonstrueres og kollapser i seg selv. Raskt omorganiserer de kroppen og rekonstruerer «kopien» på nytt.

Estetiske kontraster og gjensidig oppmerksomhet

Utøverne beveger seg videre inn [HS2] i det jeg opplever som en representasjon av antikkens estetisering av den maskuline krigerkroppen. Med forvrengte fjes i stille skrik forflytter utøverne seg rundt på scenen, og ender i det jeg opplever som en stilisert kamp. Dette får meg til å tenke på kroppen som et mulig sentrum for styrke og makt, som et verktøy for aggresjon og vold, snarere enn som en gjenstand for estetisk beundring. Mens danserne navigerer seg gjennom ulike kroppslige uttrykk og landskap, dukker det opp spørsmål rundt hva den naturlige, i motsetning til den kunstige, eller tenkte, kroppen egentlig er eller kan være.

De to utøverne har hittil virket uberørte, kanskje også ubevisste om hverandres kropper. Plutselig vender Frédérique Rodier seg mot Marco Curci for skånsomt å fjerne småsteinen som har festet seg til huden hans etter at han har jobbet seg langsomt fremover langs gulvet under det gresskledde bordet. For første gang ser de på hverandre og viser noe som jeg opplever som en form for omsorg overfor hverandre. [HS3] Jeg opplever dette som et genuint øyeblikk, en pause hvor det relasjonelle får tre frem og utøverne fremstår som noe mer enn sine forsøk på å kopiere tidligere tiders representasjoner. Utøvernes blikk rettes opp og ut i salen – observerende og granskende bryter de den fjerde veggen i det de ser på oss. Pusterommet som oppstår fungerer godt og føles bra i en ellers ganske tettpakket forestilling.

Kroppens reise mellom historie, digitalisering og transformasjon

Den arkeologiske og performative reisen går så videre gjennom nye forsøk på å kopiere, og potensielt:dekonstruere tidligere idealer, representasjoner av og relasjoner til kroppen. Vi får se representasjoner av middelalderens pietistiske kropp (underbygget av lyden av hviskende bønn), og fra vår egen digitale tid, hvor jeg finner referanser til posering, vinkler og selfien. De konstante kroppslige forhandlingene skaper et mettet og komplekst uttrykk, og får meg til å tenke på om det i det hele tatt er mulig å forestille seg et kroppslig uttrykk «utenfor historien», uavhengig av en kontekst. For uansett hvor hardt vi prøver å unngå det, kan det være at alt vil oppleves som en referanse til noe som har vært.

REPLICAer som sagt et ambisiøst prosjekt: Peña ønsker å ta publikum gjennom et stort og omfattende materiale, og forestillingen hopper til tider raskt fra et segment til et annet. Utøverne tar også i bruk mange ulike rekvisitter og sceneelementer: de klatrer i stiger, heller vann over seg selv fra store kanner, slår i plastduken og «vanner» med småstein – for å nevne noe. Selv om forestillingens ulike segmenter fremstår som gjennomarbeidet og tungt symbolsk ladet, er det ikke alltid klart for meg hva bruken av rekvisittene og sceneelementene skal bidra med – i en forestilling som skal utforske det kroppslige opplever jeg dem som tidvis overflødige og litt distraherende. Jeg skulle ønske at det var mer tid og ro til dansernes kroppslige utforskning av materialet.

For det er i øyeblikkene hvor danserne virkelig får mulighet til å undersøke de somatiske forhandlingene medhva kroppen har vært, er og kan være, at forestillingen blir spesielt interessant. Særlig Rodiers’ intrikate og tydelige artikulasjoner står ut. I en av de mange transformasjonene mellom ulike representasjoner og kroppslige tilstander organiserer, og omorganiserer, hun sømløst kroppen sin frem og tilbake mellom noe jeg opplever som en opphøyd og sakral kropp, og det som kan minne om et mytologisk og dyrisk vesen. Som en moderne hamløper; skapningen fra norrøn mytologi som kan skifte form eller skikkelse – opplever jeg at det menneskelige nærmest forsvinner, igjen står et vesen som hele tiden adapteres og transformeres. [HS4]

På AP&P sin hjemmeside står det at kompaniet skaper performative universer som utfordrer ulike forståelser gjennom politiske, abstrakte verk. I den aktuelle forestillingen er det forholdet mellom den fysiske kroppen og det digitale det stilles spørsmål ved, men akkurat hva det er Peña ønsker å kritisere forblir uklart for meg. Jeg opplever derimot at forestillingen åpner for refleksjoner, betraktninger og dialog rundt spørsmål om det digitales plass i og påvirkning på våre fysiske uttrykk, og at den greier å si noe om vårt behov for å kopiere og etterligne kroppslige representasjoner og idealer – et behov som kanskje forsterkes av det digitale. Kan vi potensielt risikere å miste selvet i denne mimetiske prosessen? Ved å plassere undersøkelsen i en scenografisk hage, spør Peña også om behovet for kopiering er en del av vår natur, eller om det er kulturelt forankret. Kanskje viskes skillet ut, eller blandes sammen. Avslutningsvis beveger utøverne seg fremover mens de navigerer mellom reisens ulike kroppslige representasjoner. Hyppig skifter de fra den ene «kopien» til den andre, før de tar av seg sokkene, skoene og undertøyet. Rolig og i stillhet stiller de seg opp. Hamløperne har returnert til sin opprinnelige skikkelse, mens lyset senkes står de to nakne kroppene igjen som Adam og Eva i en mulig Edens hage.

Publisert 04.10.2024