De fikk med seg alt, men det ble flatt teater

Romanserien Byens spor er basert på møtereferatene moren til Lars Saabye Christensens tok fra Fagerborg Røde Kors i årene etter krigen.

Byens spor

Basert på Lars Saabye Christensens romaner

Dramatisert av Toril Solvang

Regi: Petter Næss

Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva

Musikk: Nils Petter Molvær

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Lyddesign: Mathis Dikkanen

Koreografisk assistanse: Thea Bay

Scenekampinstruktør: Keno Morales

Dramaturg: Kristofer Grønskag

Oslo Nye Teater, premiere 3. februar 2022

En serie som i Saabye Christensens umiskjennelig stil fokuserer på bydelene Frogner og St. Hanshaugen. Første bok sirkler rundt ekteparet Ewald og Maj, samt deres 7-årige sønn Jesper. Det er denne boken som har blitt til teater.

I et intervju med TV2 forteller Lars Saabye Christensen og regissør Petter Næss om arbeidet med teaterversjonen. Det disse mennene er enige om, er at de ikke nødvendigvis ønsker å fortelle en nåtidig aktuell historie. Ei heller en fortelling om helter. Det vil si: Byens spor er en fortelling som vil løfte frem kvinnene som bautaer i gjenoppbyggingen etter krigen. Både i frivilligheten og i hjemmene. De to er mer «interessert i kvinnene, fremfor de travle mennene». Det er i seg selv god nok grunn til å dramatisere bøkene. Men de som har lest forventer i tillegg et fyldig univers. Det har Petter Næss forsøkt å oppnå i sin oppsetning.

Kvinnene

Scenograf Dagny Drage Kleiva har satt alle krefter til når hun bygger opp Oslos oppganger, restauranter og kjøpesenter i miniatyrformat. Scenegulvet heves og senkes i takt med iveren etter å introdusere persongalleriet. Tablåene skaper stiliserte rom. Det er en blanding av en både tidsriktig og minimalistisk visualisering. De enkle kostymene til det hysterisk høye antallet karakterer virker beroligende og autentiske. Det gjør at man ikke mister hodet, når Byens spor ligner Hotel Cæsar i mengden parallelle intriger. Den halsende første akten tjener derfor godt på at Drage Kleiva har såpass overskudd i sitt sofistikerte og enkle uttrykk.

Blant skuespillerne gjør Mari Holte Einbu en solid rolle som den ydmyke og ressurssterke husmoren Maj. Med en eldre sønn som ennå ikke har begynt på skolen, og da hun etter hvert har verv som kasserer i Røde Kors, er hun døren inn til et innblikk i hverdagen. Einbu slår meg ikke en eneste gang som for spak for rollen. Hun har et par virkelig realistiske og umiddelbare øyeblikk, sammen med Bobo Solan Hedin, som spiller sønnen Jesper. Og sammenlignet med de fjasete damene fra Røde Kors, tilfører hun seriøsiteten som det sosiale og politiske frivillighetsarbeidet fortjener.

Apropos humor og damer, leverer Ingvild Holte Bygdnes, som nabodamen Fru Vik, kveldens store comic relief. Den halvt unnskyldende, halvt oppdragende skikkelsen får mer enn én gang humring til å bre seg i salen. Når hun for ørtende gang klapper den store, sorte monolitten bakerst på scenegulvet og kaller sin avdøde mann for idiot, ler jeg selv. På vegne av de kvinnene som la sin sjel i ekteskapet eller som medlemmer av et hjelpekorps, belyser Fru Vik den ensomme og aldrende kvinnes manglende tro på sin egenverdi. Fru Vik blir langt på vei et tragikomisk tilfelle, når hun til slutt ender opp med en enkemann.

Enhver tragedie må også ha et kommenterende kor. Sjeldent har koret samtidig rollen som narr, slik damene i Røde Kors får på scenen i Byens spor. De fremstår som sagt som fjasete med sine altfor små vesker og altfor store skulderputer. De blir utspjåkete i forhold til resten av figurene. Det er synd, da de er den røde tråden i et ellers så stillferdig etterkrigsepos. Når deres galopperende ankomst på scenen etter hvert blir varslet med dramatiske rytmer er det vanskelig å ta denne gjengen på alvor.

Mennene

Til tross for at manus er dramatisert av Toril Solvang, har pappavitsene overlevd alle tekstrundene. I andre akt har hun fokusert på Ewald Kristoffersen og den lille leiligheten til familien. Vi zoomer inn på hjemmets irrganger og forlater med det bybildet. Brorparten av akten utspiller seg i settinger som kontorer, på pub eller i hjemmet der mennene er herrer. Kvinnene blir mest observatører i siste del av fortellingen. Jeg sliter dermed å forstå hvor «interessen for kvinnene» ble av.

I andre akt tar også Jesper pianotimer hos den livstrøtte taffelmusikeren Enzo Zanetti, briljant og gebrokkent spilt av Torbjørn Berglund Eriksen. Med unntak av marsjtakten fra Røde Kors-korpset, bet jeg meg ikke merke i musikken av komponist Nils Petter Molvær i første akt. Til gjengjeld setter livemusikken til Eriksen sitt preg på andre akt. Det gir meg følelsen av å sitte på Bristol i gamledager eller å se stumfilm med et akustisk lydlandskap. Det er en finesse ved den skuespilleren som de andre i ensemblet ikke makter å spille opp til. Han tar seg tid og rom og vinner publikum.

I debattinnlegget «Roman til besvær» (http://shakespearetidsskrift.no/2021/12/roman-til-besvaer), tar Hege Baugstø opp problematikken rundt å dramatisere populære romaner: «Dramatiserte romaner blir […] ofte for mye og for langt, for fortellende, for tydelig og stillestående. Sceneteksten kan oppleves lineær og lite visuell.» Byens spor lider av dette. Grepet med å gjøre andre akt til en mer intim opplevelse, gjør den også stillestående. Sjokkfaktoren med den overdådige scenografien er oppbrukt og skuespillerprestasjonene til Eriksen og Hedin er ikke nok til å holde det hele oppreist.

Byen

Et annet argument Baugstø drar frem i sitt innlegg om romanadapsjoner er at «enkelte dramaturger og regissører bruker […] «fortellerstemmer» for å få frem hovedpersonen(e)s tanker og romanens ofte mer omfattende innhold og budskap.» Hun mener at man “på denne måten svekker stykkets intensjon og formidlingsevne.” I dramaturg Kristofer Grønskag og regissør Petter Næss sin omskrivning har gutten Jesper fått i oppgave å guide oss gjennom bydelene. Jesper tas for å være uregjerlig og følsom, men retter seg opp nå og da for å henvende seg til publikum som allvitende forteller. Opplevelsen min bekrefter Baugstøs innvending. Selv om Hedin gestalter en energifull Jesper, har han av naturlige årsaker vanskeligheter med å romme en hel bys stemme.

Da jeg hørte Byens spor på lydbok, gikk jeg lange turer gjennom de samme gatene som i historien. Det ga en dybde til fortellingen å bevege seg rundt på Fagerborg og omegn. Jeg innså at historien om Ewald og Maj er liten uten konteksten som bydelene i boken tilbyr. Mange vil kanskje si at historien kunne vært satt til hvor som helst i etterkrigstidens Oslo, og at det er gjenkjennelsesverdien som er meningsskapende. Det kan være. Men inne i scenerommet på Oslo Nye er i alle fall disse sporene forsvunnet. Sporene fra byen skapes visuelt av håndholdte stensiler som skuespillerne lyser mot for å skape skyggeeffekter på bakveggen. Det er et fint grep som refererer til tiden historien er satt til. Men selv disse blir enkle silhuetter av det flerdimensjonale universet til Saabye Christensen.

I forestillingen nevnes gatenavn og steder som Bristol, Rådhuset og til og med Oslo Nye Teater. Men oppsetningen har en lang vei å gå når det gjelder å gi følelsen av at handlingen utspiller seg i Oslo. Det er heller ingen unnskyldning at scenerommet bare har mimetiske verktøy til å skape en levende verden. Scenograf Drage Kleiva har skapt perfekte byggeklosser til dette formålet, men blokkingen av scenene blir gjentagende og lite oppfinnsomme.

Med alle lytteopplevelsene og vandreteaterkonseptene som har oppstått på institusjonsteatrene de to siste årene, klarer jeg ikke å dy meg fra å tenke at også Byens Spor hadde fortjent en slik konseptualisering. Til tross for det myldrende scene- og figurgalleriet, oppleves denne versjonen mye mindre enn boken. Petter Næss har gardert seg ved å forklare at det handler om å utforske et litterært univers. Men det er ikke mye nytt å finne i sceneversjonen.

(Publisert 05.02.2022. Oppdatert 05.02.2022, kl. 1600)