Mens vi står i kø for å få se Oona Dohertys Hope Hunt & The Ascension into Lazarus under Ravnedans-festivalen i Kristiansand, skrenser en sliten Renault med gjentapede bakvinduer og clubmusikk på full guffe opp ved siden av køen. En ung mann som ser ut som et østeuropeisk gjengmedlem (skinna skalle, gullkjede, nirøykende) kommer ut og ser utfordrende på oss, tenner en røyk, går ut og åpner bagasjerommet. Ut på asfalten ramler nok en mannsskikkelse (spilt av Doherty selv) i klassisk gangster-habitt: håret glatt dratt bakover, baggy klær, tilsvarende gullkjede. Han stabler seg ustø på beina, og lynraskt, i små byks har han beveget seg bort til oss i køen. Tett opp til oss «ypper» han utfordrende, viser noen imponerende hiphop-triks, går så bort til en person i køen og omfavner ham ømt, faller om, reiser seg og henvender seg direkte til en annen i publikum: «His name was Sean, right? Right?» Publikummeren ser litt usikker ut og svarer ikke.

Fra forstaden

Etter denne oppvisningen i gata jager Oona Dohertys uforutsigbare karakter oss inn på Teateret i Kristiansand, en av flere scener som huser Ravnedans’ forestillinger. «Get into the theatre! Get into the theatre!!» Vi skynder oss nervøst fnisende inn i salen.

Inne i teatermørket gyver Doherty løs på en montasje av det som kan anses som en typisk fysisk fremtoning hos underpriviligerte unge menn. Framstillingen er inspirert av menn i forstaden til Belfast, hvor Doherty vokste opp, og filmer som Methieu Kassovitz’ Hatet (La Haine) og Jacques Audiards Profeten (Un prophète). 71BODIES 1DANCE heter en annen av soloforestillingene som vises under Ravnedans, og denne tittelen kunne for så vidt også vært passende her. «Gatas språk» og omgangsform fra flere verdensdeler blir destillert og estetisert gjennom presis og rastløs koreografi og verbal poesi, hele tiden vekselvis cocky og sårbart. Dohertys distinkte ansiktsmimikk kobles på eller kontrasterer hver kroppslige bevegelse. I løpet av den drøye halvtimen forestillinga varer er det aldri et dødpunkt, det er omhyggelig dynamisk, rått og underholdende.

Referanserikt

Forestillinga som helhet er en blanding av pantomime, crossdressing, hiphop, klassisk ballett, kung fu og spoken word. Dohertys gange er slentrende, hun røsker i de imaginære ballene sine, harker, ser utfordrende på oss, flørter, ypper og slåss. Alle verbale utsagn tøyes og lekes med i ordrekker som «Chills/Shouts/Shows/Chelsea/ Scheisse/Shall I Stay/Jelaousy/Jazz» — uttalen av hvert ord vris til det ligner på et nytt. Denne chantingen gir rom for stor assosiasjonsrikdom. De fleste referansene er henta «fra gata», men de balanseres blant annet med mer uventede henvisninger til avantgarde-kunstneren Kurt Schwitters (!) og med renessansemusikk som lydspor til slåsscenene.

Crossdressing som autentisitet

Jeg var kun til stede på årets Ravnedans’ første dager, og dette er også mitt første besøk på festivalen. Jeg har dermed ikke sett nok forestillinger til å slå fast hvordan Hope Hunt representerer festivalens programmering. Men ifølge det kunstneriske styret (Julie Rasmussen, Tone Martine Kittelsen, Irene Vesterhus Theisen, Maren Fidje Bjørneseth) satses det, i tillegg til kompetanseheving innen det norske dansefeltet (blant annet via workshops og masterclasser), på å presentere unge kunstnerskap. Her er Oona Doherty en viktig representant. Jeg merker meg også at det av forestillingene på plakaten er flere som eksplisitt eller uuttalt tematiserer kjønn og kjønnsroller. At Oona Doherty spiller mann (menn) blir det ikke gjort et eksplisitt poeng ut av, men det gir likevel en egen effekt til forestillinga. I sin anmeldelse av Carte Blanches Get Lost (scenekunst.no 09. 03 2018) skriver Elin Høiland: «Me nærmar oss ein stad kor formskiftet i seg sjølv blir framstilt som noko som fremmar det autentiske meir enn å maskere det. Formskiftet balanserer hårfint mellom det teatralt leikne og det performativt insisterande.» Jeg synes Hope Hunt kan plasseres innen tendensen Høiland skisserer. Selv om framstillinga er svært teatral, er det likevel som noe ekstra-autentisk skinner igjennom.

Oona Doherty er en uhyre virtuos utøver både mimisk, fysisk og verbalt, noe som kombinert med det hete temaet (håpløshet hos de underpriviligerte), gjør Hope Hunt & The Ascension into Lazarus til en både bevegende og svært underholdende drøy halvtime under Ravnedans’ andre dag.

Men hvorfor er det så bevegende? Jeg er middelklasse, skravleklasse, «kulturtante», hvit og privilegert. Hvorfor vekker da Oona Dohertys gangster-typer slik gjenklang i meg?

Rom for nyansene

Jeg har kun unntaksvis lekt med crossdressing, for lenge siden og i nokså uhøytidelige former. Men de gangene jeg har gjort det har det vært en noe lignende Dohertys karakter som har kommet lettest til meg. Å være ubehøvlet, breial, unyansert og slesk har opplevdes veldig befriende – og det har kommet uventet lett, det lå liksom opp i dagen, som en slags urkraft. Dette kom svært overraskende, siden denne typen menn ikke var noen jeg egentlig identifiserte meg med, men snarere var typer jeg hadde lært meg å trå forsiktig rundt.

I en scene lar Doherty sin karakter først være sleskt flørtende og deretter aggressivt pågående, et uttrykk mange unge kvinner og menn tidlig lærer seg å frykte. I møte med denne hissige maskuliniteten er det best ikke å opptre avvisende eller på en måte som på annet vis kan trigge deres ofte eksplosive sinne. Det kan bli en dyrekjøpt erfaring. Nylig så vi lignende tematikk skildret på scenen i Kjersti Horns oppsetning av Edouard Louis’ Valdens historie: De mange nyansene i spørsmålene rundt seksuell vold. Og hvem er det som er de egentlige voldsutøverne i det klassedelte samfunnet?

Doherty viser at denne dels aggressive maskuliniteten ofte er en maske for de underprivilegerte; hun viser at det bak det hypermaskuline kroppsspråket gjerne finnes en sterk sårbarhet. For eksempel rygger hun ved forestillingens høydepunkt (eller skifte mellom forestillingens to hoveddeler) baklengs inn i spotlighten og messer «Hope, hope, hope, hope!» mer og mer desperat og gråtkvalt, helt til hennes rene kvinnesopran-stemme klinger klokkeklart gjennom, og klangen fra siste tone henger igjen i rommet når spotlighten slukkes.

Når lyset kommer på igjen er Doherty kledd i hvitt. Fortsatt i et typisk maskulint antrekk, men det er nå noe mykere over uttrykket (kan hende skapes dette inntrykket av at vi nå lettere skimter Dohertys kvinnelige former gjennom klærne?). Tittel på del to av forestillinga er The Ascension into Lazarus. I denne delen akkompagneres de mimede slåsscenene av Allegris Misere Mei, noe som skaper et opphøyd, nesten guddommelig, inntrykk av det hele.

Romantisert og fryktet

Min første assosiasjon er at Doherty her jobber med lignelsen om Lasarus som Jesus vekket fra de døde. Men ved nærmere ettertanke, og gitt klassetematikken, vil jeg gjette at hun heller viser til lignelsen om Lasarus og den rike mannen. Den fattige og syke Lasarus, som ligger ved porten til den rike mannen og håper på matrester, kommer til himmelen når han dør, den rike mannen kommer til helvete.

Kanskje handler denne delen dermed både om påpeking av klassespørsmål og om gjenoppstandelse. Om gjenreising og velsignelse av de underpriviligerte? Hvordan skal i så fall dette skje i den virkelige verden? Det er så mange hissige unge menn vi er redde for: gangstere, dopdealere, terrorister, nynazister. Om gjenreising og velsignelse er store ord, vil jeg i alle fall si at Doherty skaper et rom for forståelse av et kroppslig uttrykk som kan virke truende, og for en nyansering av maskulinitet som sårbarhet. Oona Doherty viser hvordan alle, uavhengig av framtoning, uavhengig av hva de har gjort som følge av hvor livet har tatt dem, søker tilhørighet og kjærlighet. Hope Hunt & The Ascension into Lazarus er spilt og prisbelønt ved en rekke festivaler over hele Europa, noe som sier meg at flere har funnet de hissige unge mennene hun skildrer elskverdige. Det burde være et vektig bidrag til samtalen om og med en type mannsskikkelse som både er latterliggjort, oversett, romantisert og fryktet.

Ravnedans ble i år arrangert for niende gang i sørlandsbyen. Nylig fikk festivalen innvilget fire nye år med arrangørstøtte fra Kulturrådet. Sannsynligvis vil dette ha stor betydning både for engasjementet for og kompetansehevingen av dansefeltet nasjonalt – og kanskje internasjonalt. Hope Hunt & The Ascension into Lazarus ga iallfall festivalpublikummet et eksempel på hvordan danseforestillinger kan bidra i samfunnsdebatten, uten å være overtydelige, og uten å gå på kompromiss med det kunstneriske og underholdende.

Hope Hunt & The Ascension into Lazarus

Koreografi/utøver: Oona Doherty

Agent: Gabriell

Utøver/DJ/Film/Foto: Luca TruffarellI

Technical Director: Sarah Gordon

Lys: Sarah Gordon, Oona Doherty, Simon Bird.

Lyd: Doherty Mix – Bronski Beat Small Town Boy – East 17 – La Samouri La Haine.

Post Show DJ – DJ TRUFF TRUFF