De døde og de levendes tjern

Det er en kald og klar maikveld i skumringa ved Isdammen i Oslomarka. To menneskekropper flyter stille i

djupvasstråkk

Idé, konsept, utøvere: Julie og Cecilie Solberg

Scenografi: Mari L.B. Kamsvaag

Lysdesign: Corentin JPM Leven

Produsent: Guro Vrålstad

Ytre øye: Kristin Helgebostad

Co-produksjon: Black Box teater, Fossekleiva Kultursenter

Premiere i Isdammen på Årvoll, Oslo 3. mai 2023

vannskorpa.

Langs den ene enden av dammen sitter publikum spredt på underlag av gamle barnåler og med ryggen mot granlegger. Noen av oss har vadebukser på og har selv stilt oss ute i vannet. Vi merker godt de ørsmå krusningene i det ellers speilblanke, mørke vannet. Skogsfuglene synger som bare det. Et andepar letter fra vannet og flakser inn mot grunna. En turgåer trasker forbi på en sti og snakker høyt i handsfree. Ellers er det stille, så stille.

Det er noe uhyggelig over hele scenariet med de urørlige, flytende kroppene i vannet. Likevel kjenner jeg på en enorm, og samtidig aktivert, ro.

Å oppslukes av vann

Tvillingsøstrene Cecilie og Julie Solberg skapte i 2018 lydverk-danseforestillinga Songs of Entanglement sammen. Her satte de sitt eget tvillingforhold til skue og tok utgangspunkt i det personlige, sine egne kropper, stemmer og særegne søskensamspill. Med forestillinga Djupvasstråkk går de en helt annen retning. Ønsket har nå, på godt posthumanistisk vis, å desentralisere menneskekroppene sine i det sceniske uttrykket; å oppslukes av noe større. Vann og natur ble medspilleren de fant at de ville opptas i.

Ujålete

Vann er jo et ekstremt ladet element på så mange måter, både poetisk, metaforisk, politisk – og så nært knyttet til det underbevisste og drømmeriske. Å velge dette som tema og sentralt materiale kunne lett blitt for stort, for svulstig. Programteksten for Djupvasstråkk er da også nokså pretensiøs: «Forestillingen er en drømmesone for mennesket og deres slektninger, inspirert av skapelsesmyter, fantasier rundt vannets ukjente krefter og tanken om at vann strømmer gjennom alle organismer på godt og vondt.»

Men formen på forestillinga er så lavmælt og ujålete at disse store tankene liksom kommer flytende av seg sjøl.

Brutalt og beroligende

De to utøverne er kledd i like mørkeblå kjeledresser og like gråbrune parykker. Klærne klistrer seg til kroppene når de beveger seg ut i vannet, og håret minner litt om de råtne planterestene som flyter rolig rundt like under vannoverflata.

Stille skogsvann oppleves gjerne som noe usunt, noe man ikke skal drikke av. Og som noe farefullt gjennom det at vannet er så grumsete at bunnen ikke skimtes. Det er urovekkende å tenke på hva som kan skjule seg der nede, og jeg grøsser lett når jeg trår ut i vannet og må føle meg fram med føttene langs den mudrete bunnen.

Når de to utøverne i starten av forestillinga flyter stille rundt i vannskorpa i det som oppleves som en liten evighet, skjer flere ting i meg:

Huden på hendene til utøverne er blass-blek og oppsvulmet, som på menneskelik som har ligget i vannet en stund. Selv om jeg skjønner dette er en slags gummihansker, vekker synet av dem likevel en blanding av ømhet og vemmelse – slik man gjerne føler i nærheten av døde mennesker. Jeg merker at jeg tenker og tenker på de tusenvis druknede flyktningene i Middelhavet; den helt ubegripelige pågående katastrofen som ingen politiske ledere viser vilje til å få en ende på.

Parallelt blir jeg underlig vâr for alt som omkranser meg: Lydene fra skogen. Krusninger i vannet. Sola som går ned, og månen som stiger sakte opp over tretoppene. Pusten til de andre publikummerne der de sitter rundt vannet eller står uti det sammen med meg. Og de to endene som kvekker blidt der de svømmer rundt mellom oss og utøverne – det virker nesten som de er i godt humør av å ha menneskelig publikum her ved reirplassen sin.

Denne underlige nesten vesaaske sammenblandingen av det mørkest menneskelige og det uendelig idylliske naturscenariet oppleves både brutal og beroligende på en gang. Det begynner allerede å gå rundt for meg, jeg føler meg litt som den hypersensitive Mattis i Tarjei Vesaas’ roman Fuglane.

Long takes

Hvordan klarer utøverne å skape denne effekten?

Det er en kjent teknikk både i teatret og slow cinema å skape en meditativ effekt hos publikum gjennom å hale ut scener i tid, hvor svært lite skjer. De lange, uthalte tagningene intensiverer øyeblikket og det som stilles til skue. Samtidig nærmest tvinger det tilskueren til selv å fantasere og reflektere, gjennom å måtte fylle inn pausene. «Dead time is predicated on the active viewer. It seems counterintuitive to say that slow cinema requires more viewer involvement, but that is exactly the point», skriver Paul Schrader i Transcendental Style in Film (2018)

De flytende, stille kroppene i Djupvasstråkk skaper denne slow cinema-effekten: De transformerer skogstjernet til et rom for aktiv fantasering og refleksjon.

Dette understrekes igjen av subtile detaljer som ei en hand som sakte rettes skrått mot himmelen når kroppene flyter på ryggen i vannet, eller at de to utøverne møter blikket til hverandre på tvers av dammen og slik lar oss merke hvor inntonet de er på hverandre. Ellers er blikkene deres innovervendte, konsentrerte. Når de mot slutten i korte glimt endelig retter blikket mot publikum er det som jeg får støt.

Tømmerfløting

Etter å ha flytt rundt som lik eller duppende tømmerstokker lenge, dukker de to utøverne gjentatte ganger sakte ned under vann. Det bobler forsiktig i overflaten. Når de dukker opp igjen er det med håret foran ansiktet, og det er lett å se dem som mytiske havskapninger som Nøkken. Nøkken blir gjerne opplevd som en personifisering av det farefulle ved vannet, i det at han forsøker å lokke til seg folk for å drukne dem.

Slik ser jeg Nøkken-framstillinga her som en understreking av flyktningekatastrofen, noe av det mørkeste i verden. Likene som flyter i land i våre ferieparadis. Døden og idyllen uløselig sammenviklet.

Baksing

Man kan si at flyting, lytting og baksing er Djupvasstråkks sentrale koreografiske grep. I prøveprosessen har utøverne og deres «ytre øye» koreografen Kristin Helgebostad latt seg inspirere blant annet av den svenske koreografen Alma Söderbergs arbeid med stillhet, rytme, lyd og tanker rundt en årvåken kropp, og subtiliteten i det kroppslige arbeidet hos Giselle Vienne.

Og utover i forestillinga er det nettopp kroppsarbeid det dreier seg om: En rekke vasstrukne tømmerstokker, med påmonterte lys, trekkes ut på vannet. Først flyter de rolig rundt, før de gradvis settes i bevegelse av de to utøverne. De to veksler mellom å selv flyte på ryggen som tømmerstokker, og å dytte de faktiske stokkene rundt i vannet. Tømmerfløting er en ferdighet som tradisjonelt behøver evne til årvåken oppmerksomhet mot vannets og treets bevegelser, en ferdighet søstrene Solberg manifesterer gjennom denne sekvensen.

Så trappes tempo og intensitet i kroppsarbeidet opp, før det til slutt ikke er noe sobert, behersket eller rolig igjen ved uttrykket. Utøverne kaster seg rundt i en repetitiv baksing med tømmerstokkene så bølgene og spruten står rundt dem. Er det en slags fortvilet, stemmeløs dødsralling? Fram til dette punktet har jeg følt meg helt trygg der jeg har stått ute i vannet med vadebuksene mine. Nå oppleves uttrykket direkte fysisk farefullt, så jeg beveger meg nærmere land.

Og nå merker jeg plutselig hvor iskald jeg er, jeg kan nesten ikke kjenne tærne mine lenger.

Ubarmhjertig

«Naturen har sagt at noen må dø.» Dette danner utgangspunktet for hovedpersonen Mattis sin siste kamp i Vesaas’ Fuglane. Og det er som om Julie og Cecilie Solberg gjennom Djupvasstråkk får oss til å se på hvordan dødeligheten vår er en del av naturens kretsløp. Det oppleves både ubarmhjertig og gripende på samme tid.

Når jeg kommer hjem og tar av meg sokkene, ser jeg at tærne mine er helt likblå av kulden. Samtidig tenker jeg på det blide andeparet som nå sikkert har lagt seg til ro på eggene sine i enden av Isdammen.

Kilder:

https://www.miljolare.no/tema/kulturminner/artikler/kultur-elver-innsjoer.php

Schrader, Paul (2018) Transcendental Style in Film - Ozu, Bresson, Dreyer. With a New Introduction

https://snl.no/n%C3%B8kken

Trøndelag Teater (2010) Bakgrunnsmateriale til Fuglane av Tarjei Vesaas

(Publisert 05.05.2023. Oppdatert kl.18.20)