
Dans ved fullmåne
«Hot Moon» av Ida Haugen er en utendørs forestilling ved fullmåne som tar form som et danse-rituale, der budskapet forblir noe uklart.
Forestillingen Hot Moon av Ida Haugen er inspirert av meditasjon, folkefortellinger fra Øst-Asia om Måneprinsessen, fullmånen, Spice Girls’ seremoni i OL 2012, kronos/kairos og fjern fortid/fremtid, i følge Dansens Hus sine nettsider. Forestillingen finner sted utendørs, på parkeringsplassen til kjøpesenteret Gunerius i Oslo sentrum, og spilles kun en gang. Hit inviteres publikum til en suggererende og atmosfærisk opplevelse ved fullmåne, og en kopp varm solbærtoddy. Haugen ble utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo med bachelor i moderne/samtidsdans i 2014 og har siden vært utøver blant annet i Carte Blanche og Guro Nagelhus Schia kompani. Dette er hennes første helaftens produksjon som koreograf.
Ritualistisk event
Novemberkvelden er mørk. En del av parkeringsplassen er lyst opp, et par stolrader er satt opp for anledningen og bakerst på denne midlertidige utendørsscenen er en van med en åpen bakdør. Her sitter artisten Vilde Tuv, kjent for albumene «D’meg» (2016) og «Melting Songs» (2021), og som nå komponerer musikk til scene for første gang. De fem utøverne, som mens publikum ankom stedet og frem til forestillingsstart har kjørt på el-sparkesykler rundt på parkeringsplassen, åpner forestillingen med en frontal, rytmisk synkrondans. De er kledt i mørke bukser, tyll-skjørt i klare farger som blått, grønt og rødt, korte jakker, svarte hansker på hendene og striper med gull og blått i ansiktet. Bevegelsesmaterialet er tydelig og formbevisst, med rette armer, hinking og hoftevrikk i takt, noe som gir et lett og tilgjengelig uttrykk. Materialet ser ut til å være hentet fra ulike dansestiler og teknikker, en eklektisk tilnærming til dans der man velger de formene man liker og setter de sammen på nye måter. Tuvs lydbilde er elektronisk og drømmende, med bruk av en distinkt blokkfløyte, som understreker en letthet, samt minner meg om det å vokse opp på det noe mer naive 90-tallet. Utøverne går fra en hurtig frontal synkrondans, til et mer billedskapende, rolig bevegelsesmateriale på linje, til en lengre sekvens i sirkel med mer hverdagslige bevegelser. De beveger seg behersket fra den ene dansen til den andre, slik at hver og en dans likner på ulike handlinger, som om dette er ritualer denne gjengen pleier å gjøre hver fullmåne, og denne gangen tilfeldigvis med et publikum tilstede. I den svake vinden lar jeg meg hengi til månefolket.
Dans som samhandling
Koreografien er jevnt over ryddig og tydelig å følge, utøverne Putli Hellesen, Julie Mjøen, Katja Schia, Matias Rønningen og Haugen framstår trygge og med et overskudd det er godt å se på. Det meste av dansen foregår midt på scenen, et godt stykke fra publikum, og i den lave belysningen er det inni mellom vanskelig å se hva utøverne gjør. Jeg tenker at forestillingen viser fram ulike måter å være sammen på gjennom dans, der dans fungerer som samhandling. Fellesskapet oppleves harmonisk, noe Tuvs lydbilde også bidrar til, ved å gi en samlende, sfærisk følelse. Plutselig tar en av utøverne en el-sparkesykkel, kjører av scenen og bak publikum. De andre roper etter henne, et rop som går over til en abstrakt korsang. Når utøverne etter en stund forenes igjen, som om ingenting har hendt, kler de av seg skjørtene og jakkene, og står igjen i svart bukse og genser. Så beveger de seg samlet mot den delen av parkeringsplassen som faller utenfor sceneområdet, med store tunge skritt og armene i været, som en utdrivelse, eller utrenskning, av noe som ikke bør være der. Når utøverne igjen returnerer til «hovedscenen» danser de den samme synkrondansen de åpnet med, og fortsetter med en del der de danser solo etter tur, mens de andre fungerer som bakgrunnsdansere. Utøverne beveger seg lett, freidig og kraftfullt over det asfalterte dansegulvet, og selv om denne delen kan fremstå som en oppvisning av den individuelle utøverens virtuositet og egenart, fungerer det likevel forfriskende i denne sammenhengen. Det er skyfritt og etter den knappe timen forestillingen varer dukker fullmånen opp over høyhustakene og lyser ned på oss mens Tuv synger en coverversjon av låten Moon River av den amerikanske komponisten Henry Mancini (1961).
Månen som metafor/tematikk
Månen er et tematisk omdreiningspunkt i Hot Moon. I tillegg til at forestillingen skjer ved fullmåne, nevnes månen i tittelen, som inspirasjon i teksten om forestillingen, i den nevnte avslutningslåta Moon River og ved benevnelsen månefolket. Underveis er jeg usikker på hvordan jeg skal tolke disse referansene; som en lek med spiritualitet, en del av et økologisk skifte, et forsøk på å nærme seg science-fiction sjangeren, eller eventuelt eventyret. Jeg tenker på hvordan månens bevegelser sørger for flo og fjære i havet, hvordan kroppen består av 70% vann, den månedlige menstruasjonen, at jeg kan sove urolig ved fullmåne og hvorvidt den kalde månen også blir varmere av den globale oppvarmingen vi står midt i. Tittelen, som er en referanse til et sitat i Aftenposten fra 2019 om at månen er hottere enn noensinne, handler om at mektige nasjoner og private selskaper kaster seg inn i et nytt kappløp til månen, og peker slik i en mer destruktiv retning. Slik blir det uklart for meg hvilken betydning som legges til grunn for valget av månen som en referanse, eller metafor. Motsetningen mellom den eklektiske tilnærmingen til dans i bevegelsesmaterialet, og det at flere av referansene i teksten om forestillingen peker i samme retning, gjør at tematikken framstår noe lettvint og påklistret. Jeg tenker at det å vise Hot Moon under åpen himmel ved fullmåne er et tydelig kunstnerisk valg og at en mer tematisk tilnærming kunne gitt en tydeligere retning og budskap til forestillingen.
(Publisert 24.11.21)