Damenes aften og lokal sjarmetappe

Historien om Macks ølbryggeri og familien som forvaltet forretningen er skrevet inn i operettegenren med varierende hell. Vi befinner oss på

Operetten om Mack

Av Maja Bohne Johnsen i samarbeid med Trond Lie

Idé: Inger Buresund og Yngvar Julin

Regi: Trond Lie

Scenografi: Gjermund Andresen

Kostymedesign: Anette Werenskiold

Koreograf: Hege Holte Østbye

Lysdesigner: Øystein Heitmann

Lyddesigner: Jim-Oddvar Hansen

Komponist: Simon Revholt

Maskedesigner: Leo Thörn

Orkesterleder: Ole-Morten Indigo Lekang

Musikere: Kent-Robin Nilsen, Tore Nedgård, Rikard Toften Holst, Christoffer Nicolai Mathisen

Hålogaland teater, premiere 14.februar 2019

tyvetallet og det er økonomiske nedgangstider, også på bryggerifronten i en av byens største bedrifter. Mackfamilien er stor og de er kjent i bybildet, det ligger an til et storslagent scenario i Operetten om Mack. Vi følger familien gjennom ulike stadier og er innom kjærlighet, forretningsdrift, sorg, død, samhold og støtte.

Det er kvinnene som holder taket oppe

Enkefru Agnes Macks tre døtre Maria, Amanda og Christine, henholdsvis spilt av Mari Lerberg Fossum, Elisabeth Moberg og Anethe Alfsvåg, bærer stykket godt, pent flankert av Ingrid Evertsen som spiller rollen som Macks hushjelp Jensine Jensen. Kirsti Sparboe skulle opprinnelig fylle rollen som Agnes Mack, men ble skadet under prøvene og ble erstattet av Helle Ottesen, kun en uke før premiere. Ottesen gjorde jobben sin, hun har stor nok teatererfaring til å trø inn på kort varsel. Likevel manglet det noe i enkefru Mack som kunne vært bærende gjennom Sparboes sang.

Mobergs tolkning av Amanda er kostelig og setter farge på forestillinga, hun er en vilter karakter med gummiansikt og timingfokusert blikk. Lerberg Fossums får brukt hele stemmeskalaen og enda litt til. Og la det være sagt; musikken er spunnet på gulltråd. Sett bort fra et par hvilenummer, ligger den og vaker oppe blant de beste med nykomponerte stykker fra musikalsk leder Simon Revholt. Jardar Johansen som spiller flere roller får også vist sin beste side i operetten. Tromsøværing på sin hals er han også en karakter som vet å pleie sjarmøretappen.

De fleste kjenner igjen Ingrid A. Evertsen, fra programmet «Du skal høre mye …» – her ble vi kjent med henne som en kjeftsterk og munnrapp personlighet med egen agenda. Evertsen har etter hvert vist seg fra andre sider og kan balansere replikkene på et helt særegent vis. Som en bærende trygghet er det hun som samler trådene og trekker publikum ut i de største latterkulene, men med et alvorsøye når det trengs.

Finn Arve Sørbøe spiller Lauritz Bredrup, mannen som giftet seg inn i Mackdynastiet og overtok drifta. Sørbøes prestasjon er god, og han kan sitt fag. Ringrevene Kristian Fr. Figenschow og Reidar Sørensen er gode støttespillere, men får et noe blekt tekstgrunnlag å spille på.

Gode mellompartier

Mack ølbryggeri har vært en hjørnesteinsbedrift i Tromsø by med sin oppstart i 1877. Det historiske kildemateriellet og teksttilfanget burde gi gode rom for en storslagen scenefest. Dessverre strekker ikke teksten seg ut i sitt optimale og kloa og kampen som lå i tida stykket befinner seg, 1915-1926, får ikke prøvd seg på teateret i denne omgang og må vike for overdramatiserte kjærlighetstilfang. Dette er synd all den tid skuespillerensemblet er dyktig og drevent – og forestillinga preges på sitt beste av sterke kvinnestemmer, på alle vis.

Det er partier som, i løpet av de 150 minuttene vi sitter i stolen, får frem en nerve og et driv som biter seg fast i nakkeskinnet. Flere av scenene som er lagt til Jeteen, som er tromsømål for molo, fanger dette samholdet som må ha preget byen og folket når ting gikk trått og alt bare var torsdager, dagen før lønningsdag. Samspillet blant skuespillerne og danserne i lyset fra den lave sola og lukta fra havet formelig siger inn, gjør denne forestillinga vakker.

Kos med bismak

Men – det mangler ikke på eksempler der lokal historie får en allmenngyldighet utover eget revir, og man trenger ikke gå lengre enn Hålogland teaters Det e her æ høre tel om bygda som i 1973 streiket for veirettighetene sine, et stykke som ga en politisk brodd og et vidd til et bredt publikum. Hit strekker ikke Operetten om Mack seg og det er nok ikke de store spørsmål som bærer kvelden, verken på det familiære eller det politiske – selv om det ligger nok krutt i en voksende by under økonomisk press og med ytre faktorer som presser på. Det virker som man her ikke har turt å ta det helt ut, det opprørske folket og den gode inderligheten er bare stedvis tilstede. Replikkene går rett og slett ikke dypt nok. Båndet mellom Mack og folket, båndet mellom enkeltpersoner, det er så mye mer å gå på. Operettegenren ligger i lystspillet, ikke bare med lystig sang, men også med innhold. Operetten om Mack vaker dessverre kun i overflaten av de stødige replikker.

Skal man ha en god kveld på byen kan man ta seg tid til å se Operetten om Mack – om ikke annet for å kose seg med lystig musikk og innbydende scenografi. Dreiescenen er flittig snurret og genererer luftig energi i scenerommet og det er ingenting å si på utnyttelsen av de andre tekniske mulighetene Hålogaland teater kan by på. Kanskje man et sted på veien videre også kunne transformert energien fra et par av snurrene inn i et fullverdig programhefte istedenfor papirbretten man får stukket i hånda ved ankomst. En fyldig programpresentasjon er jo alltid kjærkomment.