Dama med ljåen

Hva er det med familien? Hvorfor får vi aldri nok av fedre som skal hevnes, mødre som dreper sine barn, døtre som opponerer mot far, sønner som stikker sine øyne ut? Er dette virkelig the drama? Jeg får lyst til å rygge ut av teateret og skrike: jeg orker ikke mer! Og slik må det også ha vært for Monica Isakstuen, som nå erklærer seg ferdig med skiten, etter å ha gjort den dysfunksjonelle familien til sitt prosjekt i stykke etter stykke: «en konstruksjon som gir seg ut for å være bunnsolid, men som når det kommer til stykket ikke tåler en skit».

En rasert stue i et rasert hjem

Men én siste gang er vi altså i teateret for å nyte dissekeringen. I Til minne om familien inviteres vi inn bak husets fire vegger, inn til den hvite heterofamilien, EN FAR, EN MOR, EN SØSTER, og EN BROR. Her sitter de og venter i hvert sitt designmøbel, i et minimalistisk interør i beige og betong. Her sitter de og venter i sine dyre, lyse bukser som sitter pent på kroppen, i sine elegante sommersko med skjulte ballerinasokker. Hva er det de venter på? Jo, på uhellet, på ulykken, på katastrofen, på det som skal komme og redde dem.

BILDE / alarmen går, en rasert stue i et rasert hjem, noen fantes her, hvem? 

.

Mørk Techno

Ingen får lov til å bæsje på teppet, med andre ord, og stemningen er uhyggelig fra første øyeblikk (Freuds begrep unheimlich betyr som kjent det som ligner på hjemme, men som du innser er noe mye verre….). Det subtile og inntrengende lydbildet forsterker effekten av uhygge. Det er som om vi befinner oss vegg til vegg med et utested, som om vi ligger under vannet i et badekar og vagt hører lyden fra tusen støvler som tramper i takt til mørk techno. Der sitter vi i teatersalen på HT; og vi venter, vi holder pusten, for vi vet at noen kommer til å komme. 

EN MOR 

de plutselig bare er der 

de plutselig bare står der 

i din verden 

i ditt hjem 

blant dine mennesker 

og du vet ikke hvem de er 

hvem er dere? 

hva er det dere vil? 

og hvorfor 

av alle steder 

kommer dere hit? 

hva skal dere her å gjøre? 

og hvorfor oss? 

HVA VIL DERE 

OSS?!?

.

Bonusbarn

Hvem er det som plutselig bare er der? I forestillingen gestaltes KJÆRLIGHETEN, VIRKELIGHETEN og DØDEN av tre kvinner, som i et moralitetsspill. Disse tre (som får meg til å tenke på de tre tiggerne i Lars von Triers Antichrist) befinner seg store deler av tiden på siden av scenen, hvor de observerer familien. De sniker seg rundt, de får med seg hva som skjer, og så, uten forvarsel, trår de inn i stuen og lager helvete.

Først kommer VIRKELIGHETEN. Hennes inntreden gjør familien beklemt, og vi forstår at hun er EN FARs barn fra et tidligere ekteskap. For EN MOR er stedatteren alt annet enn en bonus. Hun er en pest og en plage, hun passer ikke inn i stuen, hun har stygge klær, hun kommer alltid like ubeleilig. Det at hun finnes, truer idéen de klamrer seg til, idéen om at de er den egentlige familien.

Så – som om ikke dét var nok – gjør KJÆRLIGHETEN entré. Hun er en androgyn platinablondine kledd i en futuristisk hvit kåpe, og lik Gjesten i Pasolinis Teorema, bruker hun sitt sexy, mystiske blikk til å forføre moren i huset – før hun går videre og knuller hennes mann. 

.

En drittfamilie

Latteren i salen på Scene Vest har stilnet. Jeg ser meg rundt og legger merke til at folk lener seg fremover, at de vet at det bare kan gå én vei. Selv om figurene er karikerte, så kjenner vi oss igjen. Monica Isakstuen er kjent for sitt skråblikk og sin svarte humor, for å la sine karakterer plumpe ut med det de færreste sier høyt. 

VIRKELIGHETEN

dere er en drittfamilie

EN FAR

i så fall heter det vi er en drittfamilie

EN MOR

for denne dritten er du en del av

Og ja, Isakstuen har rett i at livet i familien ikke er enkelt. Vi blir konfrontert med oss selv, vi kommer til kort, vi blir skuffet. Men er det virkelig så uverdig og håpløst som her: en hverdag av hakking, avstand, fortvilt lengsel – hat?

.

Pass på meg

Til slutt er det bare én ting som kan redde familien. Når DØDEN kommer for å hente EN BROR, føles det ikke tragisk, men som en befrielse. Ikke fordi jeg ønsker gutten død – tvert imot, han er den eneste i stykket som er følsom og som ikke hakker på de andre. Som barn flest suger han til seg ubehaget mellom foreldrene som en svamp, han utvikler tvangsmessig adferd, han venter konstant på katastrofen. Når DØDEN trer inn på scenen – i form av en høflig kvinne kledd i svart dress – forstår vi straks hvem hun skal ta med seg. 

EN BROR dør i noe som først ser ut som et uhell, et øyeblikks uoppmerksomhet, men som viser seg å være en alvorlig ulykke. Nøyaktig hva som skjer, får vi ikke vite, men vi forstår at ulykken skjer fordi ingen er der for å ta vare på gutten. EN MOR er opptatt med sin nye partner, EN FAR sender barna alene på butikken, og EN SØSTER skammer seg over sin følsomme bror og ber ham stikke.

«Jeg er redd» og «Nå må du passe på meg» har vært EN BRORs mantra gjennom stykket. Han er en gutt som har spurt sin far, igjen og igjen, om forskjellen på et uhell, en ulykke og en katastrofe. Og når katastrofen inntreffer, gir det familien en siste sjanse til å se hvem de har blitt. Er dette de menneskene de ønsker å være? DØDEN i svart dress er altså en Deus ex machina, hun settes inn på scenen for å redde stykket. 

.

Helt psyko

EN SØSTER vil riktignok trekke oss dypere ned: «Det minner meg om / den filmen (...) den filmen/ med de gærningene / i hvite klær / og med hansker (...) de som plutselig bare står der / de som plutselig bare er der (...) og de manipulerer familien / og de torturerer familien / og de dreper et barn».

Hun insisterer på at situasjonen er «helt psyko», og jeg tenker: Hvor kommer den fra, denne fetisjen for ondskap hos min generasjons dramatikere? Hvorfor bruke noe så grotesk som Funny Games (slik også Milo Rau gjorde nylig i RAGE på Dramaten)? Jeg blir redd for at Til minne om familien skal ende som en enda mer deprimerende film av Michael Haneke, nemlig Det sjuende kontinentet, hvor en familie på fire ødelegger alt av møbler og ting i sitt hus, og setter seg foran tv-en for å ta en overdose piller. 

Men Isakstuen velger en mer human slutt: det følsomme barnet ofres, og resten av familien får muligheten til å starte forfra. Stykket avsluttes slik med et forsiktig håp: sceneteppet trekkes til side, rommet åpnes, og familien samles til et sluttportrett med KJÆRLIGHETEN, VIRKELIGHETEN, DØDEN: «mennesker som finnes / her / nå / for hverandre». 

.

Etter familien

Jeg går likevel motløs ut i den nordnorske kvelden. Jeg går langs kaia, ser ut på havet. Hva var dette, hva har det å si meg? Jeg kommer på epigrafen til stykket, fra Abolish the Family: A Manifesto for Care and Liberation av den skeive feministen Sophie Lewis: «I don't know how to desire it fully, but I can't wait to see what comes after the family».

Det Lewis vil ha, er «surrogati for alle». Hun vil ha en verden av surrogater, hvor vi ikke ser innover mot våre nærmeste, men tar vare på så mange vi kan. Og ja, dette er faktisk en tanke som uttrykkes i Til minne om familien, i stykkets avslutning, hvor det tas til orde for et liv med «omsorg og varme til ukjente».

Ut på alle fire 

Jeg tenker på hva som har gjort største inntrykk på meg det siste året, Miranda Julys roman På alle fire og Dag Johan Haugeruds filmer Sex og Kjærlighet. Det de har til felles er nettopp lengselen etter andre måter å leve på, at det skal være mulig å elske, oppleve seksuell nytelse, og ta vare på hverandre, også utenfor familiens fire vegger. 

Men hvorfor blir jeg da motløs av Til minne om familien, mens July og Haugerud føles så oppløftende? Det kan være at Monica Isakstuen holder for hardt på sin coolness. Men det er uansett regissøren som må ta ansvaret for å løfte publikum over. Og her svikter Hanne Tømta, for i hennes sluttbilde er familien fortsatt innestengt. 

Det er ikke nok å trekke i sceneteppet; jeg trenger at hele bakveggen rives, så jeg får se havet, det som ligger der like utenfor teaterbygget i Tromsø. Jeg trenger at skuespilerne på scenen kler av seg klærne, alle klærne, at de blir mennesker, at de blir dyr, at de løper ut på kaia og at de kaster seg ut i det kalde havet, og at de roper til oss, til publikum, kom!, kom!, at vi reiser oss fra setene våre, løper ut til dem, kaster oss ut i vannet, ikke de og oss, adskilt, men vi, oss, fuck it, nå.