Camp og kitsch, stand-up-historisk og samtidig

Denne sesongåpningen er for et publikum som liker å ta med seg et glass vin inn i salen. Klubb? One-man show? Kabaret? Eller ganske enkelt stand-up-

Hot Bodies/Do My Mouth

Av Gérald Kurdian (stand-up) og Davis Freeman/Random Scream

BIT Teatergarasjen 31.januar, 1. februar 2019

komedie? Nei, så enkelt er det ikke. Publikum, i hvert fall i Bergen og Oslo, har i mange år hatt tilgang på den type stand-up som «følger boken»; det vil si forteller vitser og får folk til å le. Jo, det er litt av dette også, men det er ikke etter boken. Det er alternativ stand-up hvor video og projeksjoner blir brukt. Hvis tradisjonell stand-up har sin opprinnelse i amerikanske radioshow på 1950-tallet eller tidligere, er dette en form for stand-up som trekker på en visuell og live camp and kitsch-tradisjon som stammer fra den amerikanske filmregissøren og performance-kunstneren Jack Smith. I løpet av sin karriere, fra 1960-tallet til sin død i 1989, arbeidet Smith med å gjenskape B-filmens estetikk, og var særlig inspirert av filmskuespillerinnen Maria Montez, som spilte i orientalistiske Hollywood-filmer. Denne estetikken, basert på mystikk og bruk av slør, blir en del av den camp- og kitsch-kulturen som kom til å prege amerikansk subkultur og Drag, det vil si menn utkledd som kvinner. Ron Vawter, som var skuespiller i Wooster Group, dro før han døde i 1994, reiste rundt med camp and kitsch show, hvor alt av «bad taste» ble utnyttet til å skape et nytt univers hvor erotikk og karikaturer ble brukt til å skape et bilde av en drag- og subkultur som kjennetegnet mye av New Yorks kunstscene på 1960- og 1970-tallet.

Hot Bodies i anglo-fransk språkdrakt

Jeg vet ikke hvor bevisst de kunstnerne som nå har åpnet sesongen ved BIT Teatergarasjen i Bergen er på denne historikken, men førstemann ut, franske Gérald Kurdian, knytter i alle fall an til den. Han er en fransk koreograf som kombinerer film og stand-up, og i forestillingen Hot Bodies filosoferer han over seksualiteten i naturen. Han viser mange bilder og filmsnutter som gir assosiasjoner til camp og kitsch såvel som dragartister. Trans og sex, samt erotikk i naturen er gjennomgående i denne forestillingen. I en scene står han med mikrofonen i hånden og er hyllet inn i et slør som kan minne om Jack Smiths fremstilling på 1960-tallet av Maria Montez eksotiske roller, slik som i filmen Arabian Nights fra 1942. Det er en måte å konstruere et fragmentert selv eller et nomadisk selv, og gjøre det tilgjengelig for alle som kan se og høre. Det er dette selvet som ellers forteller oss veldig mye om hvor vakker verden er når vi bare lytter til den og ser insektenes erotiske utfoldelse. Da har vi allerede sett hvordan naturen minner om menneskenes måte å elske på, ved at fallossymboler leses inn i trærne, buskene og i alle mulige stenger og hull i gamle uthusbygninger, som dermed går i ett med naturen. Javel, nå er det selvfølgelig lett å vise til Dr. Freud, som visstnok var opptatt av dette med flere falloser hos en person. Men slik Kurdian gjør det avkles mysteriet og vi forstår det som selv ikke Dr. Freud forsto. Dette er jevnt over en god stand-up performance som får de erfarne til å skue tilbake i tid og de uerfarne til å tro de har havnet på en utopisk homseklubb i byen Cuz, som visstnok er stedet hvor det hele foregår. I sitt manifest uttaler Kurdian: «I said I’m the shady cuz I’m the real shady now I’m the real man, I’m the real man I’m the shady now I’m in I’m out I’m on the radio». Dermed er sirkelen sluttet. Dette var allikevel en virkelig stand-up fra radioens tid. Men det er kanskje bare en drøm siden det hele stilles til skue og blir virkelig her og nå. Bra gjort!

Politikk og minner

Davis Freeman er en amerikansk performancekunstner og skuespiller som har vært basert i Brussel i nærmere 20 år. Han har vært med i prosjekter med Superamas såvel som Mette Ingvartsen, og hans eget kompani heter Random Screams. Med dette har han som sologartist laget flere soloforestillinger i stand up-sjangeren. Den han nå viste i Bergen, heter Do My Mouth. Det betyr noe i nærheten av «tape igjen munnen min» og viser til det å være frittalende som en slags lek med minner og fortellinger om en oppvekst i Santa Barbara så vel som en familiehistorie fra South Carolina. Han er oppkalt etter sørstatskonføderasjonens president under den amerikanske borgerkrigen, Jefferson Finis Davis. Det er arven fra slike som ham som nå er under press i USA, hvor statuer rives og folk som dyrker sørstatsarven er i kok. «Er det noen republikanere her», spør Davis retorisk og antar at, nei, det kan det vel ikke være. Ingen i publikum melder seg og hvorfor skulle de det. I Norge har vi andre ord på høyre-populistene, men alle har hørt om Donald Trump. Men hva har det å være en skrikets mester å gjøre med det at han får tapet igjen munnen av sin egen datter, Kaya Freeman, som forresten er en viktig person i fortellingene, samtidig som hun dukker opp som hans assistent på slutten av forestillingen. Det er vel i dette paradokset forestillingens poeng ligger, nemlig at man ved å skrike kan beherske dyrenes så vel som menneskenes verden. Men da snakker vi om fortvilelsens skrik, ikke det diktatoriske eller fascistiske kommandoskrik. Freeman har stemmeprakt, særlig når han viser oss hvordan han kan skrike som geiter og sauer som er i ferd med å bli sluppet ut på beite. Før forestillingen er kommet så langt er vi blitt intimt kjent med hans familiehistorie, hans tidlige seksuelle erfaringer og til og med datterens seksuelle oppvåkning og erfaring som 15 åring. Det var med henne at han lekte tape-leken da hun var liten. Hun likte å bli festet til gulvet med tape, og så bryte seg løs. Hadde dette vært en norsk forestilling ville barnevernet fort vært på pletten og arrestert ham. Men sado-masochisme er i dette formatet temmelig uskyldig. Også fortellingen om brorens bryllup etter at han hadde gjort så mange erfaringer med kvinner at det eneste som gjensto var den masochistiske handlingen å gifte seg. Da var Freeman også sin brors bestman.

Åpenhjertighet og mangel på selvsensur

Kanskje er det friheten i Belgia som gjør en slik forestilling mulig. Bibelbeltet over Nord-Atlanteren fra Norge over til USA, ser ikke ut til å ha vært forsøkt strammet til i denne amerikanerens åpenhjertighet og mangel på selvsensur. Men det hele er ganske uskyldig, helt til rasismen mot slutten av forestillingen blir tema med informasjon om et veldig høyt antall lynsjinger av svarte (tusenvis) i Sør-Statene etter at borgerkrigen tok slutt og slaveriet var avskaffet. De svartes situasjon har ikke blitt så mye bedre i USA, og fortsatt rettes det våpen mot dem i justisens navn. Så hva så? Vi vet kanskje veldig mye om dette som opplyste nordmenn, men de opp-forstørrete bildene av svarte hengende under jernbanebroer og trær gjør jo inntrykk, selv om kritikken av innvendingene mot forestillingen nettopp ligger i at det ble litt for mye. Den personlige familiehistorien hadde rukket lenge. I den ligger et materiale som gjør den velegnet for stand up med bilder og «munn-taping». Det kunne ha sluttet der. Men vi fikk tørkete fiken å trøste oss med, så da kan vi se gjennom fingrene med at også stand up har sine dramaturgiske krav.