Byens lys

 I 2023 sto duoen Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist bak publikumssuksessen Cassandra på Rogaland teater, en monolog med Benedicte Izabell Ekeland på Intimscenen. Denne gangen er duoen tilbake på Hovedscenen med den lokalt forankrede forestillingen Hvis byen lyser, en undersøkelse av stedtilhørighet og identitet.

I informasjonen om stykket står det at det nye verket er fritt inspirert av møter med mennesker i byen. Høyer og Nyquist har i to år intervjuet lokalfolk i Stavanger, og etterpå laget «en fri, dramatisk utforskning av byens mennesker, rytmer og fortellinger.»

Slentrende sjarme

Det begynner slentrende. Skuespillerne kommer opp på scenen via salen, småpratende, akkurat som vi, høflig småpludrende med den vi sitter ved siden av. En i salen vinker til en slektning. Han bak meg har møtt igjen en gammel venn. Så høres noen høyere stemmer og samtalen til skuespillerne blander seg inn i salens. Et øyeblikk er sal og scene likestilt. Og slik, så smart, er vi i gang. Vi i salen blir en del av en gjeng, og akkurat denne gjengen med skuespillere har alle tilknytning til Stavanger. Jeg har lest det i programmet, og på scenen høres det på dialekten, som også stort sett er publikums, selvsagt. (For ordens skyld vil jeg opplyse om at jeg selv bor i Oslo og kun har vært i Stavanger to ganger før i mitt liv.)

En tydelig scenisk kontrakt

Skuespillerne snakker til oss som fra et Vi, et felles korpus. De peker på en karakter på første rad på balkongen i salen, og dette Du’et blir en personifisering av oss i publikum. Slik åpnes et potensielt dialogisk sted. At sallyset er på etter at stykket er i gang markerer at vi i publikum er medvirkende, selv uten replikker. Det betyr noe at vi er der. Først når denne kontrakten er klar, dempes lyset i salen og scenen trer fram.

Et utsnitt

Skuespillerne er ikledd olabukser og olajakker. Alle har løse skjorter i ulike farger; en har grønn, en annen rutete. Ikledd denne universelle og aldri utdøende uniformen (med pek til Stavangers oljete forhold til USA, kanskje), søker gjengen sammen og oppløses. Av og til inngår de i mindre konstellasjoner med monologer og dialoger. For så å søke sammen igjen. De er en bande, samlet om en felles hukommelse. De er et Vi, som står tett og deler replikker og fullfører hverandres setninger. Timingen er god, og de koreograferte sekvensene trer fram som rytmiske performancer eller mellomspill. Hver for seg representerer skuespillerne ulike mennesker. Sammen danner de et prisme, et utsnitt av innbyggerne i denne byen, som også kunne vært en annen middelstor by et annet sted, hadde det ikke vært for stedsnavn som Vigård. Og Baren på Piren, Stavanger Stadion. Og Hillevåg. Og Storhaug. Og Tasta, Hinna, Hundvåg, Våland, Madla og Eiganes. Steder jeg knapt har hørt om. Så finnes det også markører som oljå og havet og «cruiseskipa som lager gjenskinn i vannkanten».

Personlige innganger

Stykkets søkelys på felleskap går hånd i hånd med karakterenes individuelle erfaringer av å være alene med noe. Vi møter hun som jukset da hun skulle skrive diktanalyse og skrev et eget dikt fordi hun ikke fant det hun egentlig skulle skrive om. Og hun som går på fotballkamp for å føle at noe står på spill. Vi møter de to som snakker om at man blir sett ned på om man har blitt rik i Stavanger, «At man liksom har fått pengene fordi man har tjent de her i byen». En ville dra fra byen, men ble. En annen sa opp en god jobb og flyttet fra et annet land på grunn av kjærligheten. Men fikk ikke venner. En dag tok han mot til seg og sa høyt til bartenderen på en pub at han trengte noen. Og en formulerer tilkortkommenhet stilt ovenfor det som foregår i omlandet, de som virkelig sliter. Men disse stemmene blir, i likhet med oljenæringen, barn og gamle, bare nevnt i de andres historier.

Palimpsest

Scenen er nedstrippa med sortmalte vegger, tak og gulv. Flere titalls scenelys med industrielt preg er montert langs veggene. Bare et par av dem er i bruk i løpet av stykket, ironisk nok med tanke på tittelens «hvis» i Hvis byen lyser. Langs bakveggen står det noen sorte krakker og et sort piano, som spilles på i én scene mot slutten. I taket er det montert en stor kvadratisk lyskasse. Det enkle klare lyset får fram kontrasten til salens røde plysjseter, tunge rysjegardiner og avrundede balkong. For her er vi, publikum og skuespillere, sammen, og likevel befinner vi oss i ulike sfærer med spor fra ulike tider. Slik leves livet i en by; lagvis legger det nye seg over det gamle, som i en palimpsest.

Menneskescenografi

Skuespillerne utgjør det viktigste scenografiske elementet; en slags menneskescenografi. Noen ganger møter de oss tett på, nærmest glødende i den sobre belysningen til Øyvind Wangensteen, som også står for scenografien. Andre ganger figurerer de nærmere bakveggen og lyset får karakterene til å tre fram som statuer på et torg, eller silhuetter av fremmede mennesker man passerer en natt i en gate i en by. Vekslingen mellom nærhet og avstand som lyset frembringer er betagende. Her vil jeg være.

Åpent for tolkning

Etter hvert senkes lyskilden i taket og den store lysboksen med sort ramme fyller scenen. På et tidspunkt oppleves boksen som et lavt tak, for i en annen sekvens å bli et gulv, og dernest en slags lysende kant skikkelsene kan sitte på. Et annet sted i stykket blir lysboksen en skrå himmel, og mot slutten en nærmest brutal lysvegg nær scenekanten. Når en av skuespillerne snakker om et besøk i Kautokeino som påvirket hennes forhold til Stavanger, kommer det opp en nordlysformasjon på den lysende skjermen. Mobiltelefoner er befriende nok ikke en del av rekvisittene, men henvises til som en del av en samtid, og på en eller annen måte kan lysboksen illudere en uuttalt, men forstørret påminnelse om denne skjermen vi alle bærer på i vesker og lommer, og som tar større og større plass i våre liv. Eller illuderer lyset sola? Månen? Et blikk? Et samlende fokus? En optikk? Eller «det fremmede»? En UFO? Eller et bilde på alt det vi ikke kan forklare i vårt forsøk på å fange alt med ord? Eller en indre kraft? En menneskelig glød? I møte med lysboksen inviteres vi til å la fantasien løpe.

Leken og presis regi

Hvis byen lyser er en sanselig, presis og nedstrippa forestilling. Og kanskje nettopp derfor oppleves alt som skjer på scenen så slentrende, lett og naturlig. Og innimellom deilig tilforlatelig og selvironisk. Regiens lekne grep er sterkt tilstedeværende. Lydbildet er, med noen få overaskende unntak sobert, som lyset, og byr på en underliggende rytme.

Sprikende tekst

I Hvis byen lyser opplever jeg til min overraskelse, at deler av teksten er banal. Jeg er en stor fan av Høyer og duoen Høyer og Nyquist. Det er få tekster i norsk samtidsteater som har berørt meg som Høyers. Jeg digger rytmen, det oppfinnsomme språkarbeidet, oppdriften, den ærlige tonen, evnen til å sikte høyt og lavt. Ved hjelp av humor kan han ta med publikum på temaer som er hvor mørke som helst. Språket hans, de teite rimene og den befriende selvironien muliggjør bevegelser og romstering i komplekse temaer vi ofte skjuler for andre og kanskje oss selv: Ensomhetsopplevelser, ting vi er flaue for, skammer oss over. Og sammen har duoen skapt overaskende og nyskapende sceniske opplevelser, gang på gang, fra Grønlandsutraen til Den fræmende.

Det lokale perspektivet

I møte med Hvis byen lyser tar jeg meg i å lure på om lojaliteten til det lokale og til det innsamlede materialet står i veien for den frie utforskningen vi blir lovet i programmet. Opplevelsen av et hjemsted, søken etter samhold og verdien av en felles hukommelse er sentralt i stykket, og ligger som en høyere himmel over prosjektet. Og flere av monologene gnistrer. Likevel oppleves utforskningen tidvis som en påstand når den manifesterer seg i replikker som «Utenfor mitt eget hode finnes det andre mennesker». Noen utsagn er banale uten at det banale blir kommentert av de andre karakterene, eller reddes inn igjen av en utdypet forståelse. Et par ganger vrir jeg meg over vage formuleringer og floskler jeg tenker at burde vært strøket, eller tatt mer på alvor, spesielt mot slutten. Det lukter av hastverk. En oppstramming, eller en sterkere undersøkende dialog mellom karakterene rundt enkelte utsagn og temaer, ville framhevet de virkelig gode partiene i teksten. De underfundige, sjarmerende og nærværende delene som nå tidvis skyggelegges av tåkeprat. Da kunne teksten kanskje i større grad løftet helheten og gitt de andre sceniske elementene mer meningsfylde.