Byen er en skueplass
(Trondheim): Verden er voldsom og skremmende nær, men ikke til stede. Fire skikkelser står i et slags tomrom, der de forsøker å forholde seg alt det som ikke finnes akkurat der. «Byen», med tekst av Martin Crimp, er en klassisk absurd forestilling rundt stillstand, fravær og tilstedeværelse.
Publisert
Sist oppdatert
Et svart flygel med lokket åpent står til høyre på scenen. To hull i gulvet, en bak til venstre og en foran til høyre. På veggen går en brannstige opp til en
BYEN
av Martin Crimp
Regi: Sigurd Ziegler
Scenografi og kostymer: Katrin Bombe
Lysdesign: Eivind Myren
Lyddesign: Eskild Johansen Næss
Oversettelse: Torfinn Nag
Premiere på Trøndelag Teater, 8. mars, 2024
leilighet over, der vi gjennom to store vinduer ser en lenestol og en fjernsynsskjerm. Mest som en skygge skimter vi en skikkelse sitte i stolen, samtidig som uklare bilder flerrer over skjermen. Langsomt heises Chris (Øyvind Brandtzæg) opp fra det bakre hullet, mens Kate (Ragne Grande) sitter på krakken ved flygelet. Han har akkurat kommet hjem fra kontorjobben sin og hun har vært ute etter et møte som litterær oversetter. De forteller hverandre om det som har hendt dem denne dagen. Han står kanskje i fare for å miste jobben fordi Jeanette sier at firmaet i Amerika skal omorganiseres, og hun har tilfeldigvis møtt en kjent forfatter, Mohamed, som har skrevet om sine opplevelser av fengsel og tortur, og har bokstavelig talt mistet den lille datteren sin. Kanskje.
Det anekdotiske teatret
Martin Crimp (1956- ) er en engelsk dramatiker, librettist og oversetter. Byen (The City) er skrevet i 2005, og har kald kapitalisme og krigen i Irak som bakteppe. I Norge har Byen tidligere vært spilt på Rogaland teater (2014), og Oslo Internasjonale Teater har gjort Forsøk på Livet (Attempts on her Life) som spilt lesning (2010). Crimp har skrevet et tjuetalls teaterstykker og tre operaer siden 1982, og regnes siden nittitallet som en betydelig engelskspråklig dramatiker, men er altså knapt spilt her i landet.
Byen har fire karakterer, Chris, Kate, Jenny og Jenten. De fire gjør nesten ingenting, men de forteller hverandre om ting som har skjedd. Det er som om virkeligheten alltid er et annet sted og en annen tid. Chris og Kate veksler mellom usikkerhet, uro, uvisse og sinne i møtet med hverandres fortellinger. Jenny er sykepleier og klager til ekteparet om bråket fra ungene, og forteller i detalj fra mannens brutale krigserfaringer som militærlege. Jenten er datteren, kledd i helt lik sykepleieruniform som Jenny, og er en avskygning av de voksnes brutalitet. Chris, Kate og Jenny har hver sin anekdotiske monolog, som er gjenfortellinger av andres opplevelser, og død og manglende empati er framtredende. Stykket begynner tilsynelatende vanlig, som å komme hjem fra jobben og snakke om dagen som har vært, men sklir fort over i det absurde og styrer skritt for skritt mot karakterenes og stykkets oppløsning.
Det er et kammerspill der de store dramaene skjer andre steder enn på scenen, der verden er fraværende og voldsom, og der det oppstilt teatrale er det vi må forholde oss til som publikum. Byen framstår som et slags teater-i-teater, som hos Shakespeare eller Pirandello, men uten det omsluttende teaterstykket eller en synlig iverksetter. Som Jenny sier mot slutten, «alt virker klønete og kunstig, jeg vet ikke hvorfor jeg er her i det hele tatt». Om dét er en metafor eller en anskuelse, er ikke godt å si.
Det lukkede rommet er åpent
Det hvite gulvet går rett ut fra seteradene, bakover og buer oppover, helt opp til taket. Avbrutt bare av to hull i gulvet og to store vinduer der oppe. Denne enkle og sammenhengende scenografien til Katrin Bombe skaper et avsluttet og samtidig fristilt rom. Det er isolert, men åpent for oss. Scenen er den verden vi må forholde oss til – the world is a stage. Virkeligheten utenfor finnes bare i de korte og grusomme fortellingene karakterene gir hverandre. Relasjonene er tette fordi rommet er lukket, men de er ikke nære. Forrige stykke Sigurd Ziegler regisserte på Trøndelag Teater, var Nokon kjem til å kome. Enda et kammerspill og et relasjonsdrama, med en truende verden på utsiden. Jeg opplever at Martin Crimps stykke faktisk handler mye mer om forholdet til verden utenfor, enn om et ekteskap i krise. Byen er en ganske mørk kulturobservasjon, rundt vår sviktende evne til å favne og forstå oss selv og omverden, samtidig som vi skaper og gjenskaper verden. Empati er en fraværende følelse i stykket. I Sigurd Zieglers regi er spillet for det meste frontalt, og det fungerer godt innenfor tekstens teatralitet. Han utleder og forsterker følelsene fra teksten, enten de er morsomme, grusomme, engstelige eller rasende. Zieglers regi følger teksten tett, men han kunne kanskje frigjort seg mer fra Crimp og funnet sine egne tolkninger på situasjonene.
Skuespillerne er gode og behersker de korte avstandene mellom det komiske, groteske og tragiske. Øyvind Brandtzæg er en tafatt, viljeløs, skamfull, usikker og uvitende Chris. Ragne Grande er uforutsigbar og imøtekommende som Kate, og en kvinne som ikke riktig forstår hva som har truffet henne i verden. Unge Kristine Sølvberg Hagen som Jenten, framstår som en skrekkinngytende kopi av Jenny, et barn som et varsel om kommende generasjoner. Mira Dyrnes Askelund som Jenny veksler mellom høflig sjenanse, angst og utagerende, groteske beretninger.
Et greit stykke, men en god forestilling
Jeg synes Martin Crimps stykke er interessant i form og uttrykk, men kanskje er det i sitt realistisk-metaforiske engelske opphav mer et tidsvitne fra 2005, enn et godt stykke i dag? Kald kapitalisme og kriger finnes fortsatt og verden er stadig vanskelig å forholde seg til, samtidig som hverdagene kommer og går. Har vi innlevelsesevnen vår i behold, får vi også noe ut av Byen. Ensemblet på Trøndelag Teater gjør en god jobb og har skapt en velfungerende helhet av Byen, og det er en forestilling som er verdt å se og fundere over.
(Publisert 12.03.2024)
