Brennaktuelt samtidsteater

Siden brak-debuten med Farvel til Eddy Bellegueule fra 2014 har nå 27-årige Eduoard Louis rukket å forfatte ytterligere to bøker, Voldens historie

Kven drap far min?

Av Eduoard Louis

Oversettelse: Tove Bakke

Regi: Kjersti Horn

Scenograf og kostymedesig: Sven Haraldsson

Lyddesigner: Erik Hedin

Det Norske Teatret, Scene 3, premiere 16. november 2019

(2016) og Hvem drepte faren min (2019). Alle tre har vært selvbiografiske vitnesbyrd fra

arbeiderklasse-oppveksten på landsbygda i Frankrike - den første om lengselen etter frigjøring, et oppgjør og brudd med egen bakgrunn, og nå, en forsvarstale for en arbeiderklasse han selv har forlatt. For Louis muliggjorde opptak ved prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris en klassereise som er sjeldnere enn vi liker å tro. Men det er ikke bare Louis’ eget liv som har foretatt en reise det siste tiåret - også Europa har gjennomgått omfattende endringer, med både økt flyktningetilstrømning, en kraftig vridning mot ytre høyre og voksende klasseforskjeller både i Frankrike og i vårt eget land. Kanskje er både NAV-skandalen og «Gilets jaunes» - de gule vestene - to ulike symptomer på samme fenomen: en økonomisk og politisk ‘kontinental epidemi’ som sprer seg i Europa, og som vi strever med å forstå.

Opplæring av middelklassen

Klassespråk er stammespråk og maktspråk. Det er ikke så mange med forankring i arbeiderklassen som har fått mulighet til å mestre middelklassens lukkede språk bedre enn de gjør det selv. Men Eduard Louis, nå doktorgradsstipendiat ved universitetet i Amiens, der han holder på med en avhandling om klassereiser i litteraturen, kan veksle ubesværet mellom begge verdener. Dermed står han også i posisjon til å riste i middelklassen som få andre.

Rent, kondensert, fortettet

Jeg har ofte tenkt om Kjersti Horns produksjoner at det virker som hun tiltrekkes av konseptuelle vågestykker som er så utfordrende at selve det kunstneriske prosjektet rett og slett blir å jobbe som en gal for å få galskapen til å lande på begge bena. I arbeidet med Edouard Louis’ materiale framstår det annerledes. Hun har tidligere iscenesatt både Farvel til Eddy Bellegueule og Voldens historie, førstnevnte på en liten alternativscene på utestedet Jaeger i Oslo. Slik sett skiller denne Louis-trilogien seg fra mange av de andre forestillingene med Horns regi-signatur, men også dette synes å være et delvis konseptuelt prosjekt. Emil Johnsen, som etter hvert må kunne kalles en mangeårig kunstnerisk samarbeidspartner, står på scenen også denne gang.

Det er en nedstrippet scenografi som møter publikum på Scene 3 på Det Norske Teatret. Kun en tynn plastfilm er trukket tvers over scenen som et vannskille mellom publikum og det som skal utspille seg, mellom middelklassen i salen og arbeiderklassefortellingen vi snart skal høre, mellom Oss og Dem. Også lyset er helt minimalt - etter hva jeg kan forstå kun ‘lommelykt-funksjonen’ på en mobiltelefon under hele forløpet. Dette skaper en fornemmelse av et bluss, en glød, noe unnenfra, noe delvis skjult i mørket som likevel eksisterer hele tiden, under oss eller ute av syne. Plastfilmen benyttes som en tavle det innimellom skrives på med tusj og henges post-it-lapper på i det som veksler mellom foredrags- og fortellerform. I Kven drap far min er overgangene sømløse mellom episodiske fortellinger fra oppveksten, knusende systemkritikk og selvreflekterende betraktninger fullspekket med referanser til sosiologi og filosofi, hvor kjennskap til Pierre Bourdieu, Jean-Paul Sartre og Ruth Gilmore tas som en selvfølge. Integrert i monologen rettet mot faren reflekteres det over barndommen og arven fra generasjon til generasjon og refleksjone omkring arbeiderklassens vilkår som små, destillerte drypp. Resultatet er at forholdet til skildres faren på en nær og intens, men samtidig nyansert måte.

I debutromanen Farvel til Eddy Bellegueule skildret Louis sitt brudd med arbeiderklasselivet i den vesle, franske byen Hallencourt. Fortellingen er preget av vold og brutalitet: den unge, homofile Bellegueule hundses og herses med, ikke bare av mobbere, men også sin egen familie. Tilværelsen blir uutholdelig og hans forakt både for byen, familien og sin legning bygges gradvis opp, til Bellegueule bestemmer seg for å forsvinne - og tar et annet navn, hvilket han også gjorde i virkeligheten: Edouard Louis. I sin andre roman, Voldens historie, går Louis enda tettere inn på voldens natur gjennom en intens skildring av en voldtekt, og hva denne voldtekten har gjort med ham - og tar med leseren inn i de par timene av hans liv da julaften-hendelsen fant sted.

I Kven drap far min er opprøret på vegne av faren, faren Louis kjenner en enorm ambivalens og avsky overfor, men som han likevel vil kjempe for. Mens Macron kutter stønaden til arbeiderne har farens arbeiderkropp kollapset - han er knapt femti år, men kroppen er allerede ødelagt. Louis tar i denne teksten kampen for ham, og stiller makthaverne til ansvar for livene de stjeler fra arbeiderklassen.

Projeksjoner

I likhet med i Horns Raskolnikov, hvor handlingen mer eller mindre i sin helhet ble projisert på et lerret og skuespillerne var flyttet ut av selve scenerommet, er store deler av denne monologfortellingen også projisert. På plastduken foran oss i publikum ser vi nærbilder av et ansikt i intens tilstedeværelse, med kun linsen i et kamera som motspiller. Det er interessant å observere en kunstnerisk utforskning som strekker seg gjennom flere verk, og effekten av projiseringen fascinerer meg. Jeg hadde trodd at å fjerne skuespillerens mulighet til direkte samspill med publikum, det Erika Fischer-Lichte refererer til som den autopoietiske feedback-loopen mellom skuespiller og tilskuer, ville ødelegge noe av teaterets potens og skape en distanse mellom meg i salen og skuespilleren på scenen. Men dette skjer ikke her. Kanskje er det fordi jeg vet at det som foregår og det jeg kan se på lerretet utspiller seg i sanntid - tåren i Johnsen’s øyekrok på et tidspunkt, tilstedeværelsen i blikket; dette foregår samtidig som jeg kan skimte ham i bakgrunnen bak plastduken mens han snakker til kamera. Nærbildene gjør at det hele oppleves tettere på, og kontrastene mellom distanserende elementer som plastduk, begrenset lys og projisering på lerret tilfører et eget språk til fortellingen. Desto mer effektfullt blir det dessuten når vannskillet mellom scene og sal endelig brytes.

Et crescendo

Fordi den konseptuelle rammen er så enkel, får teksten stor plass og ordene løftes fram. Her spiller Erik Hedins musikk og lydbilde også en stor rolle: fra et foruroligende elektronisk uttrykk som tiltar, til helt enkle, men svært smart valgte, lydelementer, som tilfører letthet og lys når Louis tenker tilbake på mer positive episoder fra barndommen. Emil Johnsen har oss i sin hule hånd i de omlag hundre minuttene forestillingen varer og klemmer den stadig hardere rundt oss. Det gjør vondt at faren blir ødelagt, at han knekkes, at han er et produkt av politiske konsekvenser. Det er til å ta og føle på at Louis’ forakt over farens fastlåsthet like mye er en frykt for sin egen. Personlig synes jeg også det er en lettelse å slippe det evinnelige, distanserte postdramatiske uttrykket i en tid hvor verden står i brann. Her er tårer og blodig raseri. Det er på sin plass, synes jeg.

I Aftenposten 7. november skrev sosiologi-duoen Jørn Ljunggren og Marte Mangset, begge forskere ved ved Universitetet i Oslo, at middelklassen ofte mangler forståelse for mennesker som lever under andre livsbetingelser enn deres egne. Litteraturen og mediene er til liten hjelp, skal vi tro de to, som viser til at arbeiderklassefortellinger er underrepresenterte. Ifølge Ljunggren og Mangset er det slik at akademikere og kulturarbeidere gjerne betrakter seg selv som kunnskapsrike, politisk bevisste og empatiske, mens de overser blindsonene i sine egne forestillinger og dermed reproduserer egen forutinntatthet. Kanskje er det derfor skildringer av arbeiderklassen ofte er preget av antakelser, romantiseringer og myter. Arbeiderklassens stemme har blitt viktigere, men selv har jeg en god stund undret meg over hvor disse samtidsfortellingene overhodet er å finne i norsk scenekunst. Med noen hederlige unntak, som iscenesettelsen av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei og Espen Klouman Høiners Vi, folket, er arbeiderklassen bekymringsverdig fraværende. Kanskje ikke så rart, da, at middelklassen beholder sitt eierskap til teaterets myke fløyelsseter, hvor de gang på gang får sin egen historie fortalt. Men ikke i Kven drap far min. Heldigvis. (Publisert 19.11.2019)