Borgerlighetens festlige dialektikk

Familien i forestillingen er ikke kornselgere, som Buddenbrooks-slekten i Thomas Manns roman-forelegg, men sex-klubbeiere. De eier også klubben

Sex, drugs ‘n’ Buddenbrooks,

Konsept: Nesterval & Queereeoké

Regi: Martin Finnland

Tekst / Co-Regi: Teresa Löfberg

Dramaturgi & Produksjon: Andreas Fleck

Kostyme og visuell utforming: Imke Paulick

Koreografi: Marcelo Dono

Lyd-Design: Alkis Vlassakakis

Kampnagel, 5. august 2021

Budd’n brooks som vi, Edy Poppy og jeg, skal være på i kveld, skjult, dypt inne i den store bunkeren i utkanten av red-light distriktet i Sankt Pauli, Hamburg. Ved baren venter vertene på oss i kinky-kult porno-, drag- og drug-outfit. Det er dekket opp et langbord (men maten er råtten, svarende til forfalls-tematikken vi snart får høre mer om). Hallen har lysekroner og et dansegulv. Det er her den offisielle festen skjer, mens the real story foregår i bakrommene. Hver av figurene lokker tilskuere med seg. Snart blir det tydelig at outfittene ikke er så ensartete som jeg trodde: noen er drags med platinablonde parykker, hot-pants og platå-sko fra vår tid, andre går i dress og flosshatt eller har strømpebånd og korsett. Alle er festlige, men fra ulike tidsepoker. Inne på bakrommene, skjønner vi sammenhengen. På ett rom har klubben nettopp startet (sekstitallet), på et annet er AIDS en utfordring (åttitallet), på et tredje gentrifisering (vår tid) etc. Handlingen er ikke lineær, hver tilskuer har sin egen dramaturgi, alt ettersom hvilken figur som lokker en i hvilket bakrom. Hver karakter henger fast i en av tidslommene, alt avhengig av outfitten til han, hun eller hen. Liksom i romanen strekker forestillingen seg over flere generasjoner, men den foregår godt og vel hundre år senere. Slik er den tyske revolusjonen i 1848 byttet ut med den seksuelle i 1968; og i nåtidscenene går familiens en gang så lukrative sex-club-business mot fallitt.

Jeg, en romanfigur

Å være på Budd‘n’brooks er også en personlig tidsreise, back to my reading-future: jeg fant tilfeldigvis Manns roman om kjøpmannsfamiliens nedgang, deres angst for revolusjon innen- og utenfor familiehuset, i bokhylla til faren min. Jeg rakk ikke å bli ferdig med denne tyske klassikeren om borgerskapet som aldri slipper unna sine egne normers kvelertak. Og godt var det! For nå møter jeg figurene igjen mange år, altså flere hundre sider, senere, full av nysgjerrighet på deres skjebner. Og de provoserer meg til å krangle, flørte, danse, drikke, diskutere og prate. Jeg biter, om jeg vil eller ei, alltid på kroken. Den første karakteren Edy og jeg forsvinner med i et kontor med sekstitallsmøbler er sjefen for det hele i flosshatt. Han spør hva vi tenker om hans nye forretnings-, for ikke å si utbyttings-idé: å starte et eksklusivt bordell for homoseksuelle, som skal redde bedriften. Jeg ytrer moralsk tvil, siden ingen andre har lyst til å være moralske. I alle fall ikke kjæresten min, som forsvinner ut av kontoret med en krabbende menneskeslave i bånd. Og de andre tilskuere svarer bare på sjefens premisser om og hvordan homo-horehuset kan øke profitten hans. Edy og jeg møtes igjen på trappen. En lillebror, en cool drag king i dress som setter meg på plass da jeg vil definere kjønnet hens, og som har mindreverdighetskomplekser overfor den kjedelige men suksessrike kokain konsumerende storebroren hens, styrer showet her. Jeg solidariserer meg med hen fordi jeg gjenkjenner meg i lillebrorens problemer. Eller er det for å skape minst mulig konflikt, der vi står på en bunkertrapp med en avgrunn i midten som kanskje er 20 meter dyp? Sist jeg var på en immersiv forestilling i Hamburg, da i regi av det danske kompaniet SIGNA, ble jeg banket opp, denne teaterformen skal man ikke tulle med.

Personlige spørsmål om venners uvenner

Etter litt electroclash i hallen med Peaches «Fuck the pain away», havner vi på en side-bar, der jeg gjenkjenner kapitaleieren Grünlich, som i

Internationales Sommerfestival Hamburg Kampnagel

Kampnagels internasjonale sommerfestival har pågått hvert år siden 1980-tallet, og omfatter rundt 50 urfremføringer og co-produksjoner. Festivallederen András Siebold fokuserer i kurateringen sin spesielt på møtet mellom pop-kultur og avantgarde. I august 2021 hadde norske Susie Wang Tysklands-premiere på den tyskspråklige forestillingen Licht und Liebe.

lesningen min, på side 170, nettopp har giftet seg med den vakre, unge og entusiastiske familieoutsideren Tony. Jeg visste jo at hun egentlig elsket den unge revolusjonæren Morten, som hun beundrer for hans kapitalismekritikk. At Grünlich var litt patetisk med sine beregnende komplimenter og at hun bare giftet seg med ham fordi foreldrene ville det. Men at kitsch-rikingen kunne bli en ensom alkoholiker, hadde jeg ikke trodd! Det er mange år siden bryllupsnatten nå. Han er skilt fra Tony og alkoholen kjeder ham, sier han med en spritflaske i hånden. Også vi får en shot av aprikos-snapsen hans. Så krangler han med meg fordi jeg ber ham om å snakke tydelig, slik at min norske kjæreste kan forstå hva han sier. Men så blander hun seg mer og mer inn i samtalen, og alle ler av meg: Edy forstår mye mer tysk enn jeg trodde. Jeg styrter en ny snaps.

Hva er ofte problemet med en fest? At alt er overlatt til en selv, at det ikke finnes en overordnet iscenesettelse – eller, motsatt, at etiketten er for streng, at alt er regissert. På Budd´n´brooks skapes den riktige balansen. Alle har en definert rolle, skuespillerne har også en del faste replikker, men ellers kan det meste skje, tror jeg i all fall, og derfor rocker festen. Men også fordi mine spørsmål om figurer fra romanen ikke besvares med kjedelige referanser til et fiktivt verk, men tas som personlig interesse i venners venner og, ikke minst, uvenner. En rød tråd er for meg sporene etter Morten. Tonys flamme som hun, der jeg stoppet å lese, fornektet for Grünlich. Da jeg spør om det saboterte kjæresteparet, blir svarene unnvikende, noen snakker om «Mortess».

Den nye borgerligheten

Jeg går på toalettet. En ung mann med kul afro-look og i gepard-dress lokker meg dit med et løfte om en stripe kokain. «Ja, jeg er interessert», påstår jeg vågalt. «Du sier alltid ja», kommenterer en annen «tilskuer» min «replikk». Jeg har allerede et (falskt) rykte på meg – også dette, som på en virkelig fest. Inne på doen er det allikevel ikke jeg som er på en tripp, men en ung mann med hjerteformede rosa solbriller som i side-baren påstod at det gikk fint med ham. Jeg sa da at det motsatte så ut til å være tilfellet. At han nå bad-tripper er jo trist og ingenting å triumfere over. Jeg er litt usikker på om man kan si at det allikevel er et godt tegn at han i rusen sin nesten får en orgasme av å blåse hårfønerens varme luft opp i rompa si. I en slags overspringshandling spør jeg den andre, han i gepard-dressen, hva det har blitt av revolusjonæren Morten, og hans kjærlighet til Tony. Han smiler overbærende og gir meg koka-stripen. Jeg dypper fingeren i det hvite pulveret og smaker litt: det er en kvernet peppermynt-pastill. Jeg er lettet, jeg tøffet meg og var slett ikke klar til annet enn godteri. På neste rom, med fløyelssofa og luksuriøse kommoder, møter jeg endelig «Mortess». Nå faller mye på plass. Morten har gjennomgått en kjønnsoperasjon og Tony er gift med henne. Mortess forteller at de bor sammen på et småbruk utenfor Hamburg. Spiser vegan. Høster epler. Das ist das neue Spießertum, å bo på landet, spise planteprodukter og være kjønnsoperert, dette er den nye borgerligheten, kommenterer en annen «tilskuer». Det finnes ikke noe riktig liv i det falske. Heller ikke rus, dekadanse og gender-fluidity er en sikker exit fra det borgerlige samfunnet. På en fest som den her kan man glemme, men ikke endre dette faktumet. Punktlig etter to timer ender partyet. Og det er kanskje det eneste problemet med denne forestillingen, at den ikke varer hele natta lang. (Publisert 28.08.2021)