Blackfacing til ingen nytte

Gråpapir ligger på gulvet, fra en trosse henger det små lamper. Aktørene kommer inn, 13 stykker totalt. De ser alvorlig på oss fra mørket, men det

Olbmot/ Folk

Regi: Jon Tombre

Regiassistent/inspisient: Marte Fjellheim Sarre

Tekster: Lars Göran Pettersson

Musikkansvarlig: Roger Ludvigsen

Lyddesigner: Eirik Blekesaune

Grafisk animasjon: Sabina Jacobsson

Medvirkende: Anitta Suikkari, Mary Sarre, Nils Henrik Buljo, Anja Bongo Bjørnstad, Ingá Márjá Sarre, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Egil Keskitalo, Eila Ballovara Varsi, Ole Thomas D. Nilut og Jan Cato D. Nilut

Musikere (Arktisk Filharmoni): Ingeborg Skomedal Torvanger, Elisabeth Turmo, Hallvard Steinhovden og Sveinung Lillebjerka

Det samiske nasjonalteatret Beaivváš, gjestespill på Det Norske Teatret, Oslo, 9. februar 2020

noe eldre publikummet på Det Norske Teatret virker ikke til å bry seg særlig denne søndagen. Det knitres i godtepapir, det klirrer fra glass i baren, en publikummer virrer rundt med en telefon på high-speak. Gjestespillet fra Beaivváš starter med en dissonans mellom scene og sal – og slik fortsetter forestillingen.

Vi har fått utdelt et program. Det forteller at vi skal se en fri fabulering over skygger fra fortiden. «Auswitch og målinger av sameskaller i Sápmi danner tematisk tyngdepunkt»* opplyses det om på nettsidene. Vi presenteres for ulike tablåer, musikalske innslag og tekstfragmenter som på ulikt vis omhandler rasetenkning. Man kjenner igjen Jon Tombres regi og arbeidsmetodikk.

Lykkes best musikalsk

Lyden og musikken er framtredenen fra start. «Måneskinnssonaten» av Beethoven fremføres live av musikerne fra Arktis symfoni. En representant fra folket (Anja Bongo Bjørnstad) triller rundt på en lyskaster. Tablået er både trivielt og høystemt. Den klisjéfylte musikken kontrasteres av lydbildet fra kontaktmikrofonen som lyddesigner Eirik Blekesaune har festet på trallen. Spennet hensetter meg til å tenke at dette handler om å assosiere med og å søke seg fram. Det er lovende.

Kontrasten mellom musikken og lyddesignen bidrar i løpet av forestillingen til å skape flere slike assosiative rom. Blekesaunes komposisjoner, basert på lydopptak av det samiske språket, gir et akademisk kjølig og distansert blikk. Musikalske svisker som «Anna på Søndagskolen» (nydelig framført av Mary Sarre) og «Jag trodde änglarna fanns» (Eila Ballovara Varsi og ensemblet) bidrar med personlige innganger og nostalgi.

Men assosiasjonene lyd kan vekke framtrer tydeligst for meg når de får en kropp. I Anitta Suikkaris vokalimprovisasjon blandes primatlyder, strupesang, lek og sorg i et utrykk. I denne enkle scenen opplever jeg at de lykkes best med å gi tematikken en assosiativ kunstnerisk form.

Naive og symbolske illustrasjoner

Det assosiative rommet som åpnes av lydene og musikken, lukkes av forestillingens tekstlige og visuelle lag. Gråpapiret blir et lerret for projeksjon. Et hakekors vises på papiret. De brå overgangene, livemusikken og det store ensemblet får meg til å tenke på musikalen Cabaret. Har jeg havnet på en revy?

Nei, men de vil gjerne si noe om holocaust: «Sjefen i Gestapo vil først vinne krigen og så utrydde jødene. Sjefen i SS vil bruke krigen til massemord. De blir ikke enige», erklæres det på norsk og samisk. Projeksjonen viser en jøde som skytes. Så skytes det flere, før scenen konkluderes når Anitta Suikkari forklarer at «Noen har flere skygger enn andre». Jeg forvirres av det eksplisitte uttrykket, og et tilsynelatende manglende ønske om å forklare eller å forstå. Eller er det nå jeg skal assosiere noe med hele holocaust?

Senere i forestillingen blir vi presentert for flere tegnede symboler, så som et blødende kors og det amerikanske flagget og et knipsende kamera. Det er påfallende at Sabina Jacobssons fine og naivt tegnede svart/hvitt-animasjoner kompositorisk brukes til å illustrere tekstene snarere enn å kontrastere dem. Jeg opplever at dette låser tolkningen og assosiasjonsrommet den åpne formen inviterer til. Det er synd for på den måten bidrar de til å holde meg ute av forestillingen. Jeg unngår følelsene og forholder meg til dem som naive illustrasjoner og tegn.

Problematiske tekster

Mer begrensende og ekskluderende opplever jeg tekstene i seg selv. Tekstlaget består av korte, naive og konstaterende utsagn. Vi blir fortalt at «en professor i rasebiologi dro til Sápmi på 1920-tallet for å fotografere samer uten klær». Han var visst nok «særlig interessert i fargen på kjønnshår». Vi får vite at «Corn flakes ble oppfunnet for å stanse onani», og at «i Afrika kuttet de av armene på de som ikke jobbet hardt nok». Utsagnene gjør meg både oppgitt og forvirret. De oppleves pubertale. Utsagn som ønsker effekt i form av følelser og innlevelse, men som bommer fordi de vekker flere spørsmål enn svar i meg.

Når aktørene mot slutten av forestillingen avslutter sine utsagn med et sjenert «giittos» (takk) bidrar det til en iscenesettelse av samisk åndsliv som ganske naivt. Den lettfattelige tekstlige omgangen og dens sceniske konsekvenser fremstår som et provoserende mysterium for meg. Hvorfor fremstiller de seg selv som takknemlige for å uttrykke naive utsagn fra rasebiologiens historie?

Uklart hva de vil formidle

Den lettfattelige omgangen med temaet kan unnskyldes med at de forhånd har opplyst om at målet ikke er å være dokumentarisk eller faktuell. Det er ingen moral eller løsning. Snarere har de ønsket å lage en kunstnerisk refleksjon over temaet. Men den assosiative undersøkelsen føles mer og mer som en overfladisk potpurri av klisjéer. Uten tid til å dvele forvandles Auschwitz til en framføring av Deep Purples «Soldier of Fortune» (sårt sunget av Nils Henrik Buljo). Plutselig handler det om samiske kranier på Karolinske instituttet, avbrutt av søndagsskolesang før vi fortelles om Afrika. Poenget er ifølge programmet at rasebiologien hadde nedslag og konsekvenser for flere folk. Derav tittelen; Olbmot/Folk. Ønsket om å belyse at rasetenkningen ikke begrenset seg til det samiske, og ønsket om å unngå moralisme er forståelig og klokt. Men jeg opplever at spennet i utvalget, når det presenteres i denne fragmentariske formen, reduserer fragmentene til effekter i et upresist prosjekt. Forestillingen fremstår mer og mer som en «shopping» i problematikken enn et ønske om å fordype seg.

Blackface til ingen nytte

Alt dette topper seg når Iŋgor Ántte Áilu Gaup fremfører «Swanee» iført en t-skjorte med tallet 2020. Han er svartmalt i ansiktet og påmalt store røde lepper. Som selve symbolet på rasisme serverer de oss like godt et blackface-/ minstrel-nummer. Man kunne kanskje forestille seg at dette ville gi et komplekst bilde av rasisme i vår samtid. For min del oppleves det som en provoserende unødvendig bruk av virkemidler.

«Jeg trodde änglarna fanns» roper aktørene mot oss i slutten av forestillingen, men ropene blir hule. Etter en times potpurri med kunstneriske refleksjoner over rase og rasehygiene fra Jon Tombre og Beaivváš knitrer det fortsatt fra godteripapir i salen. At de har laget en forestilling som tillater det, over dette temaet, gjør meg både oppgitt og provosert. (Publisert 10.02.2020)

Fotnote:

[1] https://beaivvas.no/nb/folk-olbmot/ NB: Direkte sitat, inkludert feilstavingen av Auschwitz.