Bjeffende uærbødig og morsom

Voff! Art er et herlig stykke barneteater som også passer for voksne. Det er morsomt, alvorlig, pedagogisk og litt skremmende – akkurat så blandet

Voff! Art

Regi: Anne-Sophie Erichsen

Med: Guandaline Sagliocco

Scenografi: Silje Steinsvik

Kostyme: Katharina Barbosa Blad

Lyddesign: Nadine Esteve

Lysdesign: Jean-Vincent Kerebel

Foto/ videoredigering: Jørn Steen

Sagliocco Ensemble

Anmeldelse fra Black Box teater, 3. november 2019. Spilles i Asker, 13.-17.januar 2020

som en god teateropplevelse skal være. Men, det er lett å tenke at dette kommer til å gå rett vest, for Guandaline Saglioccos alter ego gjør det meste feil fra første stund.

Ja, så galt kan det gå – tenkte jeg at jeg skulle skrive. For det er nå en gang slik at enkelte kanskje vil tenke at utgangspunktet er direkte kjedelig, i og med at rollefiguren Jeanette kommer inn på scenen for å holde et kunsthistorisk foredrag for publikum. Hun har aldri gjort det før, sier hun, og hun treffer fallgruvene fra første slapstickbevegelse. Jeanette tråkker feil og presenterer seg som Fiona, hunden hun elsker over alt i verden. Og dermed kommer forklaringen på den rare tittelen Voff! Art. Den peker direkte på teaterfortellingens to hovedpunkt, kunst og hunder. Det tar ikke lang tid før publikum er i Jeanettes vold og aksepterer glatt forelesningens enkle, og høyst merkverdige forutsetning, at maleriene må inkludere en hund. Det er det mest overraskende kriteriet for stor kunst man kan tenke seg.

Repertoarteater

Forestillingen holder publikum fanget fra første stund. Derfor var det først etterpå at jeg tenkte på noe som skiller denne oppsetningen fra det meste annet i norsk teater: Det har seg nemlig slik at «Voff! Art» er blitt vist over 800 ganger for mer enn 90 000 mennesker.

Vi lever i illusjonen av at norske teatre er repertoarteatre. Og ja, enkelte spesielt suksessrike forestillinger, som The Book of Mormon, kan gå i flere år. Men når så du sist en ti, tyve eller femti år gammel oppsetning i et norsk teater? Ikke det nei. Men det finnes altså noen unntak, både her hjemme og i utlandet.

Selv kommer jeg aldri til å glemme da en gruppe teatervitenskapstudenter dro på studietur til Moskva i 1984. De billettene vi fikk var ikke mye å skryte av, men to av oss fikk billetter til Maeterlincks Den blå fuglen på Kunstnerteateret. Oppsetningen var modernisert, men den var blitt vist kontinuerlig på Stanislavskijs gamle teater siden premieren i 1908. Det er det man kaller repertoarteater. Da vi kom ut etter forestillingen var vi euforiske. Vi forstod ikke ett ord av det som ble sagt, men vi forstod likevel alt. Det var en skjellsettende opplevelse og fantastisk teater. Jeg glemmer det aldri.

Suksessrikt fortellerteater

Voff! Art er det beste argumentet jeg har sett på lang tid for å holde liv i repertoarteatret. Guandaline Sagliocco har spilt stykket mer eller mindre kontinuerlig i elleve år. Over nyttår skal hun spille i Asker. Premieren var i 2008. Året etter, i 2009, vant oppsetningen pris for beste forestilling under den internasjonale teaterfestivalen Momix i Frankrike. Kompaniet spiller minst like mye i utlandet som de gjør i Norge. Guandaline kom til Norge fra Frankrike sent på 80-tallet, og siden hun og Håkan Islinger stiftet Sagliocco Ensemble i 1988 har hun vært en del av miljøet rundt Grenland Friteater i Porsgrunn. Der dyrker de et fysisk og fortellende teater. Når du parer dette med en undrende, humoristisk, medrivende og overraskende fortelling om et utvalg malerier fra kunsthistoriens høydepunkter, ja da har du en vinner.

Det at en oppsetning er over ti år gammel trenger ikke å gjøre den utdatert. Bortsett fra en lampe med bilde av Fiona er Guandaline Sagliocco alene på scenen under hele forestillingen. Hun bruker den sparsomme scenografien med stor oppfinnsomhet, hun er høyt og lavt og agerer på en måte som setter lattermusklene i sving. Hennes omgang med teknikken er noe alle som har overvært et foredrag kan kjenne seg igjen i, og manuset er fylt med detaljer som appellerer både til voksne og barn.

Hunden og kunsten

Voff! Art er laget for og spilles mye innenfor Den Kulturelle Skolesekken. Og det er liten tvil om at oppsetningen formidler kunsthistorie på en medrivende måte. Det trengs her til lands. Men den kan glede flere. Jeg nevnte at også en kunstanmelder har noe å lære av denne forestillingen. I tillegg til å være grunnleggende morsom, er Voff! Art også en pedagogisk forestilling med mange gode poenger. Saglioccos dissekering av Velázquez’ berømte maleri «Las Meninas» er full av overraskende kunnskap. Vi lærer om Picassos kubistiske dekonstruksjon av virkeligheten, og om Seurats fascinerende og tidkrevende prikketeknikk. Edvard Munchs hund avlegges også et besøk. Men høydepunktet får vi servert allerede i første tablå: I den anledning kan jeg sitere en lærd kunsthistoriker som så forestillingen ved åpningen av Louvre-museets avdeling i Lens: Ikke visste jeg at det spanske kongeparets hund, som figurerer i «Las Meninas», het Pedro.

(26. mars 2020 har Sagliocco premiere på oppfølgeren Scene! Art, på Black Box teater. red. anm.)