Bittersøte minner fra klasserommet

Bak på scenen står en stor tavle med påskriften: Velkommen til 1. klasse! To musikere improviserer over Lisa gikk til skolen, mens Anne Marit Sæther kommer smilende og dansende inn med små trinn.

Klasserommet

Manus/skuespiller: Anne Marit Sæther

Regi/manuskonsulent: Kjersti Haugen

Musikere: Erlend Smalås og Martin Smidt

Scenografi: Gilles Berger

Kostymer: Berit Haltvik With

Lysdesign: Eirik Torsethaugen

Av Cirka Teater, premiere på Rosendal Teater, 4. mars 2022

Hun forteller om opplevelsen av å flytte fra landet til den store byen, med gater og hus overalt. I den nye gaten sin møter hun den rødhårede Sivert, og på første skoledag treffes de igjen i klasserommet og blir klassekamerater. Sæther setter opp små skolestoler og forteller om barna som satt på dem denne dagen i 1964. Og selvfølgelig om den fryktinngytende klasseforstanderen, fru Dørum.

Cirka Teater – en betydelig størrelse i norsk teaterhistorie

Cirka Teater er kjent for sine lekne og sterkt visuelle forestillinger. Siden Anne Marit Sæther og Gilles Berger startet ensemblet i 1984, har de gjort over førti forestillinger. Produksjonene har vært små eller store, med barneforestillinger og samarbeidsproduksjoner. Sist var i september 2021 med Drivpå Nedre Elvehavn i Trondheim, i samarbeid med Trondheim Kammermusikkfestival. Det var en danse – og musikkforestilling med store mekaniske installasjoner i vannet på den gamle skipsdokken, og med svært mange involverte. Klasserommet befinner seg i den andre enden av skalaen, som en mindre og enklere produksjon, med en skuespiller og to musikere.

Mandag 17. august, 1964…

Vi får vite at denne dagen har Davy Crockett bursdag og at i Trondheim begynner 1863 sjuåringer på skolen. Anne Marit Sæther forteller om møtet med fru Dørum, den strenge og sinte kvinnen som eneveldig skulle undervise og styre klassen i seks år, fram til sommeren 1970. Hun snakker om samtalene hun har hatt med klassekameratene forut for dette teaterprosjektet, og at Klasserommet bygger på virkelige hendelser. Kameratenes fortellinger gjør Sæther til sine gjenfortellinger, både som barn og voksne. Hun skifter navn og karakterer på dem for å anonymisere dem, men gir scenekarakterene retning og innhold å kjenne dem igjen med. Vi får vite at det alltid er Bjørn og Bodil som får spille hovedrollene i skoleforestillingene, hører om jenten som bare har skruskøyter til utedagen og forstår at Sivert har problemer. Også fru Dørum får komme til orde i noen tenkte refleksjoner om egen posisjon som utdatert lærer i en ny og fremmed tid.

…og årene som etterpå

Hvert skoleår mellom 1964 og 1970 introduseres musikalsk med en kjent låt fra det året. Vi hører eksempelvis Beatles, Jimi Hendrix og Jerry Jeff Walker. Musikerne presenterer hvert år med en datert hendelse, at Indira Gandhi blir statsminister eller at Ekofisk er et gigantisk oljefelt. Regien drar musikere og skuespiller sømløst gjennom alle momentene med stor dyktighet og masse humor, og bidrar til å holde tempo og energinivå høyt. Scenografien er enkel og effektiv, der tavlen blir midtpunktet som bærer ornamentene, om det er fru Dørums skjønnskrift og viktige La-stå-meldinger, eller pynten til juleforestillingen. De to musikerne på scenen er i seg selv et skue, med et dusin instrumenter som skal trakteres. Lyset legger seg varmt over scenens lek og alvor, og sukrer det bitre.

I havn eller nesten i havn?

Anne Marit Sæther setter opp, flytter på og velter omkull de små elevstolene etter hvert som skoleårene går og dramaet i klasserommet utvikler seg. Hun beskriver puggingen, angsten for å gjøre feil, høytlesingshelvetet og nødvendigheten av å lære salmer utenat. Fellesskapet i klassen finnes mot fru Dørum, men også medhverandre i sang og drama i klasserommet, beskriver Anna Marit Sæther. En elev sier hun kviet seg til å gå på skolen hver eneste dag, for alt var uforutsigbart. Fru Dørums sinne kunne jo ende med å «refse» elevene – altså bruke fysisk avstraffelse. Sæther spiller alle rollene som barna og de voksne som forteller om skoletiden, med mye varme og humor, men forestillingen underspiller de vonde opplevelsene, og etterlater Klasserommet uten brodd.

Mr. Bojangles, oh, he jumped so high!

Klasserommet er en imøtekommende forestilling med store kvaliteter. Men for meg bikker disse tilbakeblikkene inn i noe nostalgisk og forsonende, der man enkelt humrer og ler over gamle dagers angst og frykt. Karakteren Sivert blir fortalt gjennom klassekameratenes fortellinger, mens Anne Marit Sæther forteller at den voksne Sivert ikke vil bidra til forestillingen og snakke om den tiden. Siverts mørke blir bevisst plassert i et taust mørke utenfor det varme lyset på scenen, og som frivillig eller ufrivillig er utenfor det gode selskapet og fellesskapet i forestillingen.

Mens Anne Marit Sæther gir små, korte fragmenter fra forestillingen,avsluttesKlasserommetmusikalsk med Mr. Bojangles. Det er en sentimental sang om den lutfattige, gamle, alkoholiserte danseren som på oppfordring fortsatt danser høyt med hopp og sprett og spring – tross alt! Jeg opplever at sangen i så måte speiler utfordringen med Klasserommet, at den mangler et rom for smerten den handler om. Men så kan jeg tenke at når salen er fylt med gamle venner og klassekamerater på premieren, at de lettere ler og gleder seg over å møte egne minner og opplevelser på scenen. Og da kan jeg tenke at en premierehendelse kan overdøve opplevelsen av alvor. Et annet publikum kan gi en annen forestilling.