Betroelser fra pikerommet

Dramatiker Runa Borch Skolseg har skrevet et langt renessansefeminint dikt. Det renessansefeminine er, ifølge forestillingens rælete Lonely Planet-brosjyre, en måte å se verden på. Dette verdenssynet

City of Passion

Med: Runa Borch Skolseg, Fredrik Floen, Alexandra Tveit, Marie Ursin, Louis Schou-Hansen, Mariama Slåttøy, Dragongirl, Alf Ollet og Sigurd Øygarden Flæten.

St Halvards gt. 33, Premiere 13. januar 2022

kommer til uttrykk i tekst, kostyme og musikk. Sjangeren har schwung, men minner ironisk nok om de flerfoldige undersjangrene som genereres på internett daglig. Jeg forstår fra det visuelle materialet og invitasjonen på mail at de ønsker å presentere ikke-binære fortellinger som samtidig strekker seg hinsides samtidens politiske diskurs. Resultatet er noe selvmotsigende. Kanskje skal det føles som en motsats til den grå hverdagen mange kan føle seg fanget av, mens vintermånedene vedvarer og Gyda herjer.

City of Oracles

Teksten kan ligne på en morbid blanding av høysangene og klagesangene fra Bibelen. Det er erotisk babbel og melankolsk jamring i lyrisk form. Det er både en pikant og tragisk fortelling om søstrene Ops, Charity og Carmenta som etterlattes på tårnrommet sitt etter at faren Daddy har forsvunnet fra sin post som herre og skaper av City of Passion. Døtrene holder liv i sin megetestetiserte, isolerte og tomme tilværelse gjennom å krangle, danse og fortelle historier om rompehull og sædavganger.

Det starter bra. Etter en enkel alkoholservering setter vi oss i stolrekkeneaveller puter på gulvet. Et hav av tyll og blonder og parykker tyter mot oss fra de tre danserne som sitter stille i scenerommet. Med store, tuperte parykker ligner de et trehodet lykketroll, der de legger ut om byen og hva den er fylt med. Som i leken «Mitt skip er lastet med» forsøker de tre figurene hele tiden å overgå hverandre. Vi ser ikke ansiktene deres, bare munnene som beveger seg under håroppsettet. De likner orakler slik de maler omrisset av en mytisk fiksjonsby.

Når aktørene til slutt tar av seg de overdådige parykkene og en enkel norsk fortellerstemme overtar orakelrollen, blir danserne mer som mennesker. Søstrene er enkle skapninger, med helt basale behov, som å bli sett og å opprettholde en høy seksualdrift. Samtidig er alt fremført med pokerfjes, en nesten parodisk likegyldighet og lite insisterende fortellergrep. Det hele durer i et monotont tempo, med danseinnslag og kostymeskift. Det er etter den første scenen med «oraklene» at sammenhengen mellom det som skjer på scenen og tekstens porøse narrativ begynner å løsne i sømmene. Det er også her jeg begynner å miste interessen, før jeg gjenvinner den igjen mot slutten.

City of Erotica

Når Ops, Charity og Carmenta for n-te gang repeterer sine tanker og følelser overfor hverandre på det de kaller «pikerommet», er det lett å trekke linjer til brakkesyken vi alle kjenner på når vi nå befinner oss isolert fra all sosial omgang. Søstrenes tilværelse er nesten parodisk lik vår tid, isolert i tårnet til Daddy.

Ettersom søstrene forteller hverandre historier, spesielt av pornografisk karakter, sender det mine tanker til et kjent middelalderverk. Nemlig samlingen Dekameronen av Giovanni Boccaccio. Det er en samling erotiske småfortellinger, hvor rammefortellingen er satt til tiden da Svartedauden rammer Firenze i 1348 og tvinger sju unge kvinner og sju unge menn ut av byen for å unngå å bli smittet. De isolerer seg på et slott hvor de forteller hverandre historier i ti dager.

Det får meg til å lure jeg på om ikke City of Passion skriver seg inn i denne konteksten, med den moderne vrien vår egen pandemi legger opp til. Aktørene tilhører sannsynligvis de frilanserne og uavhengige som må håndtere definerende innskrenkninger og isolasjon en god stund fremover. At teksten, kostymene, musikken og dansingen derfor gir uttrykk for vill rastløshet, kreativ utblåsning og frykt for avstumpethet og innsnevret glede, er kanskje en måte å lese dette scenekunstprosjektet på? Det virker i alle fall som om de ønsker å puste et lite blaff av latter inn i tilværelsen. For seg selv, like mefor publikum. Dette tenker jeg i korte øyeblikk før jeg faller tilbake på å glo på rompene og kostymene som disser på dansegulvet.

City of Webs

City of Passion hermer universbygging slik vi kjenner den fra nettforum, ved å gi generiske konsumprodukter høy symbolsk og estetisk verdi. Forestillingen inneholder en del produktplassering og henter elementer fra videospill. Spesielt minner den euforiske musikken av Dragongirl umiskjennelig om lydlandskapet fra Zelda-serien. Også de mange og ekstravagante kostymene av Fredrik Floen, som løst bygger på konseptet rundt «byen», da alle tekstilflater er digitaltrykk med kjente postkortmotiv som Frihetsgudinnen og Den himmelske freds plass.

Det er et intrikat nett av simulert virkelighet, gjort på en noe billig og ironisk måte. En low-fi sci-fi kunneman kalle det. Men det visuelle interagererikke så mye med teksten, og blir mer et prangende estetisk valg. Som når karakterene mot slutten kommer fram fra bakteppet med en hel City of Passion-kolleksjon av nye antrekk og hodepryder. Jeg blir så absolutt grepet av at forestillingen forvandles til en high conceptCatwalk-seanse. At forestillingen kulminerer i et moteshow passer godt til den flamboyante og todimensjonale verdenen. Men dette blir ikke spennende nok i seg selv,da forventningen om en historie er satt. Teksten kunne nok vært mer vellykket i bokform da den får lite hjelp av omgivelsene og de humørløse danserne.

Selv om byportene til City of Passion angivelig skal stå på vidt gap, føles det som det kreves en innforstått og litt hip holdning før man gjør entré. Jeg er usikker på hva som er gjort med genuint overlegg, hva som er ironisk ment og om det genuine er ment ironisk eller omvendt. I mine øyne blir det hele til en eneste stor meme, og et skinnende eksempel på en generasjon uten tydelige, ideiologiske mål. De fiktive kampropene som står skrevet i brosjyren føles tomme. De heier på en glamorøs anti-barbie-verden med både frihet, plikt og form. Jeg opplever forestillingen derfor som så irrasjonell at den blir distansert.

I sine beste øyeblikk er City of Passionen feiring av individets rett til å leke. Men den enkle fiksjonen den er bygget opp rundt er ikke insisterende nok til at jeg helt slår meg til ro med den. City of Passion er i beste fall et rop om forløsning i disse «spesielle tider», men isolerer seg bak så mye fyll og tyll at det blir vanskelig å navigere i denne «byen».

(Publisert 14.01.2022)