Besværlige, uvurderlige fellesskap

Det er et rikholdig program som presenteres, med elleve forestillinger, to filmvisninger, tre workshops, fire seminarer/samtaler,

oslo internasjonale teaterfestival

Seeking Unicorns av Chiara Bersani. DogA, 11. mars

To Speak Light Pours Out av Kate McIntosh. Black Box teater, Store scene, 11. mars

in gaps & patches av Heine Avdal & Yukiko Shinosaki / fieldworks. Malmøgata/Stockholmgata. 12. og 18. mars

Samtale mellom Caspar Eric og Bjørn Hatterud. Vega Scene, 13. mars

OCEAN av Daniela Bershan. Black Box teater, Store scene, 17. mars

Afterlife av Louis Schou-Hansen og Karoline Bakken Lund. Mimosa-studio, 18. mars

Building communities – a counterweight to polarization. Seminar, Vega Scene, 19. mars 2022

stedsspesifikt fasadeverk, boklansering, åpningskonsert og avslutningsfest. Mange av forestillingene er svært godt besøkt, for eksempel ryktes det at Louis Schou-Hansen og Karoline Bakken Lunds fornøyelig alternative renessanseballett Afterlife er utsolgt allerede ved festivalstart.

Flere ganger under festivalen må likevel jeg spørre meg selv hvor publikum er blitt av. Det skaper en underliggende ironi som preger opplevelsen av iscenesatt kvinnefellesskap i forestillingen OCEAN, og som ikke minst undergraver aktualiteten til samtaler og seminarer som ellers fremstår som viktige. Den ujevne publikumsoppslutningen kan ha å gjøre med de mange lokalene som er tatt i bruk (Black Box, Dansens hus, DogA, mimosa-studio, Vega scene) som ikke akkurat virker samlende. Det kunne også med fordel vært tettere kontakt mellom det kunstneriske programmet og seminar- og samtaleprogrammet, med tematisk beslektede arrangementer plassert nærmere hverandre i tid og rom.

Kroppslig empati

For programmet er gjennomgående godt, tidvis fabelaktig, som åpningsforestillingen Seeking Unicorns av og med italienske Chiara Bersani. Her er publikum plassert i hestesko rundt et stort rektangulært betonggulv. Bersani ligger på gulvet i hvit, kort kjole. Et stykke unna henne ligger en trompet. Ellers ingenting.

Bersani er liten av vekst, rund i kroppen. Føttene myke, som om de aldri har gått og fått træler. Hun åler seg frem etter hendene mot de som sitter rett overfor meg, så jeg ser henne bare bakfra. Innimellom krøller hun på tærne, strekker på dem, vifter litt, som om hun kjenner på et stort kroppslig velvære. Jeg kjenner igjen det velværet, kjenner det i kroppen. Det er et utslag av empati: å føle det samme som den andre. Her er det kroppen som kjenner seg igjen, kjenner slektskap.

Hun nærmer seg publikum på den andre siden, noen virker litt utilpasse. Vi har fått en tekst idet vi gikk inn, som forteller at hun har gledet seg hele dagen til at vi skal komme på festen hennes. Kommer vi til å danse? Bli kjent? Tilbringe natten sammen?

Hun snur og kommer mot oss i stedet, nå er det jeg som er utilpass. Redd for å bli eksponert, måtte opptre. Hun legger hodet i fanget på tilskueren foran meg, som ser på henne, smiler. Så åler hun seg videre forbi rekken av publikum og vil gjennom til andre rad der det sitter to tilskuere i rullestol. De har blikk-kontakt en stund før hun kommer seg videre, ut på gulvet til trompeten, som hun blåser i flere ganger. Ute fra foajeen hører vi en annen trompet svarer. Så en fløyte. Så et helt lite korps! Trompet, klarinett og fløyte.

Korpset viser seg å bestå av seks barn i tolvårsalderen som satt i publikum til å begynne med. På et tidspunkt forlot de salen, jeg trodde de kjedet seg. Men de hadde en oppgave, de var korps. Jeg tørker flere tårer underveis, flau over å være så lettrørt. Men når forestillingen er slutt ser jeg at jeg ikke er alene. Vi er mange som har grått.

Crip time

I samtalen mellom Caspar Eric og Bjørn Hatterud lærer jeg et nytt ord: Crip time, som betegner den ekstra tiden de med funksjonsnedsettelser må bruke eller beregne for å utføre ting i hverdagen. Så mye ekstraarbeid, som gjør at man blir sliten, som igjen krever tid. De diskuterer idealet om den produktive kroppen, som en med funksjonsnedsettelser gjerne kommer til kort overfor. Men årsaken til det ligger ikke i kroppen, fremholder Eric, den ligger vel så mye i hvordan omgivelsene ikke er tilrettelagt for akkurat denne kroppen. Spørsmålet er også hva slags verdier vi som samfunn ønsker å legge vekt på, er det nødvendigvis bra at alt skal være så effektivt? Kan kunsten være en endringsskaper og fremheve andre verdier? Som vi fikk oppleve i Seeking Unicorns kan den som har et unikt, annerledes fysisk språk åpne helt nye verdener av gjenkjennelse, kroppslig erfaring og innsikt.

Ambient teater og croning

I forestillingene OCEAN, av Daniela Bershan, og To Speak Light Pours Out, av Kate McIntosh, er det det feministiske kvinnefellesskapet som omslutter oss. I OCEAN får vi slange oss på madrasser pakket inn i pledd mens vi lytter til en dyp kvinnerøst akkompagnert av den monotone, meditative lyden av bølger som slår. Hvis ikke vi velger å lukke øynene kan vi følge med på trivielle men like fullt lengselsfullt ladete hverdagsaktiviteter i et kvinnekollektiv. Med langsomme, sensuelle bevegelser er det langt fra den produktive effektivitetens språk de forfekter der de etter tur vasker hender, baker brød, lager suppe og binder urter og plantekvister sammen i små kvaster som henges til tørk over en snor. Forestillingen varer i tre og en halv time, men det er ikke mange publikummere igjen på madrassene når jeg gir meg etter to.

Da er det mer dynamikk hos McIntosh, hvor de fire kvinnelige utøverne spiller trommer og resiterer fra ni ulike tekster, ni ulike stemmer. Gjennom det polyrytmiske skal vi lokkes ut av våre vante mønstre og oppleve verden på ny. Slik vil de oppheve den gamle voldelige verdenen og erstatte den med nye, mulige verdener. Enkelte av historiene de serverer kan nok også, for noen, fremstå som forslitte, feministiske klisjeer, som historien om jenta som ønsket å bli spist av ulven. Men som de sier det selv: «Everybody is deaf somewhere.»

Kulturkollisjon på Grønland

in gaps & patches av Heine Avdal & Yukiko Shinosaki / fieldworks tar scenerommet ut i bygatene, og skal med levende skulpturer som kan adaptere til ulike situasjoner skape nye blikk på vante omgivelser.

Jeg oppsøker forestillingen første gang da den beveger seg gjennom Brugata en folkerik søndag ettermiddag. Ti-femten personer kan lett identifiseres som publikummere der de står vendt med blikkene i samme retning. De betrakter et par som holder på med et eller annet rundt en søppelkasse. Jeg kjenner dem igjen som Avdal og Shinosaki, men vet at det skal være flere utøvere med. Plutselig blir jeg oppmerksom på en dame som skiller seg ut fra resten med bestemte skritt og en litt utfordrende holdning, og følger henne et stykke med øynene. Hun er derimot ikke en av utøverne, i alle fall ikke intensjonelt. Hun viser seg å tilhøre gruppen som vanligvis holder til der teatret utspiller seg, og som nå har flyttet seg over til andre siden av Storgata hvor også hun er på vei.

Flere forbipasserende stopper nysgjerrig for å undersøke hva det er vi står og ser på. En gruppe nederlendere i begynnelsen av 20-årene tror åpenbart at Avdal og Shinosaki, sirklende rundt søppelkassa, er rusa. «Hva kan de ha fått i seg?», spør de, ler og går videre.

Nå begynner flere av (de faktiske) utøverne som er til stede i mengden å gjøre seg bemerket. En beveger seg langsomt med noe usynlig holdt opp foran seg, er det er kopp? En mann i publikum hermer etter henne foran kompisen sin, holder koppen sin frem, liksom betydningsfullt. Kompisen ler. Vi begynner å se på dem i stedet, mannen fortsetter å gjøre seg til og kompisen hans kan nesten ikke stoppe å le. Det er som et karnevalsopptrinn, hvor Brugatas gjøgler snur opp-ned på den rådende samfunnsordenen og viser oss hvor tåpelig selvhøytidelig samtidskunsten er.

Det er visst en oppfatning som deles av flere. Litt senere dukker det opp et par som kikker seg interessert rundt for å skjønne hva det er vi ser sånn på. Så går det et lys opp for mannen, og han utbryter, oppgitt: «Nei. Det er sånn… samtidskunst. Nei.»

Da er det faktisk litt kleint å være publikum.

Jeg oppsøker forestillingen igjen siste dag, når den er nesten fremme ved Black Box. Nå har den en hale av hjemmepublikum etter seg, mens gatene ellers er relativt folketomme. Jeg ser kunstnerne trykke seg sammen opp mot en husvegg til en mangehodet, levende skulptur som kikker nysgjerrig på publikum. Det er fint, som å få en ny sjanse og naile den.

Å motvirke polarisering

Seminaret Building communities – a counterweight to polarization på festivalens siste dag tar utgangspunkt i hvordan debatten rundt ytringsfrihet og kunstnerisk frihet har blitt stadig mer polarisert de senere årene, både her i Norge og internasjonalt. Iris Beau Segers fra Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo (C-REX), Celina Jerman Bright-Taylor fra Safemuse og Philine Rinnert fra det tyske nettverket Die Vielen er invitert for å snakke om hvordan man kan møte denne utviklingen gjennom å danne fellesskap. Segers redegjør for hvordan ytre høyre angriper ytringsfriheten både fra grasrot- og institusjonsnivå, og hvordan vi, som fellesskap og enkeltpersoner, kan bidra til å motvirke deres innflytelse. Bright-Taylor snakker om kunsten som en samtaleåpner, som tar oss fra sympati til empati, og hvordan det å diskutere kunstens verdi og hvorfor kunst er viktig, er noe vi alle kan bidra med for å støtte opp om den kunstneriske ytringsfriheten. Rinnert forteller om erfaringene med å danne nettverket Die Vielen som en protest mot økende hets og trakassering fra høyreekstremister mot kunstnere og kunstinstitusjoner i Tyskland. Det er opplysende og inspirerende foredrag. Diskusjonen i etterkant fokuserer naturlig nok på dagens situasjon med kunstnerisk boikott av Russland, og hvordan man kan gå frem for å støtte og invitere russiske kunstnere inn. Et fellesskap krever imidlertid deltakere, og dessverre er det også på dette seminaret sørgelig få til stede, knapt tjue inkludert arrangører og innledere.

(Publisert 22. 03.2022)